I de tilbaketrukne landsbyene i fjellkjeden Sahyadri langs vestkysten av India har navnene Areva (fransk atomkraftselskap) og EPR (European Pressurized Reactor, trykkvannsreaktor) blitt en del av dagligtalen. Det samme gjelder begreper som «radioaktivitet», «plutonium» og «atomavfall». Disse vakre landsbyene som omkranser Jaitapur, 40 mil sør for Mumbai, hører inn under ett av klodens ti «biodiversity hotspots».1 Her planlegger Areva å bygge seks atomreaktorer med en kapasitet på 1650 MW.
Arevas samarbeidspartner, det statlige selskapet Nuclear Power Corporation of India Ltd (NPCIL), ønsker å gjøre Jaitapur til verdens største atomkraftanlegg. NPCIL vil derfor flytte områdets førti tusen innbyggere, som lever av naturressurser og produkter fra det lokale økosystemet: ris, hirse, linser, grønnsaker, urter, fisk og frukt, deriblant den berømte Alphonso-mangoen.
Regjeringen i delstaten Maharashtra, som Jaitapur ligger i, støtter helhjertet opp om prosjektet. Delstatsminister Prithviraj Chavan var inntil nylig Indias minister for vitenskap og teknologi og er fortsatt medlem av den indiske atomenergikommisjonen (Atomic Energy Commission, AEC). 27. februar 2011besøkte Chavan Jaitapur, der han deltok på et folkemøte som skulle få fram de positive sidene ved prosjektet. Av de åtte tusen tilhørerne var det bare én som tok ordet for å forsvare initiativet, og det var en grunneier som ikke hadde bodd i byen på lenge.
ATOMKRAFTMOTSTANDERNE har holdt seg til en eksemplarisk ikke-voldslinje. Det har ikke hindret politiet i å gjennomføre en massearrestasjon av 22 aktivister som nå er siktet for ulike forbrytelser, deriblant drapsforsøk. På tross av en rekke forsøk på manipulasjon, står befolkningen i Jaitapur samlet i sin motstand mot prosjektet. Kampen har pågått i fire år, med plakater, demonstrasjoner, marsjer og sivil ulydighet. Når vi besøker stedet, blir vi imponert over kraften i bevegelsen: «Skal de bygge dette atomkraftverket, må de gjøre det over mitt lik,» erklærer Milind Desai, en ayurvedisk lege i landsbyen Mithgavane. «Jeg kommer aldri til å forlate jorda mi, folket mitt eller disse fantastiske omgivelsene.» 3. mars var det hans tur til å bli arrestert, sammen med elleve andre aktivister.
Eksproprieringene hjemles i en lov om jordkjøp som stammer fra kolonitiden. Over 95 prosent av de berørte grunneierne har nektet å ta imot den kompensasjonen regjeringen har tilbudt dem. De fleste som har akseptert, er grunneiere som ikke bor her selv. Selv ved å sjudoble prisen – til 2,5 millioner rupi per hektar (315 000 kroner) – har ikke regjeringen fått napp. I landsbyene vi besøker, treffer vi ikke en eneste innbygger som synes prosjektet er akseptabelt – eller mener det har noen som helst allmennyttig interesse.
Motstanderne argumenterer med at prosjektet ikke er i tråd med deres behov, og at de frykter regelmessige utslipp av radioaktive stoffer – for ikke å snakke om faren for katastrofale ulykker som i japanske Fukushima. Innbyggerne vet, på bakgrunn av informasjon fra uavhengige indiske forskere som Surendra Gadekar, at forekomsten av kreft og genetiske misdannelser er unormalt høy i områdene rundt atomreaktorene i Rajastan vest i landet, og rundt urangruvene i Jharkland i øst. De er også bekymret for produksjon og lagring på stedet av avfall med høyt radioaktivt innhold, som vil være farlig i flere hundre år.
«Jeg går ikke med på at mine barn og barnebarn skal bli født med et bittelite hode eller en stump av et bein,» sier Praveen Gavankar fra Mad-ban, den største landsbyen i området. Han mener at motstanden mot prosjektet «er den eneste måten vi kan bevare liv og helse på». Opp gjennom årene har landsbybeboerne holdt seg orientert om risikoen og kostnadene knyttet til atomreaktorene. Gavankar vet godt at EPR-modellen til Areva har opplevd alvorlige tilbakeslag i Finland, der Olkiluoto-3, den første europeiske reaktoren som ble påbegynt etter Tsjernobyl-ulykken, fortsatt er under bygging. Med en forsinkelse på tre og et halvt år og en budsjettoverskridelse på 90 prosent, er reaktoren blitt gjenstand for bitter strid mellom Areva og den finske operatøren. Olkiluoto-3 skulle bli den første europeiske reaktoren som var «basert på markedsprinsipper», med en fast kostnad på tre milliarder euro. Det er fortsatt uvisst hvem som skal betale ekstrakostnadene.
«DET ER SKAMMELIG,» sier Gavankar opprørt, «at India ønsker å importere en modell som ikke er testet, som ikke er godkjent noen steder, som finske, britiske, amerikanske og selv franske myndigheter har påpekt over tre tusen sikkerhetsproblemer med!» Han får støtte av doktor A. Gopalakrishnan, tidligere leder for reguleringskomiteen for atomenergi i India (Atomic Energy Regulatory Board, AERB), som på vegne av atomenergidepartementet har ansvar for å gjennomgå sikkerheten ved sivile atomkraftverk.
«Bare i kraft av størrelsen genererer EPR en betydelig strøm av nøytroner,» forklarer Gopalakrishnan. «Sammenlignet med normale reaktorer med en kapasitet på 500–1000 MW produserer den en mye større mengde etsende og giftige radionuklider, slik som jod-129, som ved lekkasje vil få konsekvenser for atombrenslets stabilitet og menneskers helse. Sikkerhetsproblemene knyttet til EPR virker ekstremt alvorlige. Jeg frykter at det ikke finnes noen instans i India som er i stand til å evaluere denne teknologien og garantere for dens sikkerhet. AERB har i alle fall ikke denne kompetansen.»
Det indiske atomenergiprogrammet bruker reaktorer som er importert fra USA, Canada og i den senere tid Russland. Gopalakrishnan anslår at kapitalkostnadene for EPR – forutsatt at prisen på Olkiluoto-3 ikke settes opp ytterligere – er over 200 millioner rupi per MW, sammenliknet med 80–90 millioner for indiske reaktorer og 50 millioner for kullkraftverk. Ifølge Gopalakrishnan vil EPR «produsere ’gullplettet’ strøm som vil ruinere nedstrømsindustrien. Enda verre er det at den vil dreie India vekk fra den opprinnelige planen om et atomprogram basert på en kanadisk reaktor med naturlig uran og tungtvann, en teknologi India allerede har anskaffet. Å velge EPR i stedet vil være både uforsiktig og irrasjonelt». Andre medlemmer av atomkretsene i India, deriblant PK Iyengar, tidligere president i AEC, er enig i dette.
BESLUTNINGEN om å legge prosjektet midt i et område som ifølge botanikere er det økosystemet i landet med flest endemiske plantearter, blir også sterkt kritisert. Regionen er viktig på grunn av sitt biologiske mangfold og den rike jord-, hagebruks- og fiskerikulturen dette skaper. Langs Konkan-kysten, i fjellkjeden Western Ghats, er det over 5 000 blomsterarter, 139 pattedyrarter, 508 fuglearter og 179 amfibiearter. 325 er truede arter på verdensbasis.2 To store elver, Krishna og Godavari, har sine utspring her. Det regionale økosystemet er enestående.
Det er over fem hundre fiskebåter i regionen. I Nate, en landsby der flertallet av innbyggerne er muslimer, treffer vi fiskeren Amjad Borker, som forteller: «Vi tjener nok til å betale dagarbeiderne våre tre eller fire ganger mer enn minstelønnen i mange indiske delstater. Men atomkraftverket vil ødelegge økonomien vår. Vi kan ikke drive med noe annet enn fiske. Kraftverket vil ødelegge levebrødet vårt, slik det har ødelagt levebrødet til fiskere i Tarapur, det første atomkraftverket i India. Derfor har vi alliert oss med bøndene for å stoppe dette prosjektet.»
Fiskerne frykter at fysiske sikkerhetstiltak i området rundt atominstallasjonen, med inngjerdinger og kystvakter, vil begrense fiskernes tilgang til havet. Dessuten vil reaktorene hver dag slippe ut rundt 52 milliarder liter vann i havet med en temperatur som er 5 °C høyere enn havvannets, noe som kan medføre økt fiskedødelighet.
I tillegg ligger Jaitapur i et jordskjelvutsatt område. 11. september 1967 ble Koyna, som ligger omtrent ti mil nord for Jaitapur, rammet av et jordskjelv som målte 6,3 på Richters skala. 177 mennesker mistet livet og femti tusen mistet hus og hjem. Ifølge Greenpeace har Jaitapur «de siste tjue årene blitt rammet av tre jordskjelv som har målt over 5 på Richters skala. Jordskjelvet i 1993 målte 6,3 og drepte ni tusen mennesker. I 2009 raste en bro sammen i Jaitapur etter et skjelv. Ikke noe av dette er tatt høyde for i lokaliseringsprosessen.» Det er uklart om NPCIL ser for seg eventuelle forsterkninger av anlegget med tanke på jordskjelvfaren.
FOR Å SPLITTE MOTSTANDERNE forsøker regjeringen i Maharashtra til og med å spille på religion. Den oppfordrer muslimske religiøse ledere til å engasjere seg til støtte for prosjektet, og forsøker på den måten å skape et inntrykk av at muslimene har andre interesser enn det hinduistiske flertallet. Regjeringen hindret nylig også flere framstående personer, deriblant en tidligere høyesterettsdommer, en tidligere marinesjef, generalsekretæren i det indiske kommunistpartiet og flere anerkjente samfunnsforskere, i å besøke regionen. I begynnelsen av mars forbød myndighetene et folketribunal å avholde høringer på stedet, og beordret fjerning av flere aktivister, deriblant en jurist som skulle delta i tribunalet.
«Jaitapur-prosjektet er vinn eller forsvinn for Areva,» forklarer fysikeren Vivek Monteiro, som har fulgt det franske selskapet over lengre tid. «Areva er i krise og trenger en massiv kapitalinnsprøytning. Hvis Jaitapur går ad undas, vil krisen forverres. Det franske selskapet driver derfor intens lobbyvirksomhet overfor den indiske regjeringen for at den skal gå videre med prosjektet, på tross av innbyggernes protester.»
26. november 2010, mindre enn ti dager før Frankrikes president Nicolas Sarkozy skulle besøke India, ga den indiske miljøvernministeren «grønt lys» for bygging av reaktorene. I oktober hadde regjeringen vedtatt en lov om atomkraft som begrenser utenlandske leverandørers ansvar dersom det inntreffer ulykker. Areva presset sterkt på for at denne loven skulle vedtas. Prosessen ga sterke assosiasjoner til eksplosjonen i den kjemiske fabrikken i Bhopal i 1984, som førte til at minst tjue tusen mennesker mistet livet og der ofrene fremdeles venter på erstatning.
Utover profitt til Areva handler denne saken om globalt lederskap på atomkraftområdet. Hvis India og Kina, framvoksende atommakter som ønsker å tre- eller firedoble sin energiproduksjon, mislykkes med sine planer, kan den globale nedgangen for atomindustrien skyte fart.
Oversatt av G.E.
Fotnoter:
1 Begrepet «biodiversity hotspots» er utviklet av organisasjonen Conservation International. Det dreier seg om soner som inneholder minst 1500 endemiske plantearter og som har mistet 70 prosent av sin opprinnelige habitat.
2 Norman Myers (et. al.), «Biodiversity hotspots for conservation priorities», Nature, London, 24. februar 2000.
3 Greenpeace, «Jaitapur, India: EPR–a nuclear problem not an energy solution», oktober 2010. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
