Bruk og kast i Seoul

29. oktober 2010 hoppet en papirløs vietnamesisk arbeider i desperasjon ut av et vindu da immigrasjonsmyndighetene gjennomførte en razzia på en fabrikk i Seoul. Han døde på sykehuset fem dager senere, og etterlot seg en kone, papirløs som ham, og en fire måneder gammel sønn. Vietnameseren hadde arbeidet i Sør-Korea siden 2002.

Med en relativt likegyldig opinion har denne typen operasjoner økt sterkt i omfang siden 2008, da justisministeren annonserte at han skulle redusere antallet illegale innvandrere fra 220 000 til 150 000 innen fem år. Målet er nesten nådd: ved utgangen av 2010 var tallet 168 500.¹

AMNESTY INTERNATIONAL fordømmer i en rapport fra 2009 volden i disse razziaene mot fabrikker og hybelhus, forakten for arrestasjonsprosedyrer, elendig fengselsforhold, og etnisk profilering.² Rapporten trekker fram alvorlig skader og dødsfall under arrestasjoner.

«Om dagen tør jeg ikke gå på markedet på grunn av razziaene,» forteller Raffe, papirløs innvandrer fra Bangladesh og nattarbeider på en kjemisk fabrikk. Tekstilarbeideren Tuya fra Mongolia bærer spedbarnet sitt på armen: «Jeg er redd hele tiden.» Disse ulovlige innvandrerne, hvorav flertallet kommer fra Kina og Sørøst-Asia, lever i konstant frykt for å bli arrestert og utvist fra landet. Utvisningen må de selv betale for: De blir sperret inn, i opptil flere måneder, mens de samler inn penger til billetten hjem. Pengene lånes som regel fra slektninger, eller betales av arbeidsgivere som skylder dem penger. I enkelte tilfeller (hastehjemsendelser av plagsomme fagforeningsledere) blir billetten betalt av regjeringen.

Paradoks er at selv om enkelte ankommer Sør-Korea på turistvisum, har flesteparten kommet på lovlig vis, på et spesialvisum for ufaglærte arbeidere. I 2004 innførte arbeidsdepartementet et system med arbeidstillatelser, kalt EPS, og inngikk avtaler med land som eksporterer arbeidskraft for å kontrollere innvandringsstrømmen.³ EPS-arbeiderne brukes til tungt, farlig og dårlig betalt arbeid som sørkoreanerne ikke vil utføre selv. I 2008 utgjorde de 77 prosent av den ufaglærte arbeidskraften i bedrifter med mindre enn tretti ansatte.

«EPS-SYSTEMET er gjennomsiktig og sikrer rettighet for fremmedarbeiderne,» hevder Lee Boo-young fra det sørkoreanske arbeidsdepartementet. Programmet er faktisk et av de mest progressive i Asia, inkludert Japan. I prinsippet gir det innvandrerne samme rettsvern som sørkoreanerne, særlig i tilfelle arbeidsulykker. Men restriksjonene er strenge: familiegjenforening er forbudt, aldersgrensen er 35 år. De kan kun ha fire arbeidsgivere etter hverandre, og kan bare skifte bedrift hvis den sjefen godkjenner det. Oppholdstillatelse gis for fem år, en varighet som utelukker enhver mulighet for naturalisering.

I sin rapport beskriver Amnesty International flere tilfeller med skruppelløse arbeidsgivere: manglende lønn, obligatorisk ubetalt overtid, verbal, fysisk og seksuell mishandling. Disse overgrepene blir sjeldent straffet fordi innvandrerne har vanskelig tilgang til rettsvesenet: Rettsprosedyren som går på koreansk er lang og avskrekkende.

«Innvandrerne liker ikke å anmelde forhold, fordi det er svært vanskelig å bevise mishandlingen. Enkelte har mistet oppholdstillatelsen for å ha forsøkt å gå til rettsvesenet,» forteller advokaten Hwang Pill-kyu fra organisasjonen Gongam som gir gratis rettshjelp til fremmedarbeidere. På tross av manglende utsikter til permanent opphold når visumet går ut, eller fordi de har en misbrukende sjef som de ikke klarer å unnslippe på lovlig vis, velger et stort antall innvandrere å bli i landet, på ulovlig vis.

UTEN PAPIRER får de raskt større problemer. Rettsvesenet er utelukket i tilfelle konflikter. Tilgang til helsetjenester er vanskelig, og mange velger å holde barna ute av skolen i frykt for å bli arrestert. «Enkelte har vært her i ti-femten år. Mange har etablert familie,» forteller forskeren Liem Wolsan fra Alternative Workers’ Movement i Seoul. «Arbeidsgiverne forsøker å beholde arbeiderne de har lært opp, arbeidere som har lært seg koreansk og som er lette å kontrollere gitt deres vanskelige situasjon.» I dag er de til stede i alle de viktigste sektorene – elektronikk, bygning og anlegg, bilindustrien – for den formidable sørkoreanske veksten (6,1 prosent i 2010).

I en del år har Sør-Korea forsøkt å framstille seg som et multikulturelt samfunn. I realiteten dreier det seg om en assimilasjonspolitikk som hovedsakelig retter seg mot kvinner fra Kina eller Sørøst-Asia som er gift med koreanere på landet.⁴ Denne politikken ekskluderer EPS-arbeidere, som ønskes velkommen som arbeidere, men ikke over lengre tid.

Sør-Korea har et stort demografisk underskudd. Med en fødselsrate på bare 1,2 barn per kvinne trenger landet stor innvandring. Trukket mellom et ønske om å åpne seg mot verden og de gamle isolasjonistiske refleksene, virker landet ennå ikke rede til å påta seg konsekvensene.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 I 2009 ble 30 000 innvandrere utvist. Sør-Korea har 50 millioner innbyggere. 1,3 millioner er lovlige eller ulovlige innvandrere.

2 «Disposable Labour», oktober 2009.

3 Bangladesh, Burma, Filippinene, Indonesia, Kambodsja, Kina, Kirgisistan, Nepal, Usbekistan, Pakistan, Filippinene, Sri Lanka, Thailand, Vietnam og Øst-Timor.

4 Raten er 107 menn per 100 kvinner. Ubalansen er særlig tydelig på landsbygda.

(…)