En revolusjon mot beduinokratiet

Under intervjuet han ga til tv-stasjonen Al-Arabiya 19. februar sa Saif al-Islam Gaddafi at, han med hjelp fra sin far, skulle reformere Libyas politiske system. Han sa også at faren, en uke etter at opprøret startet, hadde møtt enkelte opposisjonelle og lovet radikale grunnlovsreformer, frie valg og nye lover. Det Saif al-Islam glemte å si var at åpningen han selv forsøkte på i 2003 mislyktes totalt i 2008.

For åtte år siden foreslo han faktisk å endre grunnloven. Han satte til og med en dato for når endringene skulle settes ut i livet: 1. september 2008. Reformene skulle omfatte 21 nye sentrale lover, deriblant en om investeringer og strafferetten og en om sivil og kommersiell rett. Disse reformene, forsikret Saif al-Islam, inngikk i et større prosjekt om å få Libya ut av den internasjonale isolasjonen. Og enda bedre, i dette initiativet kalte han på folket til å bygge et sivilsamfunn med uavhengige organisasjoner av alle slag – fagforeninger, forbund, juridiske foreninger og yrkesorganisasjoner. Målet var å gi regimet en konstitusjonell legitimitet som kunne erstatte den revolusjonære og stammebaserte legitimiteten faren hadde støttet seg på siden han kom til makten. Lovene ble aldri tatt opp i Den nasjonale folkekongressen. I virkeligheten later det til at initiativet aldri var annet enn en avledningsmanøver. Målet skal ha vært å vinne tid og pynte på regimets rykte i de vestlige hovedstedene. Dommeren som ble gitt i oppgave å skrive om grunnloven har fortalt at han hovedsakelig forsynte seg av «Den grønne boka» – den lille boka med Gaddafis tanker. Han forsikret at oppdraget hans ikke var å endre regimet, men å flytte rundt på allerede eksisterende offisielle lovtekster. Fristen for å arrangere valg og innføre en grunnlov (1. september) ble ikke overholdt.

FOR Å FORSTÅ UTHALINGEN må vi gå tilbake i historien og se på grunnlaget for Gaddafis tenkning. Da de frie offiserene tok makten 1. sep-tember 1969 hadde det oljerike Libya 2,5 millioner innbyggere. Det var et stammesamfunn, hvor 75 prosent var beduiner. Det eksisterte kun tre byer: Tripoli, Benghazi og Misurata. Hovedendringene de nye lederne innførte var å avskaffe monarkiet, erklære landet en arabisk republikk og gi «makten til folket» under en kongress som ble holdt i mars 1973. I 1972 ble politisk pluralisme avskaffet og det ble forbudt å opprette politiske partier med en lov som sa: «Ethvert medlem av et parti er en forræder.»

Den sosialistiske arabiske union – som senere ble til folkekomiteene – ble etter dette ryggraden i systemet og på paradoksalt vis en forankring for regimets «sosialisme», selv om Gaddafi hevdet han utforsket «en tredje vei» mellom kapitalisme og kommunisme.

Ifølge den tunisiske forskeren Taoufik Mestiri skal Gaddafi ha blitt inspirert av den franske opplysningstenkeren Jean-Jacques Rousseau – han gjorde dette til sin referanse for «beduinokratiet» han innstiftet i Libya. Dette systemet skilte seg ut med fraværet av en stat, en president (erstattet av «Veiviseren»), partier (erstattet av folkekomiteene som styrer administrasjonen), og innføringen av revolusjonskomiteer (så vel som kontrollkomiteer som dukket opp for å ordne opp i uenigheter mellom folkekomiteene og revolusjonskomiteene). Hvordan disse komiteene har fungert har vært en hemmelighet for de fleste, ingen har visst hvordan medlemmene oppnevnes.

Gaddafi har hele tiden blitt beskyttet av stammen sin, al-gaddafa. Når han har reist med sitt berømte telt til utlandet har det vært for å påminne stammen sin om at han aldri, selv utenfor landet, har forlatt den. Dette kan virke eksentrisk, men det har gitt et tydelig budskap til beduinene som ikke har valgt ham som president, men som leder, en status Gaddafi har henvist til hver gang han har forklart at han ikke kan kastes.

I løpet av sin tid ved makten har Gaddafi gått fra panarabisme til nasjonalisme og opphøyning av stammene som motsats til den urbane sivilisasjonen. Han har gjort khaima (teltet) til sin bolig og ekskludert alle byfolk fra regjeringen. I 1977 avskaffet Det revolusjonære styringsrådet som tok makten i 1969. Ikke bare undertrykte han progressive, islamister og nasjonalister, han ekskluderte også sine gamle kompanjonger, de frie offiserene. Kommandant Abdessalem Jallud, nummer to under kuppet i 1969, søkte i 1993 tilflukt hos stammen sin, al-merga. Kommandantene Mohamed Nejib og Mukhtar Karui ble de første som måtte gå, i 1972, for å ha protestert mot å gi makten til de sivile. Samme år ble oberst Mohammed al-Megurief dømt under uklare omstendigheter. Bashir al-Huadi og Jahud Hamza ble drept i 1975. Omar Mehichi i 1984. I løpet av et kvart århundre, har Abdel-Monem al-Houni sluttet seg til opposisjonen før han nylig forsonte seg med obersten for så å gå av etter opprøret brøt ut i februar 2011.

AV DE TOLV OPPRINNELIGE MEDLEMMENE i styringsrådet gjensto til slutt bare tre: Abu Baker Yunes Jaber, Khuildi Hamidi og Mustafa Kharubi. Disse tre ble etter hvert gitt marginalt ansvar.

Gaddafis sønner erstattet gradvis farens tidligere kampfeller. Forsvarsminister Yunes Jaber, som nylig sluttet seg til opprøret, rådet bare over marginale avdelinger, mens de best bevæpnede styrkene ble satt under ledelse av Gaddafis sønner Saadi, Moatissim, Muhammed og Khamis.

Etter at han mislyktes med sin «åpning» overrasket Gaddafi hele verden med å utpeke Saif al-Islam til «koordinator for folkemakten» i oktober 2010. Sønnen ble dermed i praksis statssjef, som leder for de viktigste maktorganene: Den nasjonale folkekongressen (parlamentet), den generelle folkekomiteen (regjeringen) og sikkerhetsstyrkene. Dette initiativet sammenfalt med rivingen av fengselskomplekset Abu Salim i utkanten av Tripoli i april 2010. Hensikten var å viske ut alle spor etter massakrene som hadde funnet sted her i 1996, da 1200 politiske fanger ble skutt, ifølge ulike NGO-er. Rivingens mål var å hindre ethvert forsøk på å granske forbrytelsen.

I dette kvelende politiske klimaet var tanken om å arrangere en fredelig demonstrasjon nok til å få tunge fengselsstraffer. Aktivisten Jamel al-Hajji og hans kompanjong Frej Houmid ble dømt av sikkerhetsdomstolen til 12 og 15 år i fengsel for å ha planlagt, sammen med ti andre siktede, en fredelig demonstrasjon i Tripoli i forbindelse med markeringen av demonstrantene som ble drept under de voldelige sammenstøtene med sikkerhetsstyrkene i februar 2007. Den samme domstolen dømte i 2007 den opposisjonelle Idris Bufajed til 25 år i fengsel for å ha konspirert mot myndighetene og spionert for en utenlandsk makt etter at han kontaktet en amerikansk diplomat med lovlig opphold i Tripoli.

I sinne over overgrepene og fravær av frihet, begynte eliten å heve stemmen og kritisere diktatoren og hans håndlangere direkte. Under en konferanse om «Stammen og stammestyret i Libya» i Benghazi i august 2010, kritiserte statsviteren Amel Iaabidi fra Universitetet Gar Yunes i Tripoli stammetilhørighetens politiske rolle. Dette illustrerer opprettelse på begynnelsen av 1990-tallet av «den sosiale folkeledelsen» som ble gitt i oppdrag å gjøre stammene til en offisiell institusjon og en politisk partner. I fraværet av en stat har denne vektleggingen av stammene ledet til korrupsjon, manglende respekt for loven og truet landets sikkerhet.

Tidligere leder for advokatforeningen, Muhammed Ibrahim al-Allagui kritiserte i september 2010 allmakten til folkekomiteene og mente de burde underlegges loven og at politiske partier burde tillates. I samme periode angrep al-Allagui i full offentlighet «sekretæren for sammenslut-ninger, fagforeninger og yrkesorganisasjoner» i kongressen, Muhammed Jibril (i praksis innenriksminister), og anklaget ham for å valgjuks i de sivile organisasjonene.

ADVOKATFORENINGEN I BENGHAZI ble året etter nektet, av den samme Jibril, å holde sin generalforsamling og velge nytt lederskap, hvis mandatet hadde gått ut for et år siden.

I en artikkel som kom ut 10. september 2010 i avisen Oya, forsvarte Ezzat Kamel al-Makhur, datteren til den tidligere utenriksministeren, bor-gernes rett til å danne uavhengige fagforeninger. Hun kritiserte loven fra 2001 om sivile organisasjoner som ikke lenger legger kontrollen av NGO-er under dommerne, men under den utøvende makt. Dette var «lite i tråd med menneskerettighetene» og «mer alvorlig og avskrekkende enn den tidligere loven».

Stilt overfor denne uroen forsøkte makten dels å splitte, dels å forene. Aggresjonen mot journalisten Muhammed Larbi Essarit i Benghazi i slutten av september 2010, viste dette. Journalisten som var kjent for sine kritiske artikler, ble alvorlig skadet og innlagt på sykehus, men på tross av tilstanden hans hentet politiet ham for avhør. Stiftelsen Gaddafi International, som ledes av Saif al-Islam, anstrengte seg (gjennom stiftelsens menneskerettighetsorganisasjon) med å fraskrive seg ethvert ansvar for sikkerhetsstyrkene i denne saken. Den blinde maktbruken, Gaddafi-familiens tilraning av alle beslutningsorganer, strategiske militærstilinger, kontrollen over befolkningen og kneblingen av pressen lukket porten for enhver fredelig endring og drev folket til opprør.