Krigens mange feller

I flere måneder har den arabiske opprørsbølgen stokket om på de politiske, diplomatiske og ideologiske kortene i regionen. Undertrykkingen av opprøret i Libya truet med å bryte denne utviklingen. Nå har den vestlige, FN-godkjente krigføringen skapt
en ny situasjon, med uante konsekvenser.

april 2011

Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger om dagen. Det at USA, Frankrike og Storbritannia tok initiativ til en resolusjon i Sikkerhetsrådet som godkjenner maktbruk mot regimet i Libya, er ikke i seg selv grunn nok til å avvise den kontant. En ubevæpnet folkebevegelse som står overfor et skrekkregime, har noen ganger ikke noe annet valg enn å vende seg til et verdenspoliti, hvor lite anbefalelsesverdig det enn er. Konsentrert om sin egen ulykke vil den ikke avvise hjelp fra dette verdenspolitiet bare fordi sistnevnte ignorerer nødropene fra andre ofre, for eksempel palestinske. Man er sågar tilbøyelig til å glemme at dette verdenspolitiet er mer kjent for å undertrykke enn for å strekke ut en hjelpende hånd.

Men det som logisk nok har fungert som kompass for libyske opprørere i en ekstremt farlig situasjon, kan heller ikke i seg selv legitimere at vestlige makter nok en gang går til krig på arabisk jord. Intervensjonen, som er anført av NATO-land, er et uakseptabelt middel for å oppnå et ønskelig mål (avsette Muammar Gaddafi). Om dette middelet er blitt selvfølgelig, og hver enkelt oppfordres til å velge mellom vestlige bombeangrep eller nedslakting av libyske opprørere – så er det kun fordi andre alternativer er skjøvet til side, for eksempel at FN-ledede, egyptiske eller pan-arabiske styrker kjempet side om side med de libyske opprørerne. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal