Våren begynte 22. februar i 1848 i Paris. For å omgå forbudet mot folkemøter Juli-monarkiet hadde innført, hadde forkjemperne for allmenn stemmerett fra juli 1847 arrangert en «bankettkampanje» der skålene forvandlet seg til politiske appeller. Denne skulle kulminere i en tilstelning i Paris, som ble forbudt. Arrangørene besluttet likevel å gjennomføre «banketten» og satte datoen til 22. februar. Dagen før skrinlegger de prosjektet. For seint. Deltakerne samles, og tas imot av geværer. Kvelden ender i sammenstøt.
Deretter går det fort. 23. februar springer pariserne gjennom gatene og roper «Leve reformen!» og «Ned med Guizot!» (leder for ministerrådet). På ettermiddagen aksepterer kongen, Louis-Philippe, Guizots avskjedssøknad. Fortsatt for seint. Vaktene utenfor utenriksdepartementet, hvor Guizot oppholder seg, skyter mot demonstrantene som feirer utenfor. De første likene på vogner vises i Paris. Dagen etter angriper opprørerne troppene på flere steder i den franske hovedstaden og angriper Tuileries-slottet. Kongen presses opp i et hjørne og går av. 25. februar går poeten Alphonse de Lamartine på talerstolen i rådhuset og lover allmenn stemmerett: folket skal innta tronen.
REVOLUSJONEN og den nye franske republikken setter en støkk i et Europa styrt av monarker. Ordenen som ble innstiftet etter Wien-kongressen i 1815 for å unngå revolusjoner og europeiske konflikter, er alvorlig truet. Russlands tsar Nikolaj 1 forbereder seg på krig og lanserer et manifest: «For Guds rettferd og for de hellige prinsippene til ordenen etablert på arvetronene».
I frykt for å gjenopplive «den hellige alliansen»,1Allianse mellom Russland, Preussen, Østerrike. Samlet av tsar Nikolaj 1 under Wien-konferansen etter seieren mot Napoléon. fastsetter den nye utenriksministeren Alphonse de Lamartine raskt prinsippene for republikkens utenrikspolitikk: «Proklameringen av Den franske republikken er ikke en aggresjonshandling mot noen av verdens regjeringsformer. Regjeringsformene er forskjellige på like legitim måte som folkene er forskjellige i karakter, geografisk plassering og åndelig, moralsk og materiell utvikling.» Lamartine gjør også sitt for å skille denne republikken tydelig fra sin revolusjonære forgjenger: «Krigen er altså ikke prinsippet bak Den franske republikken, slik den ble en fatal og ærerik nødvendighet i 1792.»2Sitert i Daniel Stern, Histoire de la révolution de 1848, Balland, Paris, 1985 [1850–1852], s. 289–290. Daniel Stern var pseudonym for Marie de Flavigny, fri kvinne og intellektuell som forlot ektemannen sin og ble sammen med komponisten Franz Liszt. Det hastet med å forsikre kongene i nabolandene.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Mens sympati for den franske revolusjonen var et unntak på slutten av 1700-tallet, var Europa i 1848 gjennomhullet av politiske kamper, folket krevde mer frihet. Dette vide og mangslungne ordet frihet omfattet patriotisme i okkuperte land – som i det oppsplittede Polen og i Nord-Italia – så vel som krav om forening av de tyske statene og ønsker om uavhengighet for underkastede folk – som Ungarn, under østerriksk styre. Det innbefattet også bybefolkningenes krav om pressefrihet og demokratiske institusjoner. I denne konteksten fungerte revolusjonen i Paris som en gnist.
3. MARS holder advokat og journalist Lajos Kossuth en tale i den ungarske riksdagen der han krever parlamentarisk styre, deretter leder en delegasjon til Wien. I hovedstaden for det østerrikskungarske riket begynner opprøret 12. mars. Som i Paris blir demonstrantene møtt med makt og makabre kortesjer går gjennom gatene. Oppstanden vokser. Natten etter flykter Wien-kongressens arkitekt, fyrst Metternich. 15. mars tar feirende folkemengder imot Kossuths ungarske delegasjon. Ungarn får for første gang en statsminister, greve Lajos Batthyány.
I Lombardia, som var enstemmig imot den østerrikske okkupasjonen, blir de forbauset da de hører om hendelsene i Paris. Adelen her er patriotisk, ikke revolusjonær. Når nyhetene om opprøret i Wien ankommer 17. mars reises det barrikader i Milano. Sjef for okkupasjonsstyrkene, marskalk Joseph Radetzky, befester stillingene i påvente av et angrep fra Piemonte. Etter fem dager med opprør tvinger milaneserne okkupantene til å trekke seg tilbake.
I Berlin vinner kong Fredrik Wilhelm 4 tid overfor kravene om en grunnlovsforsamling. Han sender et sendebud til hoffet i Wien og erklærer at han vil delta på et statsledermøte i Dresden 25. mars. I mellomtiden samler han troppene i Berlin og de andre prøyssiske byene. Folkemøter blir brutt opp, men finner sted igjen neste dag. 17. mars får den prøyssiske kongen vite om revolusjonen i Wien. Dagen etter innfører han pressefrihet og innkaller til riksdag. Folkemengden dukker opp utenfor vinduene, en blek konge stiger ut på balkongen. Han klarer ikke å gjøre seg hørt og trekker seg tilbake med bønnfalingen, sies det, «hvile! hvile!». Troppene skyter. I Berlins gater runger kall om å gripe til våpen. Etter hvert som opprøret vokser, kommer Fredrik Wilhelm med nye innrømmelser, deriblant en demokratisk grunnlov. I München går kongen av. Opprøret sprer seg til Leipzig, Hannover, Württemberg og andre større tyske byer. Det ulmer i det delte Polen.
Hoffene blir klar over hva som er i ferd med å skje. De forlater hovedstedene, flytter fra Berlin til Potsdam, fra Wien til Innsbruck. De overlater hovedstedene til armeene og «universalmiddelet, beleiringstilstanden».3Karl Marx, «Revolution in Wien», Neue Rheinische Zeitung, Nr. 114, 12. oktober 1848. Marskalk Radetzky gjenerobrer Lombardia, mens marskalk Windischgraetz tar Praha og deretter Wien. Monarkistene spiller også på nasjonalistenes hat, som i Polen der de tyske og jødiske minoritetene blir satt opp mot den polske befolkningen. De kroatiske troppene til oberst Josip Jelacic inntar Wien. «Den kroatiske orden og frihet har seiret og feiret seieren med mordbrann, voldtekter, plyndring og unevnelige forbrytelser,» rapporterer Marx 7. november.4Marx, se over. Kongen av Napoli bombarderer Napoli og Messina. 5. desember 1848 beleirer general Wrangel Berlin. Kongen stanser grunnlovsforsamlingen og trekker tilbake løftene sine.
ÅRET 1848 ENDER I TRAGEDIE og desillusjon. Overalt i Europa ser man de samme scenene utspille seg: demonstrasjonstog, revolusjonære rop, frihetssøkende eller sinte slagord, underskriftskampanjer, appeller, spontane samtaler i gatene eller bak barrikadene. Ordet «barrikade» sprer seg til hele Europa og blir selve oppørssymbolet.5Alain Corbin og Jean-Marie Mayeur (red.), La Barricade, Publications de la sorbonne, Paris, 1997.
Det revolusjonære folket av 1848 besto av folk fra borgerskapet, proletarer, studenter, menn og kvinner, og barn som ikke alle hørte det samme i ordene «fedreland» og «frihet» som runget i Paris’ gater. I dette store sosiale kokekaret materialiserte det seg en drøm om samhold, brorskap, fellesskap. Folk kranglet, klemte hverandre, lo og gråt. Faren forsterket følelsene. Scener som festet seg i minnet. Marie de Flavigny forteller om opprørets andre dag i Paris: «I strøket rundt Hallene ga kvinnene soldatene mat, omfavnet dem og ba dem om å spare brødrene deres, om ikke å skyte på ektemennene deres, barna deres. Vi fortsatte lykkelig på barrikadene, i mytteristemningen, tjue skritt fra troppene. ’Ikke skyt uten å si fra,’ sa ungene. – ’Dere trenger ikke bekymre dere, vi har ikke fått noen ordre ennå.’»6Daniel Stern, se over, s. 106. Da ordren kom, ble det kaos, skuddsalvene tok liv.
Selv døden ble en prinsipiell framvisning opprørets rett. Hvilken legitimitet hadde denne makten som skjøt på fredelige folk? Makabre promenader ble improvisert over hele Europa, slik som i Paris 23. februar 1848: «I en kjerre dratt av en hvit hest, som ble holdt i tømmene av en arbeider med nakne hender, var fem kadavre lagt med en skrekkelig symmetri […]. Fra tid til annen omfavnet en annen arbeider bak på kjerra det livløse legemet, løftet det og ristet på fakkelen så gnistene sprutet, og skrek mens han kikket på folkemengdens ville blikk: «Hevn! Hevn! De kutter strupen på folket!»7Daniel Stern, s. 124. I Berlin 22. mars plasserte folkemengden kadavrene på balkongene til kongens slott. Kongen måtte lene seg over likene. Dronningen fikk et illebefinnende.
Kongene og soldatene trodde de sørget for ofre, i stedet skapte de helter. Denne manifesteringen av borgerens verdighet kan virke en smule morbid. Men hva var demokratiet verdt om ingen ville dø for det?
Oversatt av R.N.
- 1Allianse mellom Russland, Preussen, Østerrike. Samlet av tsar Nikolaj 1 under Wien-konferansen etter seieren mot Napoléon.
- 2Sitert i Daniel Stern, Histoire de la révolution de 1848, Balland, Paris, 1985 [1850–1852], s. 289–290. Daniel Stern var pseudonym for Marie de Flavigny, fri kvinne og intellektuell som forlot ektemannen sin og ble sammen med komponisten Franz Liszt.
- 3Karl Marx, «Revolution in Wien», Neue Rheinische Zeitung, Nr. 114, 12. oktober 1848.
- 4Marx, se over.
- 5Alain Corbin og Jean-Marie Mayeur (red.), La Barricade, Publications de la sorbonne, Paris, 1997.
- 6Daniel Stern, se over, s. 106.
- 7Daniel Stern, s. 124.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
