Vi er i Frankrike mot slutten av 1970-tallet. Ozon slår an tonen ganske umiddelbart, med en munter overdosering av pastoral og pur disneyidyll under Suzanne Pujols (Catherine Deneuve) trippende løpetur i skogen. Nei og nei, et rådyr! Og et ekorn! Og er det ikke noen toner fra en harpe også? Det mangler bare at de begynner å snakke sammen, men som den kresne stilisten Ozon er, nøyer han seg med å la henne, beåndet av fauna, klore ned noen linjer av et dikt i en liten blokk.
Denne hyperidyllen kommer godt med, som et slags introduserende anførselstegn. Standarden er satt. Det er særlig en scene mot slutten, hvor Suzanne Pujol bryter ut i sang, der det ovennevnte forbehold så vidt stagger min vantro. Det blir litt pinlig, men om man legger godviljen til, kan man se dette utbruddet som nettopp det komplementære anførselstegnet til det innledende avvik. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
