Revolusjonens krumspring

I snart fire måneder har tunisierne vaklet mellom revolusjon og valg. Etter en glødende januar fulgte en vår med engstelig venting. Enkelte prioriterer å få fjernet restene og folkene fra det tidligere regimet for å sette et endelig punktum for den autoritære politikken som har vært ført siden uavhengigheten i 1956, mens andre setter sin lit til at valget til grunnlovsforsamling 24. juli (en dato mange mener kommer for brått på) skal sette punktum for en farefull overgangsperiode.

Denne ambivalensen kompliserer samarbeidet mellom de to eneste eksisterende politiske institusjonene, den provisoriske regjeringen og en ny, særegen komité med et navn som i seg selv er et program: Høyeste instans for realisering av revolusjonens mål, politisk reform og overgang til demokrati. Komiteen består av 12 politiske partier, 19 sammenslutninger og fagforeninger, og 72 «nasjonale personligheter». Det er litt uklart hvem som utpeker medlemmene, men antallet økte i hvert fall fra 71 til 155 på tre uker (fra 14. mars til 7. april). Komiteen har sete i Bardo, der det tunisiske senatet tidligere holdt til. Komiteen forsøker å få en permanent rolle som lovgivende makt overfor en regjering bestående av ukjente teknokrater, stort sett plukket ut av Mohamed Ghannouchi, tidligere statsminister under den avsatte presidenten, Zine El-Abidine Ben Ali. Den ene av de to partene vil altså styre den politiske reformen, mens den andre skal opprettholde ro og orden og ta seg av økonomien, som er i en sørgelig forfatning på grunn av uteblitte turister og investorer, mens krigen raser i det rike nabolandet Libya. (…)