Naboene mine er litt av noen typer

Ja visst, naboene mine er litt av noen typer. Ta «Den døve», for eksempel, som jobbet i fengselskantina. Inntil en kar som ikke likte ham, skar ham opp så han lignet kjøttskivene han serverte oss. En gang i tiden arbeidet Den døve på en stålfabrikk i Ardennes. Inntil sykdommen åt opp lydsporet til hans indre film. Det var ingen som forsto når han prøvde å forklare. Naboene mine er rammet av sykdommer vi ikke husker navnet på. Saker og ting som sikkert ingen på utsiden har hørt om.

Noen dører bortenfor meg bor det en blind fyr. I den endeløse korridoren vifter han en hvit stokk foran seg mens han går. Men den beskytter ham ikke mot at noen av naboene plutselig åpner en dør foran ham. Lyden av hodet hans som smeller mot hindringene, kan høres helt ned til første etasje. Hver søndag morgen tar han med seg orgelet sitt ned i kapellet for å akkompagnere prestens prekener. «Jesus kommer tilbake … Jesus kommer tilbake … til sine egne …» Min sympati for ham tok slutt en dag en fyr sa: «Han trengte ikke noen hvit stokk for å stikke hendene oppunder skjørtet på småjentene!» Den blinde har ofte følge av en losfisk som trekker på de vanskapte beina sine med to sølvskimrende krykker. Losfisken klimprer på gitar under de apostoliske møtene i bønneklubben. «Jesus kommer tilbake … Jesus kommer tilbake … til sine egne.»

Om morgenen, når været er bra, spiller en halt type golf på gressplenen nedenfor vinduet mitt. Han bruker hjemmesnekrede køller lagd av skaft fra sopelimer. Han er høy og tynn og snakker lite. Før fugleinfluensaepidemien gikk han hver dag en tur rundt i gården og plukket fjær fra skjærer og havmåker – men medfangene hans truet med å ofre ham på det offentlige helsevesenets alter …

DEN SMALE KORRIDOREN huser en slags «husholdningsklubb». Den menige morder bruker nemlig som regel kjøkkenutstyr som drapsvåpen. Alt fra kniver til grillspyd. Gaffel er sjeldnere, men brukes desto oftere i fengsel. «Tefal» er en ung, godmodig type på rundt tjue år. Han drepte farens nye kone, som stadig plaget ham, med en stekepanne. Derav navnet.

En av naboene mine virket lenge som om han ikke fant seg til rette blant de andre. Han var av den typen som ikke holder lenge bak murene: en lyshåret student, diskré og høflig, som holder de triste, blå øynene sine langt unna de andres blikk, som er for tungt ladet av fengsel og fordervelse. Ingen vet hvorfor denne kjekke gutten puttet babyen sin i mikrobølgeovnen. En annen, som kalles «Fryseren», fryste ikke ned matvarer, men elskerinner – partert og lagt i behørig merkede poser: « koteletter fra Monique», «lår fra Ginette», «bog fra Jeannine».

En fyr som har lest bøkene mine, griper meg i armen en dag: «Dette må du se!» sier han, med et turistguideaktig uttrykk i ansiktet. «En dag kommer du kanskje til å skrive om det …» Gubben geleider meg inn i en slags vestibyle. Gjennomtrekken feier søppel fra den ene enden av sementgulvet til den andre. En stank av piss blander seg med sitrusduften fra industrirengjøringsmidler. Langs veggene og under trappen står klynger av menn og stamper. Skrittene, faktene, samtalene, alt virker anstrengt. Ansikter som er forvandlet, har forflyttet seg i tid og rom. Jeg gjenkjenner ingen. Hvor kommer de fra?

Over høyttalerne annonseres befrielsen. «Utdeling av medisiner, utdeling av medisiner …» I enden av korridoren dukker det opp en vogn skubbet av to sykepleiere og omgitt av en solid skare vakter. Kunngjøringen runger helt ut til de borterste korridorene. «Utdeling av medisiner, utdeling av medisiner …» Fra alle bygninger strømmer folk til, styrter ned trapper, tråkker over plener. En springflo av siklende munner, tomme blikk, bleke pupiller. Mengden av for unge konvalesenter tvinger oss til å søke tilflukt inntil en vegg.

En svær, krumrygget kar streifer forbi. Innhyllet i en enorm sportsjakke ser han ut som om han spiller i remaken av en gammel zombiefilm. Foran seg, mellom sammenfiltrede fingre, tviholder han på papirposen som beskytter pillene hans. Guiden min tar seg av presentasjonen: «Det er han fyren fra pedofilisaken i Outreau.» Utseendet passer perfekt til rollen.

Til slutt kommer en brigade av godslige bestefedre tassende i tøflene sine. Blant dem gartneren fra det psykiatriske senteret. (Fra et vindu i hovedkorridoren, en sommerettermiddag, observerte jeg hans nitide arbeid i et gårdsrom som andre fanger ikke har adgang til. Med varsom hånd skulpterte han en spektakulær eksplosjon av farger og blomsterformasjoner. Eldre beboere på sikringsanstalter er spesielt mottakelige for slike synsinntrykk. Og i den blå overallen og den rutete skyggelua spilte gartneren helt naturlig rollen som en av disse autentiske bestefedrene jeg husker fra landsbyene og drabantbyhageflekkene rundt Toulouse i oppveksten).

NÅR NABOENE MINE FERDES PÅ FORTAUENE utenfor, er det helt sikkert mange som er redde for dem. Denne redselen er rimelig. Etter å ha blitt hundset i ti år (eller mer) har naboene mine bare en ting i hodet: hevn. Likevel vet vi jo at de bare er noen ulykkelige stakkarer, beruset av skjebnens luner og dårlig drikke. Uteliggere og andre «romfolk» vekker en lignende frykt. Fordommer gjør at man frykter det som er annerledes mer enn det som ligner. Ibenholt mer enn alabast. Den fattige mer enn den rike. Og disse menneskenes ulykke fortoner seg mer skremmende enn det å underkaste seg forrykte torturister. Hvor mange betrakter i dag torturister som statsautoriserte forbrytere? Historien og domstolene er forpliktet til å stille seg det spørsmålet. Hvor mange ville, hvis de hadde fått valget, på slutten av 1950-tallet ha nølt med å søke tilflukt i en kaserne full av fallskjermjegere i Alger i stedet for å legge seg til å sove midt i en leir av ___ (velg selv ønsket pariakaste). Hvor mange ville følt seg beskyttet? Frie? Og på god og trygg avstand fra forbryterne?

Oversatt av G.E.

Artikkelforfatteren var en av lederne i den militante venstregruppen Action Directe, som utførte en serie attentat og angrep i Frankrike på 1980-tallet, mot den franske arbeidsgiverorganisasjonens hovedkvarter, de franske myndighetene, eiendomsutleiere, den franske hæren, industri knyttet til militæret og staten Israel. I 1989 ble Jean-Marc Rouillan og flere andre hovedpersoner i Action Directe dømt til fengselsstraffer på livstid for drapene på generalen René Audran i 1985 og Renault-sjef George Besse i 1986.