Ukrainske eventyr

Jeg har vært heldig. Jeg vokste opp i Ukraina i Sovjettiden. Jeg var der da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Nå har jeg i 19 år observert det som skjer i mitt selvstendige hjemland, og iblant deltatt aktivt i den senere tids omveltninger.

Etter 19 år¹ har jeg forstått hvordan Ukraina fungerer: Det er en Foucaults pendel som stadig svinger mellom Øst og Vest.

På begynnelsen av 90-tallet kjøpte jeg og kona mi en liten leilighet i Kievs historiske sentrum. Vårt første oppussingsprosjekt var å installere en skuddsikker dør. På den tiden var hovedstaden, i likhet med landet for øvrig, kontrollert av små kriminelle grupperinger, og de eneste som ikke betalte dem for beskyttelse var politiet. Tvert om var det gangsterne som lønnet politimenn for å være konstant informert om deres planer og for å få løslatt forbrytere som ved et uhell hadde blitt arrestert med en Kalasjnikov i hendene. Dette varte i seks–sju år, helt til de kvikkeste politimennene skjønte at de selv kunne beskytte små og store forretningsmenn. Mot betaling, selvfølgelig.

På omtrent samme tid gikk etterretningstoppene fra det gamle KGB lei av mafiakriger og korrupsjon blant lovens håndhevere. På to år forsvant hele den ukrainske mafiaen – ingen vet hvor – mens kirkegårdene opplevde en stadig økning av gravmonumenter der de avdøde var avbildet i det nyeste fra Adidas og Mercedes-nøkler i hånda. Atter igjen var det mulig å spasere rundt i gatene, selv nattestid. Salget av skuddsikre dører stupte. De mest innbitte gangsterne hadde klart å holde seg i live, og gikk inn i næringslivet eller politikken. Mange av dem gikk inn i smuglerbransjen, og landet ble raskt oversvømt av fargerike og billige importvarer: greske pelsjakker og tyrkiske skinnjakker, israelsk likør og belgisk brennevin. Ingen betalte skatt, men månedslønnen til en arbeider var ikke på mer enn 40 eller 50 dollar. Med statlig pensjon kunne du så vidt kjøpe litt brød.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Mannen med makten i denne perioden var Leonid Kutsjma, en framragende representant for de «røde direktørene», de som hadde ranet til seg de tidligere statsbedriftene. Likefram, spontan og folkelig. Det hendte han dukket opp på TV, med sin gamle gitar. Noen hevder til og med at han en gang iblant sang. Presidenten framsto i den grad som en god familiefar at han straks ble omkranset av folk som mer enn gjerne ville høre ham spille. Ekte musikkelskere. Som ganske raskt ble hans nærmeste business environment. De sørget for å privatisere mesteparten av landets bedrifter og ga presidenten gode ideer om hva slags lovendringer som måtte til for at Ukraina skulle gå raskere over til et markedsøkonomisk system. I mellomtiden hadde imidlertid hele landet blitt til et eneste stort marked uten noen som helst form for kontroll. Annenhver ukrainer drev med en eller annen form for handel. Alt kunne selges: poteter fra hagen, smuglersigaretter, varer fra fabrikken man jobbet på. Etter den parlamentariske krisen I 1995 fikk nemlig arbeiderne lønn in natura. Det var tross alt bedre enn ingenting.

Veien mellom Kiev og Nikolajev går gjennom den lille byen Pervomajsk. Her var det før i tiden en fabrikk for produksjon av kasseroller og stekepanner. Arbeiderne solgte varene de fikk i lønn på et døgnåpent marked langs veien. Første gang jeg kjørte mot Pervomajsk, om natten, på vei mot Svartehavet, oppdaget jeg til min forbauselse en slags lysrand mot horisonten. Jeg trodde først at det var drivhus, men oppdaget til slutt at det var kasserollemarkedet, opplyst av store lyskastere. I lysskinnet tindret kasserollene som deler fra et romskip noen nylig hadde demontert. Dette markedet finnes forresten fremdeles, selv om arbeiderne nå i lang tid har fått lønna utbetalt i penger.

Leonid Kutsjma, Ukrainas andre president, uttalte at han i løpet av sitt første mandat hadde lært å bli president, og at han i løpet av det andre skulle reformere landet for å gjøre det til en moderne europeisk stat. Det kunne han kanskje ha gjort, hadde det bare ikke vært for en liten «ubeleilighet». I september 2000 forsvant en inntil da fullstendig ukjent journalist, Georgij Gongadze. Liket hans ble raskt funnet – halshogd. Ganske snart kom flere konfidensielle opptak for en dag. Disse opptakene hadde blitt gjort i all hemmelighet på Kutsjmas kontor av en av hans livvakter, major Melnitsjenko, og antydet at ordren om å eliminere Gongadze kom direkte fra presidenten, eller fra hans nære medarbeidere. Det ble en internasjonal skandale som man fremdeles i dag kan se etterdønningene av i ukrainsk politikk. Rettssaken mot mannen som er tiltalt for henrettelsen, general Oleksij Pukatsj, vil finne sted i nær framtid. Drapet skal ha blitt bestilt av dagens parlamentspresident, Vladimir Litvin, som i 2000 var en av lederne i Kutsjmas administrasjon.

Dagens president, Viktor Janukovytsj, er også en av Kutsjmas gamle disipler. Kutsjma pekte ham ut som sin «etterfølger» i 2004, da han forsto at det ville se litt umoralsk ut om han stilte til valg for en tredje presidentperiode etter skandalen rundt drapet på Gongadze. Grunnloven forbyr egentlig presidenten i å stille til valg mer enn to ganger, men grunnlovsdomstolen hadde likevel gitt Kutsjma lov til dette. I Ukraina går grunnlovsdomstolen aldri imot presidentens ønsker. Dagens situasjon er for øvrig ikke noe unntak fra denne regelen.

Ved valget i 2004, var det likevel til slutt Viktor Jusjtsjenko som gikk av med seieren, takket være oransjerevolusjonen. Han tilbrakte presidentperioden sittende på sin høye trone, uten å bry seg om landets økonomiske situasjon. Det eneste han gjorde var å snakke om alt det fine som måtte gjøres, ikke ulikt en prest i en kirke, og hvor viktig det var at folket måtte elske Ukraina. Og det virkelige Ukraina, det var selvfølgelig ham, Jusjtsjenko. Det var sikkert ikke de verste årene ukrainerne hadde opplevd, men det var helt klart den verste perioden for den ukrainske staten. Og resultatet ble at Regionpartiet og Janukovytsj kom til makten etter valget i 2010.

Dagens president sammenliknes ofte med Bush junior. De har omtrent like mye utdanning, og gjør de samme språkfeilene. Viktor Janukovytsj gjorde sin mest berømte feil før han ble president. I et skjema som må fylles ut for å stille til valg, oppga han at han var lærer. Det er jo et nobelt ord, men det eneste problemet var at Janukovytsj ikke kunne stave det riktig på ukrainsk.

Måtte Gud bevare vår kjære lærer Janukovytsj! Det sies forresten at han er en dypt religiøst mann. Nok et likhetstrekk med Bush junior. Jeg vet ikke om det finnes flere likheter, men etter seieren ved presidentvalget gjenopptok Janukovytsj raskt kontakten med Putin og Russland. Hans forgjenger hadde ikke akkurat vært særlig ivrig etter å pleie det forholdet. I de to første månedene av sitt mandat forlenget Janukovytsj leiekontrakten for den russiske flåten i Sebastopol med 25 år og garanterte at russisk gass med kurs for Vest-Europa trygt kunne transporteres gjennom Ukraina. Han lovet til og med å anerkjenne republikkene Ossetia og Abkhasia, som i dag er løsrevet fra Georgia. Presidenten forklarte til befolkningen, og særlig den mildt sagt russiskskeptiske delen som holder til i Vest-Ukraina, at Ukraina til gjengjeld skulle få kjøpe billig gass av russerne.

Russland har imidlertid ikke senket prisen på gass. Og Viktor Janukovytsj har sluttet å snakke om vennskap med russerne. I stedet har han nærmet seg Hviterusslands Lukasjenko, som på sin side har inngått en avtale med Hugo Chávez for å erstatte den russiske oljen med olje fra Venezuela. Og denne oljen finner sin vei inn til Hviterussland gjennom Litauen og Ukraina.

Ukraina har med andre ord mange baller i lufta: Landet forsøker å opprettholde vennskapet med Russland, å låne flere milliarder fra Det internasjonale pengefondet (som er tvingende nødvendig for at Ukraina skal kunne betale for seg internasjonalt), og å bruke konflikten mellom Russland og Hviterussland for hva den er verdt. Ukraina har forøvrig ennå ikke anerkjent Ossetia.

Russisk TV har reagert med å parodiere og latterliggjøre Janukovytsj i et svært populært TV-program. Selv om de ikke liker presidenten sin noe særlig, ble ukrainerne blodig fornærmet. Flere statsvitere minnet imidlertid om at russisk TV var styrt fra Kreml, og at dette var en politisk beskjed, sendt rett etter at Vladimir Putin plutselig avbrøt et besøk i Kiev. Han hadde svært misfornøyd avlyst en lunsj, og dratt sin vei tidligere enn planlagt. Putins besøk hadde fant sted før regionalvalget, der Janukovytsjs Regionparti hadde håpet å få kontroll over hele landet igjen. Etter mye politisk og juridisk snusk og rusk klarte de det nesten. I de tre vestlige regionene vant de radikale nasjonalistene, som mot all forventning hadde fått støtte fra Janukovytsjs parti. Målet var selvfølgelig å motvirke framgangen til Julia Timosjenkos allierte. I resten av landet klarte Regionpartiet også å finne samarbeidspartnere fra forskjellige partier.

I motsetning til politikerne har imidlertid folket, takket være oransjerevolusjonen, frigjort seg fra sin frykt, og vil ikke lenger la seg skremme eller kjøpe. Presidenten har følgelig måttet gi opp sitt løfte om å gjøre russisk til Ukrainas andre offisielle språk, fordi flertallet av ukrainerne ikke godtok det. Nylig måtte han til og med feire det offisielle ukrainske språkets dag: Klokka fire om ettermiddagen kringkastet samtlige radiokanaler i hele landet en diktat som var skrevet for anledningen og gjorde det mulig for alle landets innbyggere å teste sine språkkunnskaper. Det er selvfølgelig ikke en av presidentens oppgaver å skrive diktat, men regjeringen måtte offentlig vise sin respekt for det ukrainske språket. Derfor måtte den russiskspråklige utdanningsministeren Dmitrij Tabatsjnik til pers. Han klarte seg med kun én feil.

Krigen for og imot det russiske språket har vart i 19 år. For de fleste ukrainere er det imidlertid lenge siden dette utgjorde et reelt problem. I Vest-Ukraina, der nasjonalistene har vind i seilene, er det langt flere turister fra Russland enn fra resten av Europa. Byene er bedre vedlikeholdt, og innbyggerne smiler oftere. Forklaringen er at denne regionen var en del av Sovjetunionen i kun 45 år. Øst-Ukraina har til tross for sitt naboskap med Russland ikke det minste lyst til å bli en del av «den store sovjetfamilien med Moskva som hovedstad», og forretningsmennene sender sønnene sine til Storbritannia eller USA for å studere. Nylig fortalte en forretningsmann fra Donetsk meg stolt som en hane at barna hans hadde lært seg ukrainsk. Selv vil han imidlertid aldri gjøre det, for i en by der alle snakker russisk, er det fullstendig bortkastet. Likevel er det bra at han føler at Ukraina ikke deler sin framtid med Russland.