Fra et jurymedlem

Jeg er i Makedonias hovedstad Skopje, på dokumentarfestivalen MakeDox. Invitert til å sitte i juryen. Festivalsjef Kirijana A. Nikoloska skrev at vi skulle få oppleve makedoniernes gjestfrihet. Vi tilbragte derfor mest tid i en liten lund under et fikentre i den gamle ottomanske ruinen fra 1500-tallet der festivalen ble arrangert. Filmene kom i annen rekke. Måltidene rundt det store bordet varte ut i morgentimene. Bordet dekket seg selv kontinuerlig, med stadig ny mat og nye mennesker i en hel uke. Regissørene bak festivalfilmene, festivalsjefer fra hele Europa, produsenter og filmentusiaster. Hva snakker man om? Som i dokumentarfilmene, er det livet selv, om hva den enkelte finner meningsfylt i dette korte livet, om hvordan man lever på Balkan, i Titos gamle rike. Eller om filmfotografering, manusarbeid, filmkritikk og videoaktivisme. Eller om hvorfor man i det hele tatt ønsker å lage film, gjerne forklart via historier fra barndommen, ønsket om å skape, å protestere, for så i voksen alder å slite i årevis med et verk. Vi satt og pratet i lunden til det ble lyst. For samtalene er ofte viktigere enn filmene. Direkte tale skjerper tenkningen, man søker forklaring, forundrer oss over det vi ikke vet, oppdager hvor lite vi visste.

For hva er en dokumentarfilms misjon om ikke å få oss til å tenke, reagere følelsesmessig og øke vår politiske bevisshet? I Skopje kreves det nattemørke for å vise film på lerretet som er oppspent under åpen himmel ute i ruinen. Samlingen rundt bordet etter filmene starter derfor for alvor først godt over midnatt. Folk her er berørt av konfliktene i regionen: Kosovo, Bosnia-Herzegovina, Serbia, Albania. Etter all nasjonalismen, propagandaen, den etniske rensningen og slektningers død, sliter Makedonia med et identitetsproblem. De er ikke akseptert som nasjon av nabolandet Hellas, og strever derfor med å bygge identitet – noe denne ukens nye 35 meters statue av Aleksander den store på hest skulle avhjelpe. Og andre statuer av modige menn pryder gatene i Skopje. Men det Disney-aktige tempelet over Mor Theresa som en gang bodde der, forsterker bare kitschpreget skulpturene og de nye ruvende bygningene gir, som det søylekledde nye parlamentsbygget. En grell kontrast til basarområdet i gamlebyen hvor festivalen er forankret.

Men det er dokumentarfilm dette dreier seg om. Min protestantiske samvittighet insisterer på at jeg skal ta juryoppgaven seriøst. Min jury skal ta for seg «nye filmskapere» – andre programjuryer dekker menneskerettigheter, miljøvern, kortfilm for ungdom, samt moral (!). Sistnevnte jury består av en ortodoks makedonsk prest fra Den hellige forvandlingens kloster, en lokal anarkistisk maler og en kvinnelig dommer fra Slovenia. Vi ble alle kjent med den kunstneriske lederen Petra Seliskar, hennes mann, fotografen med navnet Brand, hennes livlige fem år gamle datter, og den allestedsnærværende velkomsthunden. Hun skriver i katalogen at filmutvalget er «hennes egen miksetape» med filmer «som aldri vil bli laget igjen». Hun skriver også at hun tror på «dyrene, vannet, vår lille planet, og våre barn.» Her erklæres en tro på etikk og gjensidig respekt – ikke akkurat hva som var tilfellet etter splittelsen av Jugoslavia. Makedonernes gjestfrihet understrekes også av festivalsjef Kirijana, som hadde ryddet plass i den viltvoksende ruinen for oss: «Vi vil introdusere dere for vennene våre.»

HVA MED FILMENE? A Film Unfinished om Warszawa-gettoen viser propagandafilmene nazistene brukte for å sverte jødene, og legitimere sine overgrep. Jødene i gettoen ser mot kameraet, utmagrede mennesker som ennå ikke vet at de vil bli drept. Nazistenes regissører iscenesatte på 1940-tallet opptak der jødene ble framstilt som om de bodde i store leiligheter og hadde godt med mat. Enkelte ble også kledd opp i fasjonable klær. Disse propagandaopptakene som ble funnet for noen år siden, ble klippet sammen til en dokumentarfilm om opptakene. Temaet er interessant, men filmen bringer lite nytt.

I What’s in a Name følger vi en transvestitt i New York, en drag queen med eget show på en nattklubb. Mannen i filmen er en utrolig likendes fyr. Vi er med ham i snekkerverkstedet han jobber i, på helsestudio der han får megetsigende blikk, eller mens han mediterer i sitt lille værelse bak verkstedet. Vi ser han stadig naken, ser han få en brystimplantasjon, og får innblikk i familiens syn på det hele. Den følsomme mannens noe tragiske behov for å bli beglodd, i kombinasjon med hans fintfølende vennlighet, gjør filmen minneverdig. Hans kvinnelige persona sitter i meg etter filmen. Via filmens enkeltskjebne kommer vi tett innpå transvestitten, men på en mer følsom og nyansert måte enn dokumentaren Paris is Burning (1990) som følger en gruppe transvestitter på vei til transeball på slutten av 80-tallet i New York.

Kropp er også tema i Autumn Gold der vifølger eldgamle mennesker i Nord-Europa som trener for å vinne et mesterskap i kortdistanseløp, diskos og høydehopp i Finland. En sjarmerende dokumentar, men i likhet med mange dokumentarer blir føleriet relativt endimensjonalt – de gamle presenteres utelukkende ut fra denne viljen-til-kropp. Som en mann i filmen påstår: «Uten trening hadde jeg ikke overlevd en måned til.»

Feathered Cocaine består strengt tatt av to filmer. Én om en amerikaner som har konvertert til islam. Han avler falker. Nok en ensom fyr, alene med fuglene – og han sørger virkelig tungt over enkelte kjære falker som til slutt dør. Fuglene selges til arabere for opptil en million dollar, jaktfalker står høyt i kurs, men misbrukes og utstoppes ifølge den turbankledde amerikaneren. Den andre filmen i filmen handler om hvordan noen falkeelskende saudiarabere møtes ute i ørkenen under dekke av jaktfalken, der også en viss Osama, sønn av Laden, var med. I hemmeligholdets og konspirasjonenes tid påstås det her at ledende saudiarabere med USA i bakgrunnen i årene etter 2001 sto på god fot med bin Laden og hans krets. Bin Laden skal også ha bodd en lengre tid i Iran. God undersøkende journalistikk.

SOM JURYMEDLEM står jeg igjen med to finalister: Filmen om den aldrende José Saramago og hans kone Pilar passer godt overens med stemningen i Skopjes gamleby. En unik kjærlighet. I Miguel Gonçalves Mendes’ José and Pilar ser vi den gamle forfatteren kontinuerlig bli administrert av sin tretti år yngre kone. Hun tar seg av bedriften «Saramago», og etter hvert nobelprisvinnerens stiftelse. En tradisjonell observerende dokumentar, men med så mange varme tegn på et kjærlig liv, langt fra vår nordiske kulde, eller for den saks skyld det krigsherjede eks-Jugoslavia:
Et oliventre plantes i deres hjem på Lanzarote og vokser opp i løpet av filmen – regissøren må ha observert paret i årevis. Beundringen for forfatteren er tydelig, folk står i lange signeringskøer for å takke. Paret, dvs. mest Pilar, blar gjennom brevbunker fra beundrere, som vil ha en bit av ham, noe de får: Hun drar ham rundt til alle fire verdenshjørner, før de igjen finner roen på Lanzarote, for et øyeblikk. Vi tar del i tankene deres, når inn til den innadvendte forfatteren. Kona er den utadvendte. Vi tar del i unike stemningsøyeblikk som rører José til tårer, slik den melankolske portugisiske musikken noen ganger kan fortelle det meste om livet. Og vifølger den oppmuntrende familieklanen utenfor sykehusvinduet. Den gamle friskmeldes, han klarer å avslutte sin siste roman The Elephant’s Journey – om en elefant som dør når den fraktes vekk fra hjemlandet.

Kona Pilar er den mest fremtredende i filmen – hun er også behjelpelig overfor regissøren. Hun bestemmer både hjemme og ute, men ikke over José når han skriver. Dog, hun oversetter direkte til spansk fra Josés portugisiske manuskript så fort en side er ferdig – utgivelse skjer samtidig på to språk. Vi ser henne holde et foredrag i en forsamling – bevisst, intellektuell og politisk skarp. Og hun blir stadig mer feministisk, som i ekteparets hissige diskusjon om Hilary Clinton eller Obama er det beste alternativet for USA. Denne scenen inkorporerer også spenningen i de tiårene hun har stått bak sin mann, i likhet med Hilary. Og hun viser fram sin store retoriske styrke i et intervju med en sjåvinistisk journalist.

Dilemmaet nå er om jeg skal velge en film som snakker til hjertet, eller den mer samfunnsorienterte. Vi i juryen ender med å velge en dokumentar om et land som ikke lenger eksisterer. I Cinema Komunisto viser serbiske Mila Turajlic hvordan Jugoslavias Tito brukte fiksjon og dokumentarfilm som propagandamiddel. Men Tito så selv, ifølge hans gamle filmmaskinist som blir intervjuet i filmen, over 8000 filmer i løpet av sin periode ved makten, dvs. nesten en film daglig. Han var først begeistret for sovjetiske filmer, men da han kom på kant med Stalin like etter andre verdenskrig, gikk han over til vestlige filmer. I Jugoslavia bestemte han hvilke filmer som skulle lages, og bevilget millionene direkte. Filmene handlet som oftest om partisaner i heltemodig kamp mot tyskere. Om noen ekte broer kunne bombes eller noen titalls tanks ofres, ja, alt var lov bare man spurte Tito. Dessuten laget de propagandafilmer om ungdommen som bygger landet – filmer som skulle få folk i arbeid, selvfølgelig. Og filmer med Tito der parader og gjerne en hel fotballstadion hyller ham med hans navn i farger – svært likt hva vi ser i dag. Han omga seg med viktige og berømte personer, styrte bestemt og hardt, men var «elsket». Han velger selv Richard Burton til å spille general Tito i The Battle of the Sutjeska (1973) – i starten der han samler Jugoslavia. Han er selvfølgelig også tilstede på filmsettet. Turajlics dokumentar er hovedsakelig basert på arkivopptak – regissøren forteller meg at hun arbeidet alene som en «arkivjunkie». Filmen er mesterlig klippet sammen, tillagt musikk og kont-rastert med flere gjenlevendes beretninger om Tito. Vi blir også tatt med i det prestisjefylte studioet Avalas fra denne tiden, som i dag er en ruin, et kjempeområde fullt av rekvisitter. Men som både det jugoslaviske og vår ruin fra det ottomanske riket viser: Stormannsgalskap dør med tiden.

I Skopje var ruinområdet fylt til randen da Jugoslavias gamle mann ble vist på lerretet. Utover natten forteller Petra meg om hvordan Tito etter at han kom til makten ble borte i et års tid, for så å komme tilbake mer intelligent enn noen gang. Han som bare hadde fire år på folkeskolen behersket plutselig sju språk. Konspirasjonen er at han ble erstattet, noe stadig innlåsing av hans kone og vakthold taler for. Kona lever fortsatt i Beograd, og er ifølge en regissør som ønsker å lage film om henne umulig å få tilgang til.

Jeg er altså på festival ledet av to kvinner (Petra og Kirijana), og vinnerfilmen er laget av en kvinnelig regissør (Mila). Men i filmene jeg så var mennene i forgrunnen (Tito, Saramago, falkeoppdretteren, transvestitten). Kanskje for en gangs skyld skulle en pris ha gått til bakomkvinnene
– for årets beste festival.

© Norske LMD, truls@dokumentar.no