Kongene, staten og jorda

«Jorda som tilhører oss, blir stadig mer verdt. Vi vil gjerne ha den tilbake, slik at vi selv kan selge den eller forpakte den bort, men regjeringen vil ikke høre snakk om det: Den opptrer som om den var Gud selv», sier Charles Peter Mayiga, talsmann for Buganda, det største av de tradisjonelle kongedømmene i Uganda. Folkegruppa baganda teller rundt seks millioner mennesker, spredt mellom Victoriasjøens bredder, hovedstaden Kampala og den midtre delen av landet med 32 millioner innbyggere (se kart). Disse folkegruppene «føler at landområdene deres ubønnhørlig er blitt beslaglagt av andre», forteller historikeren Phares Mutibwa. «Dette skaper en dyp mistillit. Uroen øker […]. Dagens fordrivere kan godt bli morgendagens fordrevne.»¹

En tredel av Øst-Afrikas dyrkbare mark ligger i Uganda, og landet tiltrekker seg stadig flere utenlandske investorer, hovedsakelig fra Persiabukta og Det indiske subkontinentet. De fire siste årene er 800 000 hektar jord blitt solgt eller forpaktet bort i livstidskontrakter. Kampala er blitt åsted for en frenetisk eiendomsspekulasjon, og folketallet her har økt fra 2850 innbyggere i 1912 til to millioner i dag – stuet sammen på 201 kvadratkilometer. Krigen i Den demokratiske republikken Kongo på slutten av 90-tallet og krisen i Kenya etter presidentvalget vinteren 2007 fikk mange krigsherrer og forretningsmenn til å investere i en sikker verdi, nemlig eiendom. «Det finnes ingen enklere måte å hvitvaske penger på», sier advokaten David Mpanga. «Legg til penger fra korrupsjon, pengene som enkelte ugandiske offiserer grafset til seg under krigene i regionen og underslag av bistandspenger, så har du forklaringen på den eksplosive økningen i tomtepriser. I de mest ettertraktede åsene i hovedstaden må du regne med 500 000 dollar for to mål (2000 m2). En ond sirkel som tiltrekker seg enda mer penger.» Og blåser liv i baganda-folkets gamle bitterhet overfor sentralmakten.

FØR KAMPALA BLE HOVEDSTAD i det uavhengige Uganda, var byen hovedstad i kongedømmet Buganda. På grunn av en ekstrem sentralisering og en ideell geografisk plassering ble denne førkoloniale staten, et konstitusjonelt monarki grunnlagt på 1300-tallet, det britiske kolonistyrets viktigste samarbeidspartner fra 1890. Koloniherrene, som kom fra kysten av Indiahavet, hadde da okkupert regionen, som Winston Churchill senere kalte «Afrikas perle». I 1900 ble det inngått en avtale mellom London og kongedømmets kabaka («hersker») som gjorde Buganda til et britisk protektorat. For 500 pund skaffet London seg råderett over 23 300 kvadratkilometer (av kongedømmets 50 763), deriblant Kampala-området. Et område på 906 kvadratkilometer ble forbeholdt monarken, mens den gjenværende jorda ble fordelt mellom de tradisjonelle høvdingene for Bugandas 52 stammer. Innføringen av anglosaksisk lovgivning, kalt mailo, åpnet også for ikke-bagandaer: «Det holdt å skrive under på en papirlapp», forteller professor Mutibwa.

Etter uavhengigheten i 1962 ble de 23 300 kvadratkilometerne gitt tilbake til kongedømmet. Den daværende kongen, Edward Mutesa 2, ble den første presidenten i det nye Uganda. Inntil 1966, da statsminister Milton Obote, fra nord, bestemte seg for å gjøre en slutt på det som i realiteten var en stat i staten, og opphevet den føderale grunnloven: Han avsatte kongen og innsatte seg selv som president. 24. mai 1966 stormet regjeringsstyrker anført av Idi Amin Dada kongepalasset på Mengo-åsen i Kampala og drepte rundt hundre av Mutesa 2s støttespillere. Kongen gikk i eksil i London, hvor han døde i 1969. Staten konfiskerte de 23 300 kvadratkilometerne, og de tradisjonelle kongedømmene ble avskaffet. Deretter fulgte tjue år med diktatur, utenlandske intervensjoner og opprør. Og i den kaotiske strømmen av internt fordrevne var det mange ikke-bagandaer som bosatte seg på kongedømmet Bugandas gamle landområder og forpaktet jorda bort til innvandrere fra de andre kongedømmene i landet.

Da Yoweri Museveni tok makten i 1986 etter fem år med geriljakrig, ble et nytt håp tent i Buganda. Museveni kunne nemlig takke kongedømmet for seieren: Uten dets støtte ville ikke opprørerne i Den nasjonale motstandshæren (NRA) klart å føre sin «bush-krig» fram til Kampala slik at deres politiske fløy, Den nasjonale motstandsbevegelsen (NRM), kunne ta makten.² I 1993 gjeninnførte Museveni kongedømmene. Den nye kabakaen i Buganda, kong Ronald Muwenda Mutebi 2, ble kronet under en høytidelig seremoni og gjenerobret palasset samt de 906 kvadratkilometerne som hadde vært forbeholdt kongen. Men de nevnte 23 300 kvadratkilometerne forble i sentralmaktens hender. En tilbakeføring av disse landområdene ble dermed et springende punkt i forholdet mellom kongedømmet og den ugandiske staten.

FRA SLUTTEN AV 1980-TALLET krevde internasjonale bistandsorganisasjoner at det tradisjonelle og i deres øyne foreldede eiendomssystemet i Uganda skulle erstattes av et system basert på privat eiendom, altså et marked styrt av tilbud og etterspørsel. Museveni ville gjerne vise tegn til «godt styresett» og satt fart i privatiseringen av jorda. I juli 1998 ble en ny lov vedtatt for å forenkle salget og formalisere eierskapet. De nye District Land Boards, makthavernes forlengede arm, satte i gang jordauksjoner. I likhet med mange andre reformer gjennomført med støtte fra de internasjonale finansinstitusjonene, tjente denne loven først og fremst mektige private investorer. Taperne var dem som bodde på og dyrket jorda uten skjøter – og som gjerne hadde gjort det i generasjoner. For dem var den juridiske «moderniseringsprosessen» en regelrett plyndring.

«Lovendringene hjalp ingen, bortsett fra dem som ville bygge opp store kommersielle eiendomsselskaper», forklarer Anne Perkins, journalist i britiske The Guardian og en av skribentene på bloggen Katine, som forteller om dagliglivet i en landsby nord i Uganda. «Å ha et skjøte gir ikke bare motivasjon til å investere, det er en kapital som gjør det mulig å få lån. Det var dette, like mye som Verdensbankens entusiasme, som fikk Museveni til å innføre denne loven i 1998.»³ I et åpenbart forsøk på å roe gemyttene ble det i 2010 vedtatt en ny lov, som gir ofrene mulighet til å prøve sakene sine i retten. Men dette bedret ikke situasjonen ifølge Livingstone Sewanyana, leder for den ugandiske menneskerettighetsorganisasjonen FHRI: «Selv om regjeringen syntes å ha gode intensjoner, førte dette forsøket på å gi en ferniss av legalitet til de allerede komplekse tradisjonelle relasjonene mellom grunneiere og beboere, bare til en tilspissing av konfliktene.»⁴

Kongedømmet Buganda lever av reklameinntekter fra sin kommersielle radio og skatt på den jorda det fortsatt råder over. Gjennom Buganda Land Board arbeider kongedømmet iherdig mot lovverket. Regjeringen forsvarer seg på sin side slik i den internasjonale pressen: «Betydningsfylle bagandaer er de største jordeierne i sentralregionen, og kabakaen er den fremste av dem. Jordbruksreformen vil ødelegge systemet deres eiendom bygger på.»⁵

Domstolene i Kampala behandler stadig flere eiendomstvister, men de fattigste småbøndene har ikke råd til advokat. Ingen har lenger oversikt over alle sakene om falske skjøter, utstedt av korrupte tjenestemenn. På veggene i hovedstadens arbeiderstrøk – som har grodd opp som paddehatter midt i det myrlendte terrenget som strekker seg helt til Victoriasjøen – er det fullt av plakater med «This House is Not For Sale». Plakatene skal forhindre ulovlig salg bak ryggen på eierne.

SLUMOMRÅDENE I KAMPALA, som dekker 21 prosent av hovedstadsområdet, er spesielt ettertraktet av utbyggerne. Boligfelt for den nye middelklassen vokser allerede fram i utkanten av disse enklavene av nød, befolket av acholi-migranter fra nord som hovedsakelig jobber for private sikkerhetsselskaper som er i sterk vekst. Blant deltakerne i dette dunkle Monopol-spillet finnes det også høytstående personer fra Buganda. Kabakaens regjering, som holder til i en ås overfor kongepalasset, er delt i to grupper: De konservative, som tviholder på kravet om tilbakeføring av de 23 300 kvadratkilometerne fra før 1966, og de yngre, reformvillige som ønsker å forhandle fram en løsning med kretsen av forretningsfolkene rundt Museveni. Hva som skal skje med de 906 kvadratkilometerne som fremdeles forvaltes av Buganda Land Board, er gjenstand for bitre diskusjoner.

Grunnloven av 1995 fastslår at Ugandas konger – landet har et titalls tradisjonelle kongedømmer – kun skal ha en kulturell rolle. «Artikkel 246 forbyr de tradisjonelle eller kulturelle høvdingene å drive med politikk. Hvorfor? Fordi da de deltok i politikken nøyde de seg ikke med å så splid i sine egne kongedømmer, de skapte også problemer for sentralregjeringen», forklarer den nylig avgåtte statsministeren Apollo R. Nsibambi.⁶ Buganda krysset likevel denne røde linjen for første gang i 2007, da kongedømmet samlet flere tusen personer til demonstrasjon i Kampala. De demonstrerte mot at regjeringen hadde gitt det indiske sukkerkonsernet Mehta tilgang til 7100 hektar i den 30 000 hektar store Mabira-skogen, som betraktes som en tradisjonell helligdom. Mehta ville bygge et bioetanolanlegg. Kabakaen tilbød selskapet en andel av sine 906 kvadratkilometer, men regjeringen avviste ham. Protestene i Kampala kostet tre mennesker livet, blant dem en indisk forbipasserende som ble slått i hjel av demonstrantene. Myndighetene bestemte etterpå at prosjektet skulle legges på is. Forholdet mellom Buganda og Museveni har etter dette vært en kald krig.

10. september 2009 var det en ny demonstrasjon i hovedstaden. Denne gangen gjaldt det regjeringens beslutning om å forby kabakaen – offisielt på grunn av sikkerhetshensyn – å besøke et distrikt av kongedømmet der den tradisjonelle høvdingen, som ikke er baganda, var blitt utnevnt av Museveni. «En splitt-og-hersk-taktikk som er velkjent for presidenten», sier Yacine Alume, professor i statsvitenskap ved universitetet i Makerere. Politiet slo ned på demonstrasjonen, og et trettitalls mennesker døde.

VOLDEN KAN FORT SPRE SEG til andre steder. Baganda-folket er ikke den eneste folkegruppa som har mistet eiendom. Åtti prosent av grunneiendommene i Uganda er fremdeles styrt av tradisjonelle systemer. Nord i Uganda, på acholi-folkets landområder der den ugandiske hæren brutalt har fjernet alle spor etter Herrens motstandsarmé,⁷ befinner det seg to millioner fordrevne som trenger husly. «Krigen nord i Uganda ga anledning for enkelte til å slå kloa i jorda til de som var blitt tvunget til å søke tilflukt i flyktningleire», forteller Livingstone Sewanyana fra FHRI. Utsiktene til en ny afrikansk stat, Sør-Sudan, på den andre siden av grensen, har styrket appetitten på denne regionen, som inntil nå har vært en enklave. Om ikke lenge åpnes en motorvei mellom Kampala og Juba i Sør-Sudan, finansiert av amerikanske USAID. Veien vil bli en økonomisk korridor på nesten 600 kilometer.

Men det er først og fremst i øst, i områdene langs Albertsjøen som tradisjonelt har tilhørt folkegruppa bunyoro, at faren for uroligheter virker størst. Her er det olje- og gassforekomster, oppdaget i 2006, som kan snu opp-ned på eiendomsforholdene. Dette området nord for den enorme Riftdalen skjuler opptil to milliarder fat olje. Det irske oljeselskapet Tullow Oil har skaffet seg tilgang til brorparten av dette med en letekonsesjon for et område på 150 kvadratkilometer langs grensen til nasjonalparken Murchinson. Franske Total og kinesiske Chinese CNOOC har betalt 1,5 milliarder dollar hver for å få delta i utvinningen av en tredel av Tullow Oils oljefelt, mens italienske ENI har stilt seg i interessentkøen. Utvinningen skal etter planen starte innen utgangen av 2012. Et raffineri planlegges også, fra 2016 skal det gjøre Uganda energiuavhengig med en produksjon på 20 000–25 000 fat/dagen. Resten skal sendes i rørledning til Mombasa i Kenya. Byggingen av denne ledningen er imidlertid lagt på is: Det libyiske regimet var med på å finansiere prosjektet, dermed har krigen i Libya satt en foreløpig stopper for arbeidet.

60 kvadratkilometer offentlige landområder som tilhørte kongedømmet Bunyoro, skal ha blitt kjøpt opp i 2010 av «høytstående personer».⁸ Skjøter ble skaffet fra korrupte tjenestemenn i Uganda Land Commission. Blant disse høytstående personene finner vi Kabakumba Masiko: Bunyoro-prinsesse, tidligere leder for NRMs parlamentarikergruppe og avtroppende informasjonsminister. I Kampala forsikrer hun oss at «oljen vil forvandle regionen. Til det bedre.» Det er utvilsomt derfor området nå voktes av en eliteavdeling fra presidentgarden, som ledes av Muhoozi Kainerugaba, presidentens sønn.

«DET ER IKKE MANGE STEDER I VERDEN det utvinnes olje midt blant løver, elefanter, bøfler og sjiraffer», skriver Brian Glover, Tullow Oils sjef i Uganda, i en rapport fra 2009. Den irske entreprenøren takker «kongedømmet Bandura Petar» for å ha bidratt til funnet. Problemet er at ingen i Bunyoro har hørt om en konge med dette navnet.

I Masindi treffer vi ingeniøren Kiiza Yaberi, som har ærestittelen «statsminister» i kongedømmet.⁹ Han er fortsatt opprørt over det som har skjedd: «Enda en løgn! Vi var veldig glade da oljen ble oppdaget. Vi tenkte at dette ville gi Bunyoro muligheten til å reise seg og lede oss ut av elendigheten de britiske koloniherrene etterlot oss i. Vi har fremdeles ikke noe universitet, og sykehuset vårt mangler medisiner. Så oppdaget vi at alt var blitt undertegnet uten at vi hadde fått et eneste ord med i laget.»¹⁰

«Når oljen begynner å flomme», advarer Henri Ford Mirima, kommunikasjonsansvarlig i kongedømmet, «kan det godt hende at ungdommene i Bunyoro vil angripe oljeledningene.» Yaberi er enig: «Vi trodde ikke at vi en dag skulle stå overfor de samme problemene som folk i Niger-deltaet. Jeg er bekymret. Stadig flere setter seg til å spise ved vårt bord uten at vi selv er invitert. Når vi har stått lenge nok og siklet, er det ikke umulig at vi en dag spolerer hele måltidet deres.»

Beti Olive Namisango Kamya, tapende bugandisk kandidat i vårens presidentvalg, tror hun vet hvordan man kan stoppe tikkingen fra den «tidsinnstilte bomben» som jordspørsmålet er: «Uganda må bli en føderal stat igjen, slik at hver region kan utnytte sine mineralforekomster og landbruksressurser best mulig, i stedet for at dette overlates til regionale regjeringer innsatt av Museveni-regimet. Disse er i praksis store sorte hull.» En føderasjon er – i tillegg til tilbakeføring av de 23 300 kvadratkilometerne – et gammelt krav fra Buganda.

Kamya bemerker at andre kongedømmer forsøker å finne en «alternativ løsning til det politiske systemet vi arvet fra de britiske koloniherrene og som er blitt videreført for å tjene elitens interesser.» Partiet hennes heter intet mindre enn Den føderale alliansen for Uganda. Partilogoen er en sjiraff («et dyr som ser langt») og slagordet et sitat fra Victor Hugo: «Ingenting er sterkere enn en tanke tiden er moden for».

18. februar 2011 ble Museveni gjenvalgt til sin fjerde femårsperiode. I etterkant av valget var det demonstrasjoner i Kampala mot de høye levekostnadene, og oppslutningen om opposisjonen har vokst kraftig. Men ifølge den politiske kommentatoren Ibrahim Asuman Bisiika er «den kritiske massen av misnøye ennå ikke nådd»: «Museveni-generasjonen, som ble født i andre halvdel av 80-tallet da han nettopp hadde tatt makten, bryr seg ikke om fortidens tragedier. Men eiendomsspørsmålet kan godt få det til å koke over for dem, og deres sinne kan spre seg til resten av landet.»

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Phares Mutibwa, The Buganda Factor in Uganda Politics, Fountain Publishers, Kampala, 2008.

2 27. juli 1985 ble Milton Obotes autoritære regime styrtet i et militært statskupp organisert av Tito Okello. Yoweri Museveni, som hele tiden hadde vært i opposisjon, sluttet seg til Den nasjonale motstandshæren (ANR) for å fortsette geriljakrigen. Med påstander om brudd på menneskerettighetene fra den nye presidentens side, lanserte han en stor offensiv mot Kampala. 29. januar 1986 ble han tatt i ed som Ugandas president.

3 «The politics of land reform», Katine, 25. februar 2009, www.guardian.co.uk/katine.

4 www.fhri.or.ug

5 Jean-Philippe Rémy, «En Ouganda, des émeutes sanglantes fragilisent le président Yoweri Museveni» (Blodige opptøyer i Uganda svekker president Yoweri Museveni), Le Monde, Paris, 15. september 2009.

6 En ny regjering, med Amama Mbabazi som statsminister, ble innsatt 24. mai 2011.

7 Se Tim Allen og Koen Vlassenroot, The Lord's Resistance Army, Myth and reality, Zed Books, London, 2010.

8 Margaret A. Rugadya, «Escalating Land Conflicts in Uganda», juni 2009, www.oxfam.org.uk

9 Dette er en ærestittel, men hvert kongedømme har en slags regjering.

10 «Ouganda. A l'assaut des terres en zone pétrolière» (Uganda. Til angrep på land i oljeområder), La Lettre de l'Océan Indien, nr. 1299, Paris, 18. desember 2010.