Er arkitektene bak denne politikken «innvidde», som dobler dosen hver gang deres medisin (forutsigelig) feiler? Hvordan forklare at de skadelidende befolkningene ikke later til å ha andre valg, selv om de lever i demokratier, enn å bytte ut en mislykket regjering med en ideologisk tvilling som er like fast besluttet på å gjennomføre samme sjokkterapi? Og sist men ikke minst, er det mulig å handle annerledes?
Svarene på de to første spørsmålene gir seg selv så fort man forkaster all reklamesvada om «allmenn interesse» og «Europas felles verdier». Politikken som har blitt ført er på ingen måte irrasjonell. Den har vært svært målbevisst, og har i all hovedsak nådd sitt mål. For målet har ikke vært å få slutt på den økonomiske krisen, men å høste dens saftige frukter. Krisen åpner for å fjerne flere hundre tusen offentlige stillinger (i Hellas vil stillingene til ni av ti som går av med pensjon ikke erstattes), kutte i lønninger og antall betalte feriedager, selge unna store deler av økonomien til fortjeneste for private interesser, svekke arbeidsretten, øke de indirekte skattene (de som slår skjevest ut), øke prisene på offentlige tjenester, øke egenandelen på helsetjenester. Kort fortalt, gir krisen anledning til å realisere drømmen om et markedssamfunn. Krisen er intet mindre enn liberalismens frelse. I vanlige tider ville bare en brøkdel av disse tiltakene tvunget liberalistene ut i en usikker og nådeløs kamp; nå serveres alt på et fat. Hvorfor skulle de ønske å komme ut av en tunnel som for dem framstår som en motorvei mot det forjettede land?
15. JUNI dro lederne for den irske arbeidsgiverorganisasjonen IBEC til Brussel for å møte representanter fra EU-kommisjonen. De ba EU presse regjeringen i Dublin til å umiddelbart fjerne deler av arbeidsmiljøloven i hjemlandet. På vei ut av møtet erklærte Brendan McGinty, IBECs leder for industrielle relasjoner og menneskelige ressurser: «Utenlandske observatører ser tydelig at våre lønnsregler er en barriere mot sysselsetting og vekst. Omfattende reform er del av programmet som ble inngått med EU og IMF. Nå er ikke tiden for at regjeringen viker unna de tøffe beslutningene.»1 Men disse beslutningene er definitivt ikke tøffe for alle, skal vi tro McGinty, ettersom de sementerer en allerede synlig tendens i deregulerte deler av næringslivet: «Lønnsratene for nye arbeidere i uregulerte sektorer har falt med 25 prosent de siste årene. Dette viser at arbeidsmarkedet responderer på en krise i økonomien og arbeidsledigheten.» Slik gir statsgjelden EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) anledning til å påtvinge irene de irske arbeidsgivernes drømmer.
Dette later til å være regelen også andre steder, for bare noen dager senere signaliserte en spaltist i The Economist at «reformivrige grekere ser på krisen som en anledning til å ordne opp i landet. I det stille hyller de utlendingene for å stramme til skruene rundt deres politikere.»2 I det samme nummeret av det liberalistiske ukemagasinet kunne man lese en analyse av spareplanen EU og IMF har påført Portugal: «Næringslivslederne er urokkelige på at det ikke skal være noen avvik fra IMF/EU-planen. Pedro Ferraz da Costa, leder for en næringslivstenketank, sier at ingen portugisiske partier de siste tretti årene ville ha fremmet et så radikalt reformprogram. Han legger til at Portugal ikke har råd til å gå glipp av en slik anledning.»3 Lenge leve krisen!
Tretti år, det er så å si like lenge siden Portugal ble et demokrati, med de unge kapteinene som folket hyllet for å ha kastet et langvarig diktatur, avsluttet kolonikrigene i Afrika, lovet landbruksreformer, alfabetisering og makt til fabrikkarbeiderne. Nå går historien derimot bakover, med privatisering av vannforsyningen, postvesenet, liberalistiske «reformer» innen helse og utdannelse, reduksjon av arbeidsledighetstrygden. Kort fortalt, en julaften for arbeidsgiverne. Og mange gaver ligger fortsatt uåpnet under treet, skal vi tro den nye statsministeren Passos Coelho, som har lovet å gjøre mer enn det EU og IMF krever. Han skal «overraske» investorene.
«BEVISST ELLER UBEVISST bryr politikerne seg nesten utelukkende om interessene til rentenistene, de som får store inntekter fra verdipapirer, som ofte skjødesløst har lånt ut store pengebeløp, men nå beskyttes mot tap på alle andres bekostning,» skriver den amerikanske økonomen Paul Krugman. Ifølge ham har kreditorenes interesser fått en så stor plass i politikken «ikke bare fordi dette er klassen som gir store kampanjebidrag, men også fordi dette er klassen som har personlig tilgang til de politiske beslutningstakerne – som ofte begynner å arbeide for disse når de går ut av regjeringen.»4 Under EU-debatten om den økonomiske redningspakken til Hellas mente den østerrikske finansministeren Maria Fekter først at «dere kan ikke overlate fortjenestene til bankene og skyve byrdene over på skattebetalerne».5 En rørende, men forbigående naivitet: Etter å ha nølt i 48 timer la EU seg nok en gang flat for rentenistenes interesser.
Tilsynelatende er gjeldskrisen forårsaket av «komplekse» mekanismer knyttet til finanssektorens stadige innovasjoner, for eksempel derivater og kredittapsforsikring (den berømte CDS, «Credit Default Swap»). Denne antatte kompleksiteten forhindrer analyse, eller snarere: Den reserverer innsikten til en liten krets av innvidde, som i all hovedsak er de som tjener på disse. Disse håver inn på kunnskapen om årsaken, mens de økonomiske analfabetene betaler, i forestillingen om at det kanskje dreier seg om en slags tributt til skjebnen. Eller til en modernitet som har gått forbi dem, noe som går ut på det samme. La oss derfor se på det enkle bakenfor kompleksiteten, nemlig politikken.
I TIDLIGERE TIDER lånte de europeiske monarkene fra venetianske doger, florentinske handelsmenn eller genovesiske bankierer. Ingen kunne tvinge dem til å tilbakebetale lånene. Av og til unnlot de å gjøre det, noe som løste problemene med offentlig gjeld. Nærmere vår tid opplyste den nyopprettede sovjetstaten at den ikke kom til å betale tilbake de store summene tsarene hadde lånt og sløst bort.
Det fantes også andre, mer subtile midler for å løsne på kredittrepet. For eksempel gikk den britiske statens gjeld fra 216 prosent av BNP i 1945 til 138 prosent i 1955, og USAs fra 116 til 66 prosent, uten noen budsjettkutt, snarere tvert imot. Riktignok reduserte den kraftige økonomiske veksten i etterkrigstiden automatisk gjeldens prosentandel i forhold til nasjonalinntekten, men denne veksten sto ikke for hele reduksjonen. For USA betjente hvert år gjelden med en nominell verdi som var lavere enn inflasjonen. Når et lån tegnet med en årlig rente på 5 prosent blir tilbakebetalt med en valuta som hvert år ble 10 prosent mindre verdt, blir den såkalte realrenten negativ – noe debitoren tjener på. Fra 1945 til 1980 var realrenten negativ i de fleste vestlige landene. Resultatet var at «sparerne satte pengene sine i bankene, som lånte til regjeringene med en rente som var lavere enn inflasjonen».6 Den offentlige gjelden ble dermed redusert uten store problemer. Den negative realrenten ga den amerikanske statskassen et beløp tilsvarende 6,3 prosent av BNP årlig i 1945–1955.7
Hvorfor gikk «sparerne» med på å bli lurt? Fordi de ikke hadde særlig valg. På grunn av reguleringen av kapitalen, og nasjonaliseringen av bankene hadde de ikke andre alternativer enn å låne til staten. Dermed manglet de rike muligheten til å kjøpe spekulative brasilianske investeringer indeksert på soyaprisens utvikling i de kommende tre årene … Det eneste alternativet var kapitalflukt, koffertene med gullbarrer som strømmet mot Sveits i forkant av en devaluering eller et valg venstresiden lå an til å vinne. Men skattesvindlerne risikerte å havne i fengsel.
På 80-tallet ble det hele snudd opp ned. Inflasjonsjusteringen av lønningene beskyttet flesteparten av arbeiderne fra inflasjonens konsekvenser mens begrensningene på kapitalbevegelser tvang investorene til å akseptere negative realrenter. Nå ble det omvendt.
Inflasjonsjusteringen av lønningene forsvant så å si overalt. Mellom 1981 og 2007 ble inflasjonsmonsteret holdt nede og realrentene var nesten hele tiden positive. Liberaliseringen av kapitalstrømmene gjorde at «sparerne» (presisjon: det dreier seg her verken om pensjonister i Lisboa eller lønnsmottakere i Thessaloniki) satte statskassene i konkurranse med hverandre. Risikogevinster uten risiko! Er det noen vits å påpeke at overgangen fra inflasjonsjusterte lønninger med negative realrenter til en økende nedgang i kjøpekraft med en raskt voksende kapitalavkastning har reversert de sosiale maktforholdene fullstendig?
DETTE ER ÅPENBART IKKE NOK lenger. Troikaen – Den europeiske sentralbanken, EU-kommisjonen og IMF – har valgt å bruke tvang, utpressing og ultimatum i tillegg til disse mekanismene som gir kapitalen forrang på bekostning av arbeid. Statskasser som har blitt årelatte av sine sjenerøse redningspakker til bankene bønnfaller om lån for å få endene til å møtes. Troikaen gir dem valget mellom liberalistiske utrenskning eller konkurs. Europeiske land, som for ikke lenge siden kastet diktatorer som Salazar, Franco og de greske oberstene, har dermed blitt protektorater styrt fra Brussel, Frankfurt og Washington. Hovedmålet er å sørge for at bankene får pengene sine tilbake.
Landene har fortsatt egne regjeringer, men funksjon er å sørge for at ordrene blir utført og ta imot eventuelle spytteklyser fra folket deres som har forstått at de aldri vil bli fattige nok til å vies miskunn av systemet. «Flesteparten av grekerne ser på den internasjonale budsjettkontrollen som et nytt diktatur, etter oberstdiktaturet landet opplevde fra 1967 til 1974», skriver den konservative franske avisen Le Figaro.8 Hvordan forestille seg at oppslutningen om EU vil styrkes av å assosieres med en tvangstrøye, en fut som stikker av med øyer og strender for å selge dem til private? Hvem er, etter Versailles-traktaten i 1919, uvitende om hva en slik følelses av ydmykelse kan utløse av destruktiv nasjonalisme?
Likevel kommer det stadig flere provokasjoner. Den kommende europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, som i likhet med sin forgjenger vil kreve innstramminger i Hellas, var viseadministrerende direktør i Goldman Sachs da forretningsbanken hjalp den greske høyresiden med å pynte på de offentlige regnskapene. IMF har også meninger om den franske grunnloven, og har bedt regjeringen i Paris om å innføre en «regel om balanse i de offentlige finansene». Den franske regjeringen har på sin side gjort det klart at den ville likt om de greske partiene fulgte de portugisiske og «samlet seg i en allianse». Frankrikes statsminister François Fillon har – i likhet med EU-kommisjonens president José Barroso – forsøkt å overtale den greske høyrelederen Antonis Samaras til det. Nåværende europeisk sentralbanksjef, Jean-Claude Trichet, ser allerede for seg at «EU-myndighetene skal ha vetorett på enkelte beslutninger i nasjonal økonomiske politikk».
HONDURAS har opprettet økonomiske friområder der den nasjonale suvereniteten ikke gjelder. EU innstifter nå (økonomiske og sosiale) «frisaker» der debatten mellom politiske partier fordufter, fordi den nasjonale suvereniteten på disse feltene er begrenset eller fraværende. Diskusjonen mellom partiene kretser dermed rundt «samfunnsproblemer»: forbud mot burka, legalisering av cannabis, fartskontroller på motorveiene, daglige polemikker om ulike politikeres eller fulle kunstneres uheldige ytringer og ufordragelige handlinger. Denne fullstendige nivelleringen institusjonaliserer en tendens som har vært synlig i to tiår: utflaggingen av den reelle politiske makten til steder uten for demokratisk kontroll. Fram til i den dagen da indignasjonen eksploderer. Vi er kommet dit.
Men indignasjonen er maktesløs uten kjennskap til mekanismene som har utløst den. Løsningene er imidlertid velkjente – vende ryggen til en aktiv deflasjonsskapende pengepolitikk som forverrer «krisen», slette deler av gjelden, overta bankene, temme finanssektoren, avglobalisere, kreve tilbake de mange hundre milliarder euro statskassene har tapt i form av skjeve skatteletter (70 milliarder bare i Frankrike de ti siste årene). Disse løsningene har blitt beskrevet i detalj (blant annet i denne avisen) av folk med en økonomisk ekspertise som ikke står tilbake for Trichets, men som ikke tjener de samme interessene.
Det dreier seg altså mindre enn noensinne om en «teknisk» økonomidebatt, men snarere om en politisk og sosial kamp. Liberalistene ler selvsikkert av de progressive som krever det umulige, men hva gjør de annet enn å fullbyrde det uutholdelige? Tiden er kanskje på ny inne for å minnes oppfordringen Jean-Paul Sartre ga til Paul Nizan: «Skjems ikke over å drømme om månen: Det er det vi trenger.»9
Oversatt av R.N.
Fotnoter:
1 «IBEC in Brussels on concerns about reform of wage rules», IBEC, 15. juni 2011.
2 Charlemagne, «It's all Greek to them», The Economist, London, 11. juni 2011.
3 «A grim inheritance», The Economist, London, 11. juni 2011.
4 Paul Krugman, «Rule by rentiers», New York Times, 10. juni 2011.
5 International Herald Tribune, 15. Juni 2011.
6 Se «The Great Repression», The Economist, London, 18. juni 2011, som beskriver i detalj denne mekanismen.
7 «The Great Repression», se over.
8 Le Figaro, Paris, 16. juni 2011.
9 Jean-Paul Sartre, forord, i Aden Arabie, Maspero, Paris, 1971. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
