Revolusjonens Egypt

Youssef Chahine ville ikke kjent igjen sentralstasjonen i Kairo. I 1958 var den kulisse for en av hans vakreste filmer, Bab al-Hadid (Sentralstasjonen), om den fattige, halte Kenaouis umulige forelskelse i den vakre Hanouna. Ikke bare har den kolossale statuen av farao Ramses 2 blitt flyttet til Giza-platået, den nylig renoverte fasaden skinner også fargerikt i solen. Fasaden skjuler dårlig kaoset på innsiden. Gjennom byggearbeidene, under stillasene, sikksakk mellom søppel og sølepytter, uten noen skilt, baner stressede passasjerer seg vei på jakt etter riktig plattform. Toget til Mahallah el-Kubra, «det store lagerhuset», går 13.15. Skitne vogner med tette vinduer, stormes. Kun to av dem, helt bakerst, tilbyr reserverte plasser med aircondition, til høyere priser. Utenfor kryper temperaturen opp mot 40 grader.

Det tar over to timer å komme seg til byen som ligger bare hundre kilometer i luftlinje nord for Kairo. Verken naturlige hindre eller menneskelig nonchalanse forklarer hvorfor det går så sakte langs Nilens jordbruksdelta, et av verdens mest fruktbare områder. Det hardtarbeidende lokomotivet krysser jorder som er i ferd med spises opp av urbanisering og en galopperende befolkningsvekst.

PATERNALISTISME ELLER SOSIALISME?

Mahallah (500 000 tusen innbyggere, to millioner i provinsen) framstår som et symbol på disse mellomstore egyptiske byene som har absorbert en større del av befolkningsveksten – Kairo og Alexandria er allerede overfylt. På begynnelsen av 1800-tallet hadde byen monopol på silkehandel, før den ble et av tyngdepunktene for den egyptiske tekstilindustrien, kjent for en langfibret bomull med en eksepsjonell kvalitet. Da den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) kuttet Europa fra USA, slo Egypt seg opp som en av verdens viktigste bomullseksportører.

Det er bare noen hundre meter fra togstasjonen til spinne- og vevefabrikken Misr, men man må følge brosteinsløse gater med en kaotisk trafikk, mellom gatehandlernes kurver og strømmen av unge arbeidere i fargerike klær, som leter etter en buss, et tog, en fellestaxi eller en tok tok, disse rare motoriserte trehjulingene fra India. Fabrikken er i drift døgnet rundt, med åttetimers skift, men kvinnene jobber bare på dagskiftet som er ferdig klokka fire på ettermiddagen.

«Velkommen til den egyptiske industriens bastion», står det stolt på et skilt. Selskapet Misrs historie har fulgt den egyptiske historiens mange krumspring. Da det ble opprettet i 1927 av Talaat Harb, grunnleggeren av landets første nasjonale bank, som ønsket å fremme industrien i landet, ble aksjene lagt ut for salg og kjøpt av investorer fra Storbritannia, landet som de facto okkuperte Egypt som offisielt hadde vært uavhengig siden 1922. Selskapet ble «egyptisert» i 1954–1956, da britene trakk seg ut etter det ydmykende nederlaget i Suez-krisen. Det ble nasjonalisert av Gamal Abdel Nasser i 1962, i tråd med de sosialistiske lovene og tvangsindustrialiseringen som ble støttet av Sovjetunionen – fra samme tid stammer også jern- og stålverket i Helwan og Aswandemningen, som var uunnværlig for de store industriprosjektene.

Da Anwar Sadat kom til makten i 1970 innledet han infitah-politikken (økonomisk oppåpning). Formålet var å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fjerne den offentlige sektoren – en strategi som ble intensivert av Mubarak på 90- og 2000-tallet. Kun noen få bastioner, deriblant Misr-fabrikken, har kjempet imot og gått seirende ut, som en slags Asterix-landsby til inspirasjon for resten av landet.

På det store inngjerdede fabrikkområdet ligger ikke bare kontorene til ledelsen, administrasjonen og selve fabrikken, men også boliger for lederne og arbeiderne, en idrettsstadion, et sykehus, et teater og et svømmebasseng som er åpent for alle. Kooperative butikker rundt fabrikken selger mat, møbler og klær til fordelaktige priser. Enkelte bygninger står tomme – kantina er for eksempel ikke lenger i drift – som et tegn på statens manglende interesse. Stedet får meg til å nøle: paternalistisk kapitalisme lånt fra britene? Reelt eksisterende sosialisme med røtter i nasserismen?

ØKONOMISK LIBERALISME

Uansett hva det er, så vekker denne modellen nostalgi over hele landet. I tillegg til minstelønn på 1200 pund,¹ krever egypterne nå ofte renasjonalisering av fabrikker, som ble privatisert under tvilsomme omstendigheter på 2000-tallet. Disse ønskene om en sterkere statlig sektor har allerede vekket reaksjoner i USA. 21. mai hevdet den avtroppende amerikanske ambassadøren Margaret Scobey at «nasjonalisering vil ha en negativ innvirkning på potensielle investeringer. Historien viser at privatisering har vært svært sunt, nyttig og suksessfullt for mange land i overgang til demokrati.»²

I likhet med sine vestlige kolleger i Kairo har Scobey ikke sett eller hørt noe som helst i sine tre år på post. Selv om pressen hver dag rapporterer nyheter som burde få ambassadøren til å forstå at egypterne er mildt sagt skeptiske til privatiseringens påståtte goder. Rettsvesenet har derfor annullert salget av den store butikkjeden Omar Effendi. De tretti tusen fiskerne i Burullussjøen, som er avskåret fra Middelhavet av en liten landstripe, kjemper mot ugyldige løyver gitt til de store fiskeriaktørene. Den saudiske prinsen Al-Walid Ben Tala, som i 1998 kjøpte 420 km2 landbruksjord på grensen til Sudan, har måttet akseptere «å gi det egyptiske folket en gave på 315 km2» – sagt på en annen måte, gi tilbake deler av det han har stjålet.

Statsminister Essam Charaf har beskrevet avtalen med prinsen som «en oppfordring til arabiske og utenlandske investeringer gjennom vennskapelige forhandlinger». Slik viderefører Hærens øverste råd og regjeringen – som verken vil innføre progressiv skatt (i dag er inntektsskatten 20 prosent for alle) eller skatt på bedriftsoverskudd – denne liberale økonomiske politikken. 5. juni godkjente de en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et lån på tre milliarder dollar, med de vanlige betingelsene om makroøkonomisk og finansiell «balanse». Dette er det samme IMF som i en rapport 14. april 2010 hyllet «de egyptiske myndighetenes sunne makroøkonomiske politikk og reformene som har blitt gjennomført siden 2004».

FRAMTIDSHÅPET I MAHALLAH

Privatiseringen på 2000-tallet rammet lønnsmottakerne hardt, de ble oppsagt i tusentall eller tvunget til å jobbe under stadig verre arbeidsforhold. I Mahallah-regionen har tekstilindustrien 125 000 ansatte. Den statlige delen har 25 000 ansatte (hvorav 23 000 for Misr), mens de andre er fordelt på et par hundre bedrifter, hvor kun 36 har mer enn tusen ansatte. Mens de ansatte i statlige selskaper har åttetimers dag, jobber de ansatte i det private i tolv timer, uten ferie eller andel av overskuddet, lønna består i hovedsak av bonuser – for ikke å snakke om luselønna til barn under 16.

I et fattig nabolag i Mahallah er organisasjonen Afak Ichtiraki («Sosialistiske horisonter»), med bånd til kommunistpartiet, et viktig møtested for fagforeningsaktivister i denne byen, der venstresiden fortsatt har en viss gjennomslagskraft. Her befinner det seg et dusin aktivister, deriblant to kvinnelige. Kontoret er dekorert med palestinske flagg og portretter av Khaled Mohieddin (en av de frie offiserene rundt Nasser), Nasser og advokaten Nabil el-Hilali som kjempet for arbeidernes rettigheter. På veggene oppsummerer et slagord arbeidernes frykt for inflasjon: «Prisene brenner. Ta lønningene våre og gi oss noe å spise.»

Flere av aktivistene her har blitt oppsagt de siste årene, for å ha streiket eller forsøkt å danne uavhengige fagforeninger, ettersom Sammenslutningen av egyptiske fagforeninger har vært knyttet til regimet. Widdad Dimirdach har arbeidet for Misr siden 1984. Hodet hennes er dekket av et fargerikt sjal, hun snakker bestemt, selv om hun ofte blir avbrutt av mennene i rommet. Hun forteller om sine vansker med å kombinere yrkeslivet med familieforpliktelsene og fagforeningsarbeidet. Den første kampen hun var med på, var i 2006, for andeler av bedriftenes fortjeneste. Mennene nølte: «Vi gikk ut på plassen og utfordret dem: ’Hvor er mennene? Kvinnene er her!’ De tok oppfordringen. Siden den gang har alles øyne vært rettet mot Mahallah. Alle mener at framtiden hviler på oss.»

I andre halvdel av 2000-tallet har Misr vært selve inkarnasjonen av framtidshåpet. Men de nasjonale og internasjonale mediene har vært besatt av Tahrir-plassen, og glemt revolusjonens røtter i arbeiderbevegelsen. «Datoen 6. april har blitt stjålet fra oss!», roper Dimirdach. Denne dagen i 2008 brøt det her ut et opprør mot de stadige prisøkningene. Bevegelsen som oppfordret til demonstrasjon 25. januar 2011, tok til seg datoen 6. april, men fjernet forhistorien.

INTERNE FORSKJELLER

45 år gamle Mohammed Attar har deltatt i alle kampene og vært utsatt for vold fra de beryktede sikkerhetsstyrkene, som blandet seg inn i fagforeningsvalgene og fabrikkens daglig drift – en praksis de brukte overfor alle bedrifter og hverdagslivet til alle borgere. «Det var her, i Mahallah, vi oppfant kampformene som har blitt plukket opp de andre stedene: okkupering av plassen foran fabrikken og utplassering av telt, henvendelsen til alle deler av befolkningen også de som bor i Kairos høyhus, bred front med alle opposisjonskrefter fra venstresiden til Det muslimske brorskapet.» I april 2008 var også første gang portretter av Mubarak ble kuttet opp. For å knuse protestene kuttet myndighetene nettilgangen i regionen, før de i oktober 2010 gjennomførte en øvelse for å koble ut nettet i hele landet, som alle teleselskapene, også de utenlandske, pliktskyldig deltok i.³

Er arbeiderne revolusjonens glemte aktører? «La oss spørre oss selv: Hvorfor har opprørene i Libya, Jemen og Bahrain så langt ikke lyktes?» argumenterer Mustafa Bassiuni i Kairo, i et stort kontor der airconditionen iser oss ned. Stemningen er febrilsk, her forberedes lanseringen av dagsavisen Al-Tahrir. En spesialist på arbeidersaker forteller oss: «I Tunisia var det fagbevegelsen UGTTs oppfordring til generalstreik som ga nådestøtet til regimet. I Egypt ble landet praktisk talt stoppet, all transport sluttet å virke. De siste dagene kom det stadig flere oppfordringer om politisk streik. Blant annet i Suez gikk arbeiderne på en sementfabrikk til politisk streik. De samme arbeiderne hadde allerede i januar 2009 hadde lagt ned arbeidet i protest mot at produktene deres ble eksportert til Israel under angrepet på Gaza.»

Finnes det dermed to Egypt: Tahrir-middelklassen og resten av landet? «Tre» svarer den unge forskeren Alaa al-Din Arafat.⁴ «Kairo, Alexandria og de store byene, der parolene handlet om demokrati og frihet. De mellomstore byene og landsbygda, spesielt deltaet, der fokuset var arbeidsledighet, utdannelse, priser og kritikk av USA og Israel. Og til slutt utkantregionene (Sinai, deler av Nildalen, Marsa Matruh i vest), der man var mer interessert i statusen til disse tilsidesatte regionene og identiteten til folkene her som sentralmakten ofte møtte med forakt.» Og dette har endret seg etter at regimet falt? «Protestbevegelsen gjorde at man klarte å kvitte seg med de øverste maktpersonene. Men de i andre og tredje rekke er fortsatt på plass, med samme holdning og kultur.»

Utenfor ankedomstolen i Kairo demonstrerer tretti unge advokater. De roper ut slagord i den messende rytmen som etter Tahrir får alle til å høre deres krav: «Vi har kvittet oss med Gamal (Mubaraks sønn), men det finnes tusen Gamaler blant dommerne» – en referanse til nepotismen i rettsapparatet. Ikke en dag går uten at noen krever at en korrupt bedriftssjef eller rektor sparkes. I begynnelsen av juni hadde kunstfakultetet i Kairo for første gang i nyere historie valg på dekan. Heller ikke ledelsen i Al-Azhar-universitetet og den koptiske kirken unnslipper, ettersom begge samarbeidet med regimet.

MANGE OG LANGE KAMPER

I Nag Hammadi i Nildalen gjennomfører arbeiderne ved aluminiumsverket en sit-in-aksjon for å kreve bonuser og arbeid for barna deres. I juni gikk arbeidere fra ulike underleverandører til Kanalkompaniet i Suez til streik med krav om at løfter holdes og at sjefen som ble utnevnt av Mubarak avsettes. Dagen før demonstrerte flere hundre leger for at helsebudsjettet skulle økes fra 3,5 til 15 prosent. Dagen etter vil transportarbeiderne okkupere transportdepartementet.

Disse tusen og en ukoordinerte opprørene gjenspeiler omfanget av problemer som har hopet seg opp, noe som også viser seg i sakene som debatteres av hæren, regjeringen, de politiske partiene og mediene: organisering av det kommende valget, ny lov om religiøse steder, statsmedienes framtid, rettssakene mot personer i det kastede regimet, økonomisk vekst, omorganisering av politiet og sikkerhetsstyrkene, oppløsning av et par hundre kommunestyrer, hærens rolle i et demokratisk Egypt, universitetenes status, minstelønn, bytte ut (eller ikke) alle høyere embetsmenn, lov om fagorganisering, osv. En lang smørbrødsliste som må avskrekke ethvert rasjonelt vesen fra å ville styre landet. Omfanget av de nødvendige endringene forutsetter mange lange kamper, over flere år, som en svekket og splittet fagbevegelse og venstreside etter mange år med undertrykkelse må forberede seg på.

Sammenslutning av uavhengige fagforeninger (FSI) har flyttet inn i en beskjeden leilighet i andre etasje i en bygård i gata Qasr al-Aini, som ender opp i Tahrir-plassen. I hvert av de røykfulle rommene sitter det fire-fem personer og diskuterer. Mobilene ringer i et kjør. På veggene henger det plakater av en knyttneve med en skiftenøkkel. Den aktive pensjonisten Galal Chukri finner et ledig hjørne i et av rommene: «Jeg ble valgt til fagforeningsrepresentant første gang i 1979, i et offentlig teleselskap, og inn i styret i 1987. Vi brukte regelverket for offentlige virksomheter til å få til forbedringer, men selskapet ble privatisert i 2006, året da jeg gikk av med pensjon. I dag har selskapet bare 700 arbeidere, mot 2500 for tjue år siden.» Chukri har engasjert seg for pensjonistene som ikke har fått noen økning i pensjonen siden 2004. I 2008 grunnla han en pensjonistforening, som først ble anerkjent av regjeringen etter 25. januar. I dag har den 200 000 medlemmer.

Sammen med andre uavhengige organisasjoner var han også med på å opprette FSI, som samler flere organisasjoner for lønnsmottakere og særlig ansatte innen telesektoren, offentlig ansatte i skatteadministrasjonen og lærere. Deres største utfordring? Å organisere de mange millioner arbeiderne i privat sektor: «Vi drar til de nye byene, frisonene. Vi oppretter lokallag og utdanner aktivister. Vi skal holde en konferanse her i oktober. Vi jobber med å få anerkjennelse for de uavhengige fagforeningene, men forsøkene våre stoppes av motstand i lokaladministrasjonene, selv om arbeidsdepartementet støtter oss.»

KAMPEN OM REVOLUSJONEN

Han ler ennå. To dager i forveien har han møtt representanter fra næringslivet for å drøfte en økning av minstelønna. De gikk til frontalangrep, anklaget ham for å forveksle Egypt med Sveits, for å ødelegge profitten deres i en ustabil tid da «kapitalen trenger 50 prosent avkastning på investeringene». Ahmed Borai, minister for arbeid og utvandring, har flust med vitnemål og er en av Egypts få eksperter på arbeidsrett – han har vært ekspert i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og undervist på Sorbonne i Paris. Til næringslivsfolkene svarte han rolig: «Vet dere hva som vil skje hvis vi ikke klarer å fastsette en minstelønn? Folk kommer på ny til å gå til Tahrir, eller sette fyr på hele sulamitten.»

Ministeren ønsker også å endre lønnsstrukturen. I dag er bare 20 prosent fastlønn mens resten er bonuser. «Vi vil snu opp ned på dette forholdet, gjeninnføre arbeidsledighetstrygden som ble fjernet i 1990, redusere lønnsopsjonene.» De 700 pundene han har foreslått som minstelønn i det offentlige – tariffen for lønnsmottakere i privat sektor skal fastsettes av en trepartskommisjon – er langt fra fagbevegelsens krav om 1200 pund (inflasjonsjustert beløp). «700 pund er fornuftig. Vi har våre økonomiske begrensninger.»

I midten av juni erklærte hærens øverste råd at de ville håndheve streikeforbudet som ble vedtatt etter at de tok over makten. Flere streiker har blitt slått ned. Disse er uansett begrensede og forklarer på ingen måte landets økonomiske problemer, som ikke bare skyldes nedgang i turismen og at en halv million arbeidere har kommet tilbake fra Libya, men også den liberale økonomiske politikken som har blitt ført i flere tiår. Militæret, deler av islamistene, høyresiden og sentrum ønsker en tilbakevending til lov og orden.

«To krefter står mot hverandre,» forteller Khaled al-Khamissi, forfatteren av suksessromanen Taxi⁵ som forteller om imaginære samtaler i dette essensielle transportmiddelet for innbyggerne i Kairo, i taxiene utveksles det anekdoter og utlegninger om verdens tilstand. «På den ene siden finner vi hæren som snakker i revolusjonens navn, for å kvele den. På den andre siden har vi revolusjonen.» På tross av pessimismen hos de (svært få) desillusjonerte, som trodde revolusjonen skulle følge en linje «snorrett som Nevskij Prospekt» (Lenin) og har glemt at revolusjonære perioder strekker seg over flere år og at håpet dermed på ingen måte er ute for Egypt. Som det sto på en plakat på Tahrir i slutten av mai: «Hvis vi slutter å drømme, er det bedre å dø, dø, dø.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 1 egyptisk pund = 90 øre. Vekslingskursen sier lite om kjøpekraften. 1200 pund (1080 kroner) blir ansett som eksistensminimum for en familie på fire.

2 Ahram Online, 21. mai 2001.

3 «Outrage over Exoneration of Egypt Telecomgiants in Communications Shutdowns », Ahram Online, 1. juni 2011.

4 Din Arafat har blant annet skrevet boken The Mubarak Leadership and Future of Democracy in Egypt, Palgrave Macmillan, Basingstoke, 2009.

5 Oversatt til en rekke språk, finnes blant annet i engelsk oversettelse: Taxi, Aflame Book, London, 2008.

(…)