Det skjulte Marrakech

Femten kilometer sør for Marrakech dukker Tameslohte opp i et tørt og goldt landskap. I likhet med alle småbyer og landsbyer i nærheten av Marokkos turisthovedstad har den vokst kraftig de siste ti årene. Innbyggertallet er nesten tredoblet. Overalt er det nye hus eller hus under bygging, og den grå fargen fra murblokker og fersk sement dominerer: «Tidligere fantes det bare noen oljepresser og vevstuer. Tameslohte var en by med bare bønder», erindrer landbrukslæreren Ahmed. «I dag har vi et apotek, grønnsakshandler, kjøttbutikker og kafeer.»

Det er mange som har slått seg ned her, tiltrukket av arbeidsplassene i Marrakech. De kommer fra landsbygda i sør, men også fra byer i nord som Fès og Meknès, og arbeider på hotell eller i byggebransjen. Flukten fra landsbygda og utskvisinga av de fattigste har urbanisert de landlige områdene. «Marrakech er blitt som Europa», konstaterer Marwan, som jobber i en kafé ved innkjørselen til Tameslohte. «Husleie, mat, alt er blitt for dyrt. Jeg bodde i medinaen (gamlebyen) tidligere, men måtte flytte hit fordi jeg ikke lenger hadde råd til husleia. I Tameslohte er prisene 30 prosent lavere enn i Marrakech.» Sovebyen forbindes til den regionale hovedstaden av en bussrute drevet av et spansk selskap. Barna tar bussen daglig inn til ungdomsskoler og videregående skoler, foreldrene deres tar den til arbeid, slik blir de vant til et bynært liv.

Mellom Marrakech og Tameslohte ligger byggeplassene tett langs en ti kilometer lang stripe. Kraner og gravemaskiner forbereder turismens komme i området. På en tomt like ved veien ligger et visningshus og inviterer potensielle kjøpere til å stikke innom. Her og der angir rader av gatelykter hvor villaer på rekke og rad snart vil stikke opp av jorda. En skog av plakater røper plasseringen av framtidige boligkomplekser. Prosjektet «Domaine Royal Palm Marrakech» skal levere sine første villaer mot slutten av året. Anlegget bygges rundt en golfbane, med et luksushotell i midten. Det er et lukket anlegg på 23 mål, omringet av tre meter høye murer, voktet av patruljer og overvåkningskameraer, og «basert på to grunnleggende prinsipper: miljøbevissthet og raffinement», som det står i brosjyren. For de som ikke har råd til å unne seg en villa i Domaine Royal, finnes de mer beskjedne husene som averteres i marokkanske aviser og på reklameplakater på metroen i Paris. Utkanten av Marrakech omformes til en turistforstad, et belte av bo- og rekreasjonsfasiliteter reservert ferierende. Europeiske besøkende oppholder seg i sentrum og i sentrumsnære enklaver, marokkanske arbeidere tvinges til å flytte: Fritidsindustrien har gjort segregasjon til den strukturerende faktoren i organiseringen av byrommet.

HERSKERKLASSENS KOLLEKTIVISME

Segregasjonens dynamikk i Marrakech er på en og samme tid resultat av økende interne ulikheter og eksterne faktorer. På luksushotellene og de kongelige residensene som blir stilt til disposisjon for dem, eller på ferie i fritidshusene sine, har kjendiser, mediefolk, politikere og forretningsfolk gjort Marrakech til en skueplass for det franske oligarkiet. I juni 1997 kjøpte Bernard-Henri Lévy og kona Arielle Dombasle eiendommen Palais de la Zahia fra skuespillerne Alain Delon og Mireille Darc. I oktober 2001 ervervet også Dominique Strauss-Kahn og Anne Sinclair en luksuriøs riad¹ noen meter unna, mellom slottet til Mohammed 6 og luksushotellet La Mamounia. Disse to eksemplene er slett ikke uvesentlige, de vitner om den flokkmentaliteten som forener sosieteten i byrommene.

I «den røde by», som Marrakech blir kalt på grunn av de okerfargede husveggene, antar herskerklassens «praktiske kollektivisme»² et eget preg. Skribenten og forleggeren Jean-Paul Enthoven skildrer et av sine opphold hos vennen Bernard-Henry Lévy på følgende vis: «Jeg følte meg straks hjemme i dette palasset hvor solstrålene tråklet seg gjennom søyleganger og myriader av slyngplanter. Jeg ble beskyttet av hans emaljerte terrakottafliser, sjalusier, dører av syrisk treverk og takets mange kupler. (…) Massører og sangere visste å adsprede oss når som helst. Bøker, konserter, gasellehorn, utsøkte drikker dukket opp just når det var på sitt mest fristende å nyte dem. Og overalt, lysekroner, kandelabre, broderte stasstykker, tyrkiske og persiske glass, prismelysestaker fra dynastier med ufeilbarlig smak føyde en ubevegelig magi til denne arenaen.»³

«Marrakech har alltid vært til stede i europeernes drømmer. Det var Afrika, mysteriet, Orienten», kommenterer Elie Mouyal, arkitekten som har tegnet boligene til Strauss-Kahn og den belgiske milliardæren Albert Frère. Bare noen korte flytimer fra Europa byr byen fremdeles på en orientalsk tiltrekningskraft – en sanselig og erotisk verden dyrket av 1800- og 1900-tallets malere og forfattere, et fantasiens motstykke til den militære erobringen. Denne hallusinatoriske dekoren gjør det mulig å iscenesette den distingverte hedonismen til medlemmene av den dominerende klassen. Uvirksomme, sosialt befridd fra produksjonens tvang, har disse «kosmopolittiske flokkene som siver inn i lediggang»⁴ alle trekkene til «den arbeidsfrie klassen» som Thorstein Veblen beskrev for over hundre år siden. Han påpekte at «det produktive arbeidets følelse av uverdighet» og «den pekuniære muligheten til å leve et liv i lediggang», ledet til «uproduktivt tidsforbruk».⁵

ELITEN AV DAGDRIVERE

Plantet under Almoravide-dynastiet i det 11. og 12. århundre, har palmehagen Palmeraie utenfor det historiske sentrum gjennomgått en spektakulær utvikling. Området inneholder i dag residensene til prinsene i golfdynastiene, fotballspillerne Zinedine Zinedane og David Beckham, og mannekengen Naomi Campbell. Langs veiene som skjærer igjennom Palmeraie ligger luksushoteller og majestetiske villaer, pretensiøse sandslott som minner om caïdenes bygg.⁶ De prangende byggverkene viser for all verden eiernes tilhørighet i eliten av lediggjengere og dagdrivere. Foran de svulstige inngangspartiene og takkete murene kompletterer joggere, golfere og dromedarer det California-inspirerte landskapet.

Den aristokratiske tradisjonen i Marrakech stammer fra det franske protektoratets tidlige år. Byggingen av hotellet La Mamounia i 1921 markerer starten på byens spesialisering på luksusturisme. Kolonimyndighetene bestemte at turiststrømmene skulle dirigeres til kystbyene (Casablanca, Rabat, Agadir), og at det meste av turistinfrastruktur skulle konsentreres der. Men Hubert Lyautey, offiser og den franske regjeringens offisielle representant i Marokko, besluttet å reservere Marrakech for den koloniale eliten.⁷

Borgerskapet, som kunne forflytte seg på jordas overflate etter årstidenes rytme, gjorde den røde byen til et av sine favorittsteder. Bydelen l’Hivernage, med sitt karakteristiske, rettvinklede gatemønster, ble slik til etter mønster av epokens badesteder. I likhet med Cannes og Deauville, er l’Hivernage strukturert omkring kasinoet, teatret, luksushotellene og hagene med trær og blomster.

Etter Marokkos uavhengighet i 1956, videreførte den nye marokkanske staten og private investorer Lyauteys politikk. Fire- og femstjerners hoteller er overrepresentert i byen, og står for halvparten av overnattingskapasiteten.⁸ Åpningen av luksuskjeden Lucien Barrières første hotell utenfor Frankrike illustrerer hangen til overdådighet som rår i Marrakech. Hôtel & Ryads Naoura Barrière byr forøvrig på en Fouquet-restaurant, som gjenskaper «den unike atmosfæren og den særegne luksusen til den berømte restauranten på Champs Elysées» med «parisisk eleganse, glamour og raffinement», slik det står på konsernets nettside.

DE STORE MENNS BYHISTORIE

Myndighetene i Marokko har visst å utnytte mengden av celebriteter i byen som salgsargument på det internasjonale turistmarkedet. Det skiller Marrakech fra konkurrerende destinasjoner. Etter kongens initiativ ble Den internasjonale filmfestivalen i Marrakech etablert i 2001. Hvert år sitter en rekke kjente personer i juryen, noe som ytterligere har bidratt til å gjøre byen til et moteriktig reisemål.

Antall besøkende er så å si doblet i løpet av ti år, fra 1 million i 2001 til 1,8 millioner i 2010. Det var 25 hoteller i Marrakech i 1973, i dag er det 152. Hamid Bentahar, sjef for det regionale turistrådet, forteller at byen huser 30 prosent av overnattingskapasiteten i kongedømmet. Overgangen til en markedsøkonomi har gitt landet et godt internasjonalt rykte, så godt at Marrakech i 1995 huset ministerkonferansen som førte til opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Kjendiskonsentrasjonen har gjort byen mer attraktiv for turister og opphevet den interne motsigelsen i kommersialisering kulturelle verdier. Den britiske geografen David Harvey hevder at den kommersielle gevinsten i kulturelle verdier ligger i at de er unike.⁹ Turismen ville ikke eksistert om det ikke på ethvert sted fantes noe «autentisk». Men turistområder har en tendens til å miste sitt særpreg som følge av standardiseringer – hotellkjeder, spisesteder, kjedebutikker.

For å motvirke dette har man i Marrakech spilt på naturen (nærheten til Sahara-ørkenen og Atlasfjellene) og den historiske arven (medinaen og Jemaa-el-Fna, som står på Unescos verdensarvliste), men også de pengesterkes nærvær. Sladderpressen har ikke unnlatt å kalle Marrakech det «nye Saint-Tropez».¹⁰

Denne evnene til gi et oligarkinntrykk, som man gjenfinner i Gstaad (Sveits) og i Courchevel (Frankrike), har bidratt til å trekke storborgerskapet til byen, med en historie som begynner å gå i ett med de kjente personer som har oppholdt seg i den. «Winston Churchill besøkte byen ofte i 1940- og 1970-årene; Yves Saint Laurent og Rolling Stones introduserte moten», antyder Mouyal. Denne «store menns byhistorie» lar dagens aristokrati se seg selv som berømthetenes verdige arvtakere. Å eie et krypinn i Marrakech, er å skrive seg inn i en prestisjefylt slekt og erobre en del av arven.

Finanspressen har bidratt sterkt til at den øvre middelklassens fascinasjon for et «tilgjengelig» aristokratisk liv. I 1998 laget tv-programmet «Capital» på den franske kanalen M6 et program om riadene i medinaen. Det sørget for god reklame for det slottsliknende livet til europeerne som hadde kjøpt disse husene til latterlig lave priser. Programmets suksess førte til et stormløp av investorer som har forårsaket dyptgående forandringer i medinaen.

HVERMANNSENS ARISTOKRATI

På 60-tallet forlot den marokkanske eliten i Marrakech medinaen, og flyttet til bydelen Guéliz og boligene etterlatt av koloniherrene. Det gjorde medinaen til et boligområde for eldre mennesker, for det deklasserte borgerskapet, kunstnere og bønder som kom til byen i håp om å finne arbeid. Litt etter litt mistet bydelen sitt preg av sentrum. Folk i frie yrker forlot de snirklete smugene.

Siden slutten av 90-tallet har medinaen igjen havnet i sentrum for europeernes eiendomsspekulasjon. Økte eiendomspriser har tvunget mange marokkanere ut. «Små leietakere er særlig hardt rammet, for eierne selger for å tjene på prisøkningen», sier, førsteamanuensis i byplanlegging ved Universitè de Paris-10, Ingrid Ernst, som tidligere hadde ansvar for byplanen i medinaen. Eiendomsspekulasjonen har fått boligprisene til å skyte i været. «Et middels stort hus, kjøpt og pusset opp for 80 000 euro i 2003–2004, gikk for 200 000 euro i 2006», forteller eiendomsmekleren Valérie Baradat.

Etter hvert er den sosiale geografien i medinaen polarisert. Gentrifiseringen er i gang rundt den gamle, sentrale plassen i byen, der befolkningen i enkelte gater består av over 50 prosent europeere. En kløft skiller disse «borgerliggjorte» områdene fra det som gjenstår av fattige enklaver. Strøket Mellah var tidligere en jødisk bydel. Siden 70-tallet har det huset pengelense mennesker fra by og land. Med trange gater av hardstampet jord og falleferdige bygninger er dette overbefolkede området et av de fattigste strøkene i byen, og prostitusjonens høyborg. Folketettheten er tre ganger høyere enn i resten av medinaen, og nesten tre fjerdedeler av familiene lever for mindre enn 1000 dirham (700 kroner) i måneden.¹¹

Medinaens funksjoner er også i ferd med å gå i oppløsning. Bak El Khemis-porten, i områdene Sidi Ghalem og Hart es Soura, er det snekkerverksteder, smier og sveiseverksteder. I souk’en El Khemis er det null og niks, der kommer bare bygningsarbeidere for å hente noen planker og litt sement, og fillesamlere som roter i gamle kommoder. De tilgjengelige turismedominerte områdene rundt Jemaa-el-Fna står i sterk kontrast til de produktive områdene i den prekoloniale byen.

«I dag vil folk kjøre bil til sin egen dør. De vil ha rene gater», sier Valérie Baradat. Politikere har foreslått byfornying (gater med fast dekke, tilknytning til kloakksystem). Når brødovner, tyrkiske bad og matbutikker forsvinner og erstattes av en hærskare souvenirsjapper, trues balansen i det sosiale livet. Privatiseringen av enkelte derb – blindgater – bekymrer innbyggerne, etter at private investorer har klart å legge beslag på flere husklynger. Oppussing av boliger skaper også problemer. «Europeerne vil ha basseng på terrassen, stikk i strid med husenes arkitektur, byplanreglene og reglene for naboskap, som forbyr innsyn til naboens patio fordi det forstyrrer familielivet», forklarer Mouyal. Et sted rives vegger for å utvide spisestuen, et annet sted installeres det boblebad på taket.

Mange ferske huseiere leier ut boligen på ukesbasis. I medinaen er det nå fem hundre slike. Maurice de l’Arbre, opprinnelig fra Monaco, «kjøpte sin første riad for fem-seks år siden. Og etter hvert andre små hus, for å lage et utleiekompleks med sjarm». Litt etter litt ervervet han en hel husklynge. Forretningen går bra, fordi han «tilbyr slottsliknende standard til lavpris». Orientalsk dekor, «som ikke er for påtrengende for gjestene», springvann og appelsintrær i patioen, og trimrom med blankpusset utstyr: Alt er gjort for å tilfredsstille «hvermannsen fra dag til dag», forteller de l’Arbre på terrassen til sin riad.

DEMOKRATISK FLOMBØLGE

Hassan Korapi, kasserer for Marrakech-avdelingen av fagforeningen CDT, en av landets største fagforeninger, er opptatt av andre saker: «90 prosent av lønnstakerne i turistsektoren får minimumslønnen, det vil si 2 200 dirham (omtrent 190 euro) i måneden. Dessuten er det svært vanskelig å vite hvordan arbeidsforholdene er og hvor mange arbeidstimer de har per dag, disse som jobber med utleieboligene». Svart arbeid er vanlig. Situasjonen er ikke bedre i de store hotellene. «Arbeidsgiverne holder seg ikke alltid til reglene i arbeidslivet, og bekjemper ethvert nærvær fra fagforeningene. I 2007 opprettet vi en seksjon i Club Med i Marrakech. I løpet av månedene som fulgte, var alle våre aktive medlemmer sendt til tjeneste i Senegal, Egypt – og i beste fall til Tetouan, en marokkansk by som ligger over 600 kilometer herfra!»

«I Marrakech er det spesielt vanskelig å organisere demonstrasjoner, ettersom byen er Marokkos utstillingsvindu», understreker fagforeningsrepresentanten. Turistnæringen gjør det faktisk påkrevd å opprettholde fredelige tilstander – sammenbruddet i turismen etter revolusjonene i Tunisia og Egypt er en stadig påminnelse om det. Det virker som det å bevare freden i byen er prioritert av alle. I en by der en tredjedel av den yrkesaktive befolkningen er direkte eller indirekte avhengig av turismen, er det mange som frykter at inntektsgrunnlaget skal trues. De ansattes avhengighet er et skremmende pressmiddel som makten ikke nøler med å bruke. For eksempel ble unge menn betalt for å spre uorden i et demonstrasjonstog 20. februar 2011. Den lokale lederen for Det forente sosialistpartiet og medarrangør av demonstrasjonen, Sabbane, forteller at provokasjonen førte til at aksjonen ble stanset.

På Jemaa-el-Fna arter utbyttingen av arbeidstakerne seg som en ballett som varer fra morgengry til dagen er slutt. Saftselgerne er som fabrikkarbeidere, med taktfast gjentatte bevegelser – forskjellen er at her er de blå arbeidsklærne byttet ut med folkloreuniform. På samme måte er det med skokken som jobber i butikkene i byen, og som tusen ganger dagen er nødt til å bruke de samme sluhetene og de samme overtalelseskunstene. I dette overspente bymiljøet, irritert over handelslarmen, når utmattelsen til og med slangene, som dør – sies det – av å måtte følge de iherdige fløytene til slangetemmerne dagen lang.

Likevel er det i denne byen, fremmedgjort som den er av kapitalens eksproprierende makt og overspente forestillinger, at innbyggerne har forsøkt å organisere en revolusjonær bevegelse. Ved å bryte med den daglige dont lot den demokratiske flombølgen folket komme til syne, der turismen ellers har gjort folket identisk med turismens representasjoner i det folkloriserte rom. Takket være 20. februar-bevegelsen¹² står byen ikke lenger fram som et turiststed, men som geografisk base for et politisk fellesskap.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Et hus som er skjermet mot omverdenen og organisert omkring en patio.

2 Et begrep skapt av sosiologene Michel Pinçon og Monique Pinçon-Charlot.

3 Jean-Paul Enthoven, Ce que nous avons eu de meilleur, Le Livre de Poche, Paris, 2008.

4 Jean-Paul Enthoven, se over.

5 Thorstein Veblen, Theory of the Leisure class, Gallimard, 1899.

6 Tidligere nordafrikanske embetsmenn.

7 Mohamed Sebti (red.),Gens de Marrakech. Géo-démographie de la ville rouge, Les éditions de l'INED, Paris, 2009.

8 Mohamed Sebti (red.), se over.

9 David Harvey, Spaces of Capital: Towards a Critical Geography, Routledge, London/New York, 2001.

10 «Sydens perle er det nye, marokkanske Saint-Tropez!», Gala, Paris, www.gala.fr

11 Mohamed Sebti (red.), se over.

12 20. februar-bevegelsen oppstod på Facebook i slutten av januar 2011. Via dette sosiale nettverket oppfordret de til demonstrasjon 20. februar 2011 for «demokrati, rettferdighet og et verdig liv». Bevegelsen har senere gjennomført flere demonstrasjoner i de største byene i Marokko. Den oppfordret også til boikott av folkeavstemningen 1. juli 2011 om Kongens grunnlovsreform, som bevegelsen mener er utilstrekkelig.

(…)