Istanbuls ecumenopolis

Sommer i Istanbul. Jeg tenker at frihet er så mangt. For langt de fleste betyr det frihet fra begrensninger, det å bli undertrykket, eller å hindres å ytre seg. Her i Tyrkia er president Erdogan og hans islamske parti i ferd med å bli gjenvalgt. Presidenten velger åpenlyst å undertrykke sine politiske motstandere, meningsmotstandere settes i fengsel uten dom. Den kritiske filmfestivalen Documentarist¹ viser en rekke eksempler på hvordan friheten er begrenset. Tyrkia omtales av folk jeg møter her på filmfestivalen som en udemokratisk politistat. Og Erdogan som en snedig skuespiller som utlandet ikke avslører.

Byens hovedgate er likevel åsted for tallrike demonstrasjoner. Den mer nasjonalistisk styrte metropolen er ikke det gamle Konstantinopel, men blandingen av tildekkede kvinner og mannsgrupper med de mer frigjorte sekulære tyrkerne og turistene på besøk kan kanskje virke som mangfoldet fra kosmopolitt-tiden med gamle Konstantinopel. Og iblant minner hovedgaten Istkal nærmest om et konstant utslipp av menneskemengden etter en fotballkamp.

Noe som derimot ikke er et vanlig syn her i Istanbul, er byens store Gay Pride Parade som fargerikt passerte forbi med taktfaste trommer og fløyter. Men demonstrasjonens lesber, homoseksuelle, transvestitter, feminister og vi andre måtte plutselig dekke til ansiktene, da luften ble fylt av tåregass – i parallellgaten pågår nemlig en kurdisk demonstrasjon hvor politiet er svært brutale.

Over 10 millioner kurdere har begrenset frihet, de har ikke rettigheter som tyrkerne, deres språk er ikke offisielt anerkjent, det omtales i rettsalene som ikke-eksisterende – Tyrkia undertrykker stadig hver åttende borger, pga Atatürks politiske program om ett Tyrkia.

DEN TO ÅR GAMLE dokumentarfilmfestivalen har som tyrkisk-arabiske Necati Sonmez forteller meg, skapt en arena og et publikum som ikke var i byen tidligere. Festivalsjefen og kona Emel har trommet sammen 80 filmer og 2-3000 besøkende for snaut 15 000 euro – mens dokumentarfestivaler av en viss størrelse i Europa normalt koster over en halv million euro.

Her i Tyrkia lages rundt 100 dokumentarfilmer årlig, og en femtedel av disse vises på festivalen. Eksempelvis tyrkiske One Step Beyond, om tre kvinnelige tyrkiske studenter som engasjerte seg på 90-tallet til støtte for kurderne sak. De ble dømt til ti års fengsel, i rettsaker der eneste bevis tydeligvis var deres tilknytning til kurderbevegelsen PKK eller ytringer om kurdersaken. Jeg spør etter visningen filmens kvinnelige regissør Tülin Dag om hvorfor filmen ikke forklarer mer spesifikt hva de ble arrestert for – vold eller sabotasje? Nei, det er nok for president Erdogans konservative islamske parti AK nok at du deltar i miljøet. Filmens tre kvinner forteller hvordan de i det røffe fengselet fikk inntrykk av at de skulle bli der resten av livet, de glemte verden utenfor. I løpet av tiåret de var innesperret mistet de sin egenverdi, feminitet og stolthet. Og verden hadde glemt dem da de slapp ut i 2003 – studieplassene var nærmest umulige å få tilbake. En av kvinnene trengte sju år før hun var klar for et følelsesmessig forhold – å kunne danne familie ble for sent. Mens kvinnene sang i fengselet for å dempe nervene, ble møtet med verden fulgt av år med depresjoner. Tyrkia straffer hva vi i Norge anser som normal ytringsfrihet.

La meg også nevne filmen On the Way to School som viser det komiske ved å nekte kurdisk som skolespråk: En kurdisk skolelærer underviser bare på tyrkisk til skolebarn som bare kan kurdisk. Denne filmen har visstnok blitt sett av 90.000, fordi staten først trodde det var en morsom fiksjonsfilm.

Jeg deltar her i protestene et par kilometer unna turismens palasser, i bydelen Taksim – navnet betyr «uavhengighet». Først gikk jeg anerkjennende med i paraden nevnt over, men deretter i en demonstrasjon for å bevare byen gamle kritiske kino – nå vedtatt nedlagt for å skaffe rom til et stort nytt kjøpesenter. Min tyrkiske lesbevenn her – som av solidaritet kaller seg kurder – drar meg med: Hele nabobyggets kjøpesenter ble sist fredag okkupert, og de sprayet over overvåkningskameraene. Hver fredag er det punktdemonstrasjon som inkluderer en film vist via prosjektor på husveggen utenfor den nedlagte kinoen. Denne gang er det Ecumenopolis: City Without Limits av Imre Azem:

I Ecumenopolis – som også var i festivalprogrammet – viser regissøren hvordan Istanbul forventes å doble sin befolkning i løpet av et par tiår til 30 millioner. Den tidligere utkårede europeiske kulturbyen – i dag med dobbelt så stor befolkning som London – skal ifølge president Erdogan bli regionens finanssenter. Men ukontrollert vekst og utvikling har sin pris. Azems film viser hvordan Istanbul tynges av sin vekst – bak filmens lydlige og visuelle landskap høres kommentarer av eksperter og utviklere. I Istanbul er tvinges mennesker til å bo i telt i utkanten, da luksus-skyskrapere erstatter deres gamle boligområder. Manglende reguleringer skaper miljøproblemer. En ekspert understreker at i Istanbul er 70 prosent av bygningene usikre og farlige. Et jordskjelv i dette området ville ha vært fatalt. Framtiden antyder kaos…

JEG SPØR MINE NYE VENNER om Erdogans nasjonal-islamske parti kan velge å innføre tvungen hijab, som president Atatürk tok vekk – det har visstnok blitt nevnt i en avis. Svaret er at han da nærmest ville risikere borgerkrig. Presidenten er nok mer opptatt av moderne markedsliberalisme: Derfor støtter han eksempelvis opp om privatkapital som tar over vannforsyningene oppe ved Svartehavet – som vist i filmen A Few Brave People av Rüya Arzu K...ksal. Noen titalls damanlegg magasinerer opp vannet som skal selges, mens lokalbefolkningen blir satt utenfor.

Den norske velferdsmodellen nevnes av mine venner som deres forbilde, og de lurer på hvordan i all verden Fremskrittspartiet kunne bli Norges tredje største parti ved siste valg – det hadde de ofte diskutert her i Istanbul.

Erdogan har kjørt fram nasjonalismen til forskjell fra byens gamle mangfoldige kosmopolitikk. Blant de tyrkiske festivalfilmene bringer The Other Town av Nefin Dinç fram et vell av fordommer fra Erdogans nasjonalistiske tyrkere: Vi hører alle fiendtlige fordommer om deres naboer, grekerne. I den rurale landsbyen regissøren tar for seg er grekerne «de Andre», fienden, de som vil drepe tyrkerne. Selv om oppfatningen er en fortidslevning fra mange tiår tilbake, lever hatet eller dogmatismen fremdeles blant unge og gamle. Filmen kryssklipper snedig mellom grekere og tyrkere, mellom eldre og skolebarn. Mine venner rister på hodet, dette er da ikke dem, de har da en mengde både greske og kurdiske venner.

NESTE KVELD rusler jeg rundt og et femtitalls festivaldeltakere med på «A Wall is a Screen»,² der kortfilmer for et øyeblikk vises rundt på Istanbuls gatefasader. Et sted vises en film av New York der Manhattan ganske snedig digitaliseres om til små flyvende byggeklosser og piksler. En annen viser sigøynere jaget ut av Istanbul – en mann uttaler at de egentlig er den kulturelle eliten da de respekter sine tradisjoner fremfor å besynge den flytende nyliberalismen. Butikkeieren hytter med neven over filmvisningen på veggen hans. Flere fjes kikker ut av vinduer mens veggene deres lyses opp av filmvisningene. Ti meter opp på hovedgatens vegg ser vi til slutt dobbelteksponering med bilder av byen vi står i, kombinert med innbyggeres kjærlighetserklæringer til metropolen. Samtidig har forfatteren Omar Pamuk noe rett i sin beskrivelse av byen som «blygrå» melankolsk, slik det står i siste nummer av ARR som er dedikert Istanbul. Man skal ikke gå langt unna hovedgatene og cafélivet, for å finne byens tunge gråhet.

Samtidig kan vi også lese i ARR at navnet Istanbul ikke – som myten vil ha det – kommer fra «Ismal-bol», dvs å bety «full av Islam». Å være muslim er som oss kristne oftest et kulturuttrykk, man løper ikke stadig til kirken eller moskeen. De fleste er mer pragmatisk sekulære til tross for bønneropene som her flere ganger daglig trenger seg gjennom Istanbuls bystøy.

De er politisk moderne, slik folk nå stadig samler seg offentlig og toger rundt med demonstrative plakater. La meg nevne en tredje demonstrasjon mens jeg er her nå i juni: Mine venners venner, kulturelle og intellektuelle arrangerte en gang for ti år siden en konferanse et stykke fra Istanbul – men huset ble satt fyr på av noen radikale islamister der 33 av 50 brant inne. De taktfaste minneropene nedover hovedgaten følger meg mens jeg går foran dem med kamera. Minst 500 demonstrerer mot hendelsen, jeg ser det lange gule banneret de holder mellom seg strekke seg tjue meter nedover hovedgaten – med bilder av de drepte. Mengden bevæpnede politimenn som følger toget, forholder seg denne gang helt rolige.

PROTESTVILJEN ER STOR. Men folkene i Gay Pride Parade og det lokale festivalpublikummet, blir ikke tatt på alvor av Erdogans stat.

Men i denne staten som hyller markedsliberalismen, kan man i regissør Guliez Saglam film B...lger Zone se hvor dårlige kår arbeiderne har i den kapitalistiske frisonen sør i Tyrkia. Tre kvinner snakker ut om slavelivet i fabrikkene, de ser ingen økonomisk mulighet til å komme vekk derfra, deres frihet er lik null. Saglams neste film handler om «usynlig arbeid», om hvordan kvinner bidrar til samfunnsproduksjonen uten betaling.

Mine nye venner i Istanbul-tidsskriftet Yeni FILM er en gjeng intellektuelle, tydelige svært kritiske til sitt eget samfunn. De fnyser gjerne av min uvitenhet. Jeg spør hvorfor ingen har laget en film om presidentens undertrykkelse av store deler av sin befolkning, noe de selv også lurer på. Må det i likhet med Videocracy av svenske Erik Gandini en utlending til for å kritisere et annet lands president, som tilfellet med Italias Berlusconi i denne festivalfilmen?

Regissør Mustafas film om president Atatürks siste år ved makten – som begynner med setningen «Jeg savner ham» – fikk statsstøtte og ble ifølge filmprofessor Can Cadjan sett av en million mennesker på 14 uker da den ble vist på 80-tallet. Dette gjaldt derimot ikke dokumentaren om hans adopterte datter – som var flypilot og med på å bombe den kurdiske befolkningen.

© norske LMD. truls@lmd.no

Fotnoter:
1 Se www.documentarist.org

2 Se www.awallisascreen.com/