«Kulene har drept frykten»

Hama er ingen vanlig by i Syria. Byen med en halv million innbyggere har vært i opposisjon helt siden uavhengigheten i 1946. Hama ble bombet sønder og sammen i 1982 etter at Det muslimske brorskapet gjorde opprør, og siden det har Hama blitt holdt utenfor. Men siden opptøyene begynte i mars har byen igjen havnet i sentrum for oppmerksomheten. Tyrkias statsminister Recep Erdogan har advart regimet i Damaskus mot en gjentakelse av massakrene i 1982. Internasjonale medier forfølger nå de mest vanvittige rykter som sirkulerer om denne symbolske byen og videreformidler dem uten å verifisere dem.

Å ta seg fram til byen, som ligger 200 kilometer nord for Damaskus, på en godt vedlikeholdt motorvei, viste seg langt lettere enn forventet. En eneste militær kontrollpost vokter innkjøringen til byen. Utenfor bygrensen står et halv dusin stridsvogner skjult langs veikanten.

Hama er folketom. Noen få drosjer frakter familier ut av byen. Bilen vår må kjøre slalåm mellom sperringene som er satt opp ved enden av hver gate, improviserte hauger av brosteiner, greiner, betongblokker og søppelspann. Et sted står en utbrent buss, et annet skjelettet av en bil. Disse skjøre barrikadene skal forhindre eventuelle overraskelsesangrep fra hæren på denne «frigjorte» byen. På lakener står det skrevet med usikre tegn: «Folket vil kaste regimet!», «1982 skal ikke skje igjen!».

«REVOLUSJONEN ER FREDELIG»

Bilen vår blir stanset, vi må forklare oss for ungdommene som bestemmer hvem som slipper forbi. En av dem blir med oss for å vise vei i labyrinten av trange gater. Første stopp: De ber oss sette oss, flokker seg rundt oss og svarer på spørsmål. Flere titalls personer blir med i samtalen, eller kommer med tilrop. Noen viser bilder av martyrer (en bror, en fetter, en venn), viser oss opptak gjort med mobiltelefon. Enkelte av disse er simpelthen for grufulle til å se på – sprengt hjernemasse, knuste hodeskaller. Et bilde viser to lik som ble knust under en tanks, ifølge en av dem. Sidemannen korrigerer ham: «Nei, det var en stor bil, se på hjulsporene.»

Hvorfor er gatene så tomme? Fredager blir det demonstrert, ellers holder folk seg hjemme. Mennene holder vakt, og skifter på å sove om natten eller om dagen. Mange kvinner er blitt evakuert, i likhet med mange andre innbyggere som frykter en gjentakelse av 1982. Og den utbrente bussen? «Det er ordenspolitiet som opptrer som brannstiftere, samtidig som de gir oss skylden. De påstår at vi vil opprette et islamistisk emirat, de forsøker å plante våpen i moskeene for å mistenkeliggjøre oss.»

«Revolusjonen vår er silmiyya (fredelig).» Fra Egypt til Bahrain via Jemen er fred demonstrantenes beste våpen. Ingen av dem vi møter er bevæpnet, med unntak av enkelte stakkarslige batonger. I andre regioner herjer væpnede grupper understøttet av «arabiske krigere» fra Libanon eller Irak, og det forekommer lokale hevnaksjoner mot offiserer og soldater. Men slike episoder er relativt sjeldne. I Hama gir en pamflett fra 1. juni presise instrukser til demonstrantene: unngå kaos, ikke skad offentlige bygninger, ikke fornærm eller provoser ordenspolitiet. «Vi protesterer mot undertrykkingen, vi ønsker ikke å undertrykke noen.»

Hvem er disse menneskene som stimler sammen rundt oss? En er utdannet filosof, en annen er lege, en tredje ingeniør. De sier alle at de ønsker seg et nytt, «sivilisert» styre, men først og fremst vil de ha en slutt på vilkårlighet og ydmykelser, og respekt for deres verdighet (karama). «De kan ta fra oss alt, men ikke vår karama.» Arrestasjoner, med påfølgende mishandling og tortur, har etterlatt traumatiske minner. «Vi bestemte at vi ikke lenger skulle i fengsel,» utbryter en av dem. «Da gjenstår kun valget mellom graven og friheten.» Det finnes flere hundre politiske fanger bare i Hama, og på landsbasis et sted mellom 10 000 og 14 000. Mens vi sitter her og diskuterer, går frivillige ungdommer rundt og plukker opp søppel fra gatene.

BLOMSTENE BESVART MED KULER

En av lederne prøver å få litt orden på flommen av vitnesbyrd og utrop. Han forteller hvordan hendelsene har forløpt siden uroen i Syria begynte. Hama var ennå sterkt preget av minnene fra 1982, det tok derfor litt tid før byen sluttet seg til bevegelsen. I slutten av april kom de første demonstrasjonene, og også de første dødsfallene, men dialog ble ennå sett på som mulig. «En delegasjon fra byen møtte president Bashar al-Assad 11. mai. Han lovet oss at de som sto bak drapene skulle stilles for retten og at hæren ikke ville gå inn i byen. Men så kom 3. juni.»

Vi sitter i skyggen og lytter til beretningene, mens gradestokken sakte kryper mot 45 grader. De ulike fortellingene avviker litt i detaljene, men er sammenfallende på de vesentligste punktene. Fredag 3. juni, «barnas frihetsdag», går flere tusen fredelige demonstranter nedover gata, «væpnet» med blomster som de vil gi til soldatene og offiserene. Blomstene blir besvart med kuler. Mellom 150 og 230 personer dør. «Likevel aksepterte vi tre dager senere å møte presidenten,» forteller en av dem. «På ny lovet han å straffe de skyldige, og den ansvarlige i hæren, Mohammed Mouflih, ble innkalt til Damaskus for en granskning.»

Så fulgte en rolig periode. Ordensstyrkene trakk seg tilbake. Dette varte fram til det store folkemøtet fredag 1. juli, hvor 800 000 deltok ifølge enkelte medier (halvannen gang så mange som antall innbyggere i byen!), men trolig heller rundt 200 000. En journalist med forbindelser til myndighetene sier 70 000. Regimet får panikk, avsetter guvernøren, Ahmed Abdelaziz, som ønsker en fredelig løsning, og gjeninnsetter Mouflih, samtidig med at han blir forfremmet. Alle forventet et storangrep da ordensstyrkene forsøkte å innta byen 4. og 5. juli, arresterte flere titalls personer og drepte fire. «Men vi drev dem tilbake. At den amerikanske og franske ambassadøren kom for å støtte oss 7. juli, gjorde at vi lyktes i å forpurre planene deres.» Nå var tilliten brutt. «I sine taler hadde presidenten to ganger gjentatt at hæren ikke skulle skyte på befolkningen. Den eneste guvernøren som overholdt den ordren, ble avsatt! Fra da av har vi krevd regimets avgang.»

I en annen gate møter vi andre demonstranter, med de samme grufulle beretningene, den samme appellen til det internasjonale samfunn og den samme motstanden mot utenlandsk militær innblanding. Også her møtes vi av gjestfrihet. De tar raskt fra oss krakkene vi sitter på, og ber oss ta plass på stoler. De gir oss noe å drikke, sandwicher og blomster. «Vi er ikke salafister,» forklarer en av vertene våre. «Vi er tilhengere av islams ’gylne middelvei’.»

Hama er en svært konservativ by, men også åpen, særlig overfor den kristne minoriteten. «Vi er to alen av samme stykke.» En kristen lastebilsjåfør forteller: «De ungdommene du ser der, de er som barna mine, de kaller meg for onkel.» Hva med holdningene til kirkelederne som støtter myndighetene? «Ledere av trossamfunn har autoritet i religiøse spørsmål, ikke i politikken. Flere i min nærmeste familie har ulike politiske ståsted, det er ikke Kirken som bestemmer hva som er rett.»

Dette er litt for idyllisk. I det skjulte sirkulerer det også hatmeldinger, særlig rettet mot alawitene (den sjiamuslimske minoriteten som de fleste av landets ledere tilhører), men disse fordømmes i samordningspamfletter, eller tansiquiyat, som de kalles her.

ET DAMASKUS UTEN FRYKT

I den kristne bydelen Bab Tuma i Damaskus har flere tusen samlet seg foran en scene hvor et band opptrer til støtte for Bashar al-Assad. Mange unge, både gutter og jenter, er iført t-skjorte med bilde av presidenten. Innhyllet i syriske flagg synger, danser og roper de. De kristne her frykter framtiden. De har sett flere hundre tusen irakiske trosfeller søke tilflukt i Syria. En forretningsmann viser fram et banner som fordømmer «løgnene til Al-Jazeera, Al-Arabiya og deres like.» De to tv-kanalene, den ene finansiert av Qatar, den andre av Saudi-Arabia, anklages for en partisk dekning, for å spre ubekreftet informasjon og forsøk på å bidra til å velte regimet. Det medfører jo en viss riktighet, men restriksjonene utenlandske journalister er pålagt av myndighetene i Damaskus, gir grobunn for alle slags rykter. Regimet har til og med forbudt de libanesiske dagsavisene Al-Akhbar og Al-Safir, som alltid har støttet Damaskus og Hizbollah overfor Israel, men fordømmer drapene i Syria.

Fasaden på stasjonen Hijaz påminner om at Det osmanske riket i 1908 innviet en jernbanelinje mellom Damaskus og Medina. Foran stasjons-bygningen protesterer tusenvis av unge mennesker mot den amerikanske ambassadørens besøk i Hama og mot vestlig innblanding i Syria. Det er fridag, og dette er verken funksjonærer eller akademikere som er tvunget til å demonstrere. For regimet har fortsatt en viss støtte, selv om den er i ferd med å smuldre opp:¹ hos deler av minoritetene som er redde for at islamister skal komme til makten, og hos borgerskapet, også det sunnimuslimske, som det siste tiåret har tjent seg rike på en økonomisk oppåpning. Verken Damaskus, hvor demonstrasjonene for det meste foregår i utkanten av byen, eller Aleppo har egentlig våknet så langt. Paradoksalt nok er det i de fattige regionene, hvor det regjerende Ba’ath-partiet hentet sin styrke på 60- og 70-tallet, for eksempel i Deraa, at folk har reist seg mot regimet, fordi de mener de har blitt tilsidesatt i et tiår.

Damaskus har endret seg. Hundrevis av markedsboder er satt opp langs fortauene, og ingen våger å fjerne gateselgerne. Biler kjører forbi i full fart, uten hensyn til fartsgrensene. Hus blir reist uten byggetillatelse. Politiet er opptatt med helt andre ting og frykten for lovens lange arm svekkes. Til tross for reklameplakatenes oppfordringer til befolkningen: «Stor eller liten, jeg respekterer loven», «Optimist eller pessimist, jeg respekterer loven.»

«Kulene har drept frykten,» sier en av dem vi snakker med. På en utendørsrestaurant sitter det et halvt dusin opposisjonelle denne kvelden, «helt åpenlyst», uten frykt for at noen skal tjuvlytte. De vet alle at de kan bli arrestert når som helst, men de intellektuelle, i likhet med de forbudte partiene, skjuler seg ikke lenger. Bør de delta i den nasjonale dialogen som er foreslått av regjeringen og som starter dagen etter? De fleste er skeptiske, bare én sier han vil delta, «for å bli hørt». «Hva tjener det til å diskutere nye lover om ingenting endrer seg i realiteten,» spør en annen. «Er det virkelig nødvendig med nye lovtekster for omgående å gi handlefrihet til partiene og be uavhengige personer lede en av de tre «offisielle»² avisene? En tredje trekker fram temaet amnesti: «Jeg har vært fengslet og på tross av amnestiloven ble jeg ikke løslatt, selv om det eneste anklagepunktet mot meg var at jeg hadde uttalt meg til utenlandsk tv. Grunnloven forbyr tortur, likevel tortureres folk daglig.»

FRAMTIDSTRO

Hele opposisjonen boikottet den nasjonale dialogen som ble direktesendt på tv. For første gang på en offisiell kanal kunne syrerne høre flere rette skarp kritikk mot «fokuset på sikkerhet» og overgrep begått av politiet og shabbiha-militsene, som ofte består av lovbrytere som sendes ut for å sette skrekk i folk. Regimets representanter forsvarte seg med å henvise til et utenlandsk komplott. For det er naivt å ikke ville innse at et svekket regime, og kanskje også dets avgang, er nettopp det USA, Israel, Saudi-Arabia og libanesiske høyrekrefter³ håper på, ble det sagt. Men krisen er først og fremst intern, og den krever en intern løsning.

Ifølge Michel Kilo, en mangeårig opposisjonell som har tilbragt flere år i fengsel, vil en overgangsfase tvinge seg fram, men den kan bare innledes på to betingelser: «Undertrykkelsen av folket må opphøre, og man må inkludere ’gata’, det vil si koordineringsgruppene som i hver bydel og hver by står for organiseringen av motstanden. ’Gata’ er den viktigste aktøren i revolusjonen vår, mens opposisjonspartiene og lederskikkelser ikke lenger representerer særlig mange.»

La oss kalle henne Farida. Hun er ung, utdannet, og til tross for en viss nervøsitet – hun er ettersøkt av politiet – har hun tro på framtiden. Hun er med i den nasjonale ledelsen av koordineringsgruppene, som samstemmer stillingstaking og handlinger via internett. «Vi ønsker ikke å bli et politisk parti. Vår rolle er å være til stede ute blant folk, samkjøre slagord og synspunkter og ta oss av informasjonsarbeidet. Vi lærer hverandre å kjenne på tvers av fordommene, å jobbe sammen. Alle gir på ulike måter uttrykk for hva de frykter og hva de drømmer om. En er muslimbror, en annen sekulær, en tredje arabisk nasjonalist, men de ønsker alle det samme: en sivil stat. Og de avviser vold.» Hun avslutter slik: «I august er det ramadan, muslimenes hellige måned. Under denne måneden er det fellesbønner hver kveld, hver eneste dag vil være en fredag.»

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Den beste analysen av krisen i Syria og dens viktigste aktører, finner man i to rapporter publisert i juli i år av International Crisis Group, «The Syrian people's slow-motion revolution» og «The Syrian regime's slow-motion suicide», www.crisisgroup.org

2 Al-Baath, dagsavis utgitt av Ba'ath-partiet, regjeringens eget organ, samt den mer liberale avisen Al-Thawra. En annen avis, Al-Watan, eies av Rami Makhlouf, presidentens fetter og en av landets rikeste, og også mest forhatte, personer.

3 Paradoksalt nok nærer en del av den kristne høyresiden i Libanon den samme frykten som mange syriske kristne og avstår fra å angripe regimet i Damaskus.