Roserevolusjonen

Jeg har en spansk venninne som jobba i Oslo for noen år siden. For noen dager siden spurte hun meg på Facebook hvordan det var her nå, etter massakren og bombeangrepet. «Jeg antar hele Oslo er fullt av politi og soldater?» Jeg svarte som sant var: «Nei, men byen er full av roser.»

Jeg skrev også at det var en fantastisk følelse oppi alt det vonde, alle tankene som ødela oss innvendig og truet med å mørkelegge sinnene våre. «Livet er forandret», skrev jeg, uten å føle at jeg overdrev, «alle snakker til hverandre, byen føles varmere og mer inkluderende enn noensinne.»

Tre dager etter bombeangrepet mot regjeringskvartalet og massakren på Utøya samlet et par hundre tusen mennesker seg i Oslo sentrum. Liknende scener utspilte seg over store deler av Norge, og nesten alle jeg kjenner forteller historier om en ny nærhet, et nytt alvor – et nytt samfunn.

Dette er selvsagt en forbigående fase, slik det alltid er i revolusjoner. En revolusjons viktigste oppgave er imidlertid ikke å fastholde denne tilstanden, men å sørge for at den får et varig og institusjonelt avtrykk som sikrer at dens viktigste skatter overlever for ettertiden. Det er den jobben vi nå står overfor. Det er lett å lure seg selv til å tro at dette arbeidet blir lettere enn det i virkeligheten er, eller at jobben gjøres av seg selv, nå som vi fremdeles er fylt av sinne, sorg og solidaritet. Men slik er det ikke. Vi har en enorm oppgave foran oss, ikke bare for å sikre at de overlevende og etterlatte skal klare å leve videre med sorgen, men også for å sy vårt eget samfunn sammen igjen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Et lykkelitenland?

Flere av de internasjonale mediene som har rapportert fra Norge har brukt metaforer som «tapt uskyld» og «oppvåkning fra tornerosesøvnen». De har oversett to viktige forhold: Vår naivitet er selvvalgt. Og vi har ikke levd i noen tilstand av uskyld. Et stort flertall av oss har valgt å skape et åpent samfunn, som kanskje er sårbart, men som av samme grunn også blir et sterkt samfunn. Det har vi bevist til fulle de siste dagene. Dette til tross for at vi har hatt vår dose med politisk vold også her. Selvsagt ikke på et så grusomt vis som nå – det er det de færreste som har. Men vi har vært klar over faren, og vi har valgt vår åpenhet likevel.

VG skrev i sin lederartikkel søndagen etter terrorangrepet at «Den radikale høyresiden i Norge har alltid vært marginal. Men tidvis har den vært veldig farlig. Og den har stått for all terror på norsk jord».

Jeg opplevde selv mye av dette på nært hold på midten av 90-tallet. I mediene ble det framstilt som en gjengkrig mellom blitzungdom og nynazister. Slik var det ikke. Norske nynazister forsøkte den gangen å erobre byrom i det sentrale Oslo, og bruke dem til å terrorisere innvandrere og annerledestenkende. I mange land har det vist seg å være en god oppskrift for å ta steget fra sekttilværelsen til å bli en bevegelse. Det lyktes de aldri med i Norge, mye takket være at nynazistene ble konfrontert – i begynnelsen av andre ungdommer, på gata, men etterhvert også av foreldregrupper og en svært vellykket politi-innsats som satset på oppsøkende og forebyggende arbeid.

Slagordet den gang var «gata er vår», et slagord som vekket blandede følelser i meg. Siden nynazistene representerte en voldsideologi endte konfrontasjonene ofte i vold. Jeg har selv venner som ble overfalt med øks og skutt på mens de venta på bussen utenfor der de bodde, eller ble skutt etter av nynazister som trakk våpen i gatekampene. Ungdomshuset Blitz ble utsatt for flere grove bombeangrep, ett av dem under en konsert der tapstallene kunne blitt store. Det siste bombeangrepet kunne også kostet mange liv, men en tilfeldighet ville ha det til at bombekasteren traff piggtrådbarrikaden som skilte bakgården fra gata, og bomben falt derfor ned på feil side.

Vi har hatt bombeangrep mot 1. mai-tog, brannbomber mot innvandrerbutikker og Hadelandsdrapene. I begge våre skandinaviske naboland har nynazistene drept homser, sosialister og syndikalister, og i Sverige har to lasermenn terrorisert og drept tilfeldige innvandrere. En drapsdømt voldsmann i det norske nynazistmiljøet har, etter å ha blitt frelst, forklart at de på 90-tallet arbeidet med konkrete planer om en maskingeværmassakre på ungdom fra blitzmiljøet og AntiFascistisk Aksjon. Og vi har hatt det tragiske drapet på Benjamin Hermansen, som markerte slutten på den organiserte nynazismen i Norge.

Mutert høyreekstremisme

Mathias Wåg i den svenske Researchgruppen skriver i sin analyse «Kommentarfältens bödel» at vi ikke lenger har én høyreekstremisme, men flere. Han beskriver den viktigste nye formen som «en extremhöger som agerar på ett europeiskt plan snarare än nationellt, är pro-israelisk och pro-sionistisk snarare än antisemitisk, är islamofob och kulturrasistisk i högre grad än rasideologisk, som ser kulturkampen som en betydande arena och hellre förklär sin retorik i förment ’antirasistisk’ språkdräkt snarare än en betungande och stigmatiserad extremhögerretorik.»¹¹

Breiviks manuskript inneholder elementer man kan gjenfinne i en rekke ulike norske miljøer: Honestthinking.no, Document.no og Nyhetsspeilet.no er blant de viktigste. Flere av disse inngår i et europeisk bloggnettverk som har vokst fram de siste årene, med Gates of Vienna, Brussels Journal og norske Fjordman som sentrale navn. De bedriver ifølge seg selv en kulturkamp, og hevder de er forfulgt. Denne kulturkampen er et forstadie til den virkelige kampen, som ofte beskrives i militære termer. Mens den tradisjonelle høyreekstremismen og nynazismen var opptatt av å framstå som sterke og farlige, er disse kulturkjempernes viktigste våpen offerposisjonen. De kjemper i egne øyne mot en altomfattende politisk korrekthet forvaltet av de europeiske elitene. For mange har dette forlengst sklidd over i konspirasjonsteorier og paranoia.

Kanskje er det nettopp her det største ansvaret påhviler Fremskrittspartiet. Partiet har selvsagt ingenting med fascisme, nazisme eller voldelig høyreekstremisme å gjøre. Men helt siden Carl I. Hagen omdøpte Nrk til Ark – Arbeiderpartiets Rikskringkasting – har partiet dyrket fram en virkelighetsoppfatning der særlig «den sosialdemokratiske eliten» legger lokk på samfunnsdebatten og forhindrer dem i å tale fritt. Slike forestillinger hadde kanskje noe for seg i en forlengst svunnen tid, da samfunnsklimaet var et annet. Men de siste årene har ingenting vært fjernere fra virkeligheten.

Frp er selvsagt ikke alene om å ha bidratt til denne fortellingen om manglende påvirkningsmuligheter gjennom eksisterende demokratiske kanaler, og den har sine tilhengere også på venstresiden. For den som har lest pamfletten «Det kommende opprøret»² er det lett å finne paralleller til Breiviks dystopiske univers, selv om den er fri for konspirasjonene og paranoiaen som gjør det så nærliggende å konkludere med politisk terrorisme. Det må tas et oppgjør med slike dommedagsprofetier over en bred kam, og kanskje burde vi lytte til den danske sosialdemokraten Svend Auken. I sitt siste intervju før han døde definerte han sosialdemokratiet som «opgøret med almuesindet. Altså det med, at det er de andre, som bestemmer, og dem er vi tossede på og skriver sange om, men vi kan ikke noget selv. Vi er bare tyende. Vi er bare arbejdskraft. Det almuesind er ved at vende tilbage i den globaliserede verdensorden. Danskerne er igen ved at blive tilskuere.»³

Auken siktet her ikke minst til framveksten av det sterkt fremmedfiendtlige Dansk Folkeparti, som har perfeksjonert den samme forurettede offerretorikken Frp har kultivert her i Norge. Miljøer som FrP må ta et generaloppgjør med denne retorikken, og ta innover seg hvordan det har bidratt til å skape et giftig debattklima der det er vanskelig å bryte meninger på skikkelig vis, med argumenter, fakta og en saklig tone.

Hvordan vi andre skal forholde oss til disse forestillingene er vanskeligere. Det at de er så svakt fundamentert i virkeligheten gjør det vanskelig å utsette dem for rasjonelle argumenter, og den hatske tonen inviterer ikke til dialog. Likevel må vi gjøre alt vi kan for å unngå en revansjistisk debatt, der vi skyver disse kreftene inn under teppet.

I tillegg til bloggosfæren har den nyfascistiske høyreekstremismen også fått politiske uttrykk. Ettersom disse grupperingene enn så lenge ikke har hatt noen framgang å snakke om i Norge, kan de synes ubetydelige. Utviklingen i andre land taler imidlertid for å ikke avfeie dem. Av de som særlig må nevnes er den norske avleggeren av nettverket Stop Islamisation of Europe, Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). I England har English Defence League (EDL) vokst til å bli en bevegelse, og det ble nylig gjort et mislykket forsøk på å etablere en avdeling på norsk jord under navnet Norwegian Defence League. Det amerikanske motstykket til slike grupper er Tea Party-bevegelsen, som også har fått en norsk avlegger.

Hans Rustads Document.no, som ble grunnlagt i 2003, er i denne forbindelse ikke til å komme utenom. Terroristen Breivik har vært en aktiv skribent på forumet og i tillegg deltatt på seminarer de har arrangert. På forumet har han blant annet tatt til orde for å etablere en norsk avdeling av EDL og Tea Party-bevegelsen. Etter at FrPs Kent Andersen og Christian Tybring-Gjedde skrev en kronikk i Aftenposten der de advarte mot at flerkultur «kan komme til å rive landet vårt i filler» ble den diskutert på Document.no under overskriften «Begynnelsen på en motstandskamp?»

Fremskrittspartiet

Partiet er allerede blitt nevnt, og det er ikke ut fra noen hevnlyst eller fordi undertegnede er fylt av hat. Partiets Per Sandberg gikk langt i å påstå dette etter at blant annet Petter Nome og Per Fugelli kritiserte partiet for å ha skapt et utålelig debattklima. Til NRK Radio stilte Sandberg de som kritiserte partiet opp mot ungdommene på Utøya og deres kjærlighet, og undret seg over hvordan noen kunne være «så fulle av hat». Partileder Siv Jensen hadde noen dager før sagt at koblingen mellom FrP og Anders Behring Breivik var like ille som massedrapene. Det var nok bare en uheldig glipp, og ble siden beklaget. Men tilfeldig var den ikke. Den skyldes nettopp det faktum at partiet er så vant til å alltid innta offerposisjonen at det er blitt en refleks, selv når de fornærmede i realiteten er noen helt andre.

Samtidig som vi ikke skal anerkjenne FrP som et offer i samfunnsdebatten, må vi unngå å oppføre oss slik at de rent faktisk blir det. Å ta et skikkelig oppgjør med en del elementer i partiets ideologi og forestillingsverden uten å demonisere partiet og dets velgere, blir en svært viktig og vanskelig oppgave framover, og den krever varsomhet og en respektfull tone. Dessverre gjøres ikke dette noe enklere av at partiet selv fortsetter å bagatellisere forbindelsene. FrPs samferdselbyråd i Oslo, Jøran Kallmyr, sier til Aftenposten (28. juli): «Vi må ikke la Breivik få definisjonsmakt over norsk politikk. Han er en gal mann, ingen filosof». Det er kanskje nærliggende å si at han burde vite, ettersom de tilhørte samme lokallag av FrP. Men hans advarsel mot «å legge for mye vekt på de politiske sidene» ved Breiviks manifest bør ses som et forsøk på å unnslippe alle de ubehagelige spørsmålene som nå melder seg for partiet.

Stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen er et opplagt eksempel på hvilken formidabel oppryddingsjobb partiet står overfor. 1. april i år twitret han om et intervju på Skavlan med Cat Stevens, som har konvertert til islam og skiftet navn til Yusuf Islam. «Kjenner jeg blir småkvalm av å se på Skavlans forsøk på å ufarliggjøre Islam via statskanalen med Yusuf Islam,» skrev han. Deretter kom en kommentar som ble fjernet etter litt for mye oppmerksomhet, som ble avsluttet med ordene «Jeg frykter for at et nytt korstog blir nødvendig». Jeg har sporadisk fulgt Amundsens Facebook-side det siste halvåret. Der har det vært mye drøy lesning, og Amundsen har vært svært liberal med hensyn til hva han har latt stå. 22. juli 2011 ble det stopp. Nå er Facebook-profilen hans nedlagt. Grunnen er sannsynligvis at Amundsen, før det ble klart hvem terroristen var, la ut en melding der han skrev «I dag er en mørk dag for nasjonen Norge. La oss håpe det ikke er mange drepte». Norgespatriotenes fylkesleder i Rogaland, Torgeir Bjelland, svarte to minutter senere «Eller i det minste håpe at de drepte er innvandringsvennlige sosialister». Siden har også Siv Jensen lagt ned profilen sin.

Slikt kunne blitt avfeid som marginalt og ubetydelig, hadde det ikke vært for omfanget. Og det var ingen ringere enn partileder Jensen som lanserte begrepet om en «snikislamisering» av Norge. Hennes forgjenger Carl I. Hagen har flere ganger gjort seg bemerket med svært grove utspill i samfunnsdebatten, deriblant om et påstått muslimsk driv etter verdensherredømme, «det store Kalifatet».

Heldigvis hører det også med til historien at det finnes hederlige unntak som gir grunn til håp. Partiets Askøy-ordfører Knut Hanselmann sier til BT (28. juli) at de må slutte å prate om kultur og at samfunnet rives i filler, og at «språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig».

Det må være lov å kritisere

En viktig forutsetning for at oppgjøret med FrPs retorikk skal fungere, er at partiet ikke må være alene om å innta tiltalebenken. Høyres Hallgrim Berg har for eksempel skrevet bøkene Europa i fare og Amerikabrevet. I den siste boka hevder han at islam er i ferd med å erobre Europa og omdanne det til et Eurabia, gjennom «ein kombinasjon av olje, emigrasjon, fødselstal, utnytting av demokrati og toleranse, trugsmål, kulturelt press, grenselaus terrorisme og tusenårig tålmod». Dette er hva Breivik refererer til som albanernes og bosniakenes «bevisste demografiske krigføring» og «indirekte folkemord» mot serberne, som han ser som en fortropp i denne krigen. Historiker Nils Rune Langeland, førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, sa til Dagbladet en uke før terrorangrepet (15. juli), i forbindelse med lanseringen av boka Europa – Ei krossferd at «Jeg tror Nord-Europa blir slagmarken. Husk at det ikke finnes ett vellykket eksempel på integrering av andre kulturer i Nord-Europa.»

Samtidig som det er viktig å trekke slikt fram i lyset og diskutere det, må vi unngå å skape et debattklima der all kritikk av islam eller norsk innvandringspolitikk er uakseptabel. Hittil har jeg imidlertid ikke sett noen som framsetter en så absurd påstand, bare folk (inkludert meg selv) som advarer mot det. Det finnes hardnakkede islamkritiske miljøer som gjør det i religionskritikkens navn, og som ser islam som en religion, ikke en ideologi. Et viktig skille går her mellom de som mener at «moderat» islam er en løsning, og de som mener islam uunngåelig fører til krig, og som dermed med logisk konsekvens allerede har startet forberedelsene. I Danmark finnes det for eksempel en nyfascistisk organisasjon som ukentlig trener med skytevåpen. Å få slike miljøer til å åpne seg for motargumenter er en del av den vanskelige jobben som står foran oss. Her har det politiske etablissementet på høyresiden et stort ansvar.

Norwegian psycho?

Uansett hvor mye vi analyserer idéverdenen til gjerningsmannen, er det ikke i realiteten bare slik at han er sinnsforvirret? Deler av manuskriptet hans minner mer om romanfiguren Patrick Bateman i Bret Easton Ellis’ American Psycho enn noen politisk ideolog, som når han lister opp hva som er hans favorittklesmerke, etterbarberingsvann og andre forbruksvaner: Han foretrekker Lacoste (og stilte i fengslingsmøtet i en slik trøye), parfymerer seg med Chanel Platinum Egoiste, og holder med vestkantklubbene Lyn og Bygdøy Ballklubb.

Manuskriptet framstår ved første øyekast som en ulykksalig blanding av ideologi og stormannsgalskap. Disse to står imidlertid ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre. Begge deler går for eksempel opp i en høyere enhet hos forfatteren Ayn Rand, som er den eneste forfatteren Breivik refererer til på sin favorittliste med mer enn én bok. Jeg har selv nylig lest begge de bøkene han refererer til, Atlas Shrugged og The Fountainhead. Grunnen er at jeg opp gjennom årene har registrert at FrP-politikere som blir spurt om sin favorittbok ofte trekker fram disse bøkene.

Da de første nyhetene om Breivik sivet ut klarte jeg ikke unngå å tenke på Rands karakterer, som skremte livskiten av meg da jeg leste bøkene. Bøkenes protagonister er selvnytende, stormannsgale elitister, som geniarkitekten Howard Roark i The Fountainhead. Mot slutten av boka holder han en forsvarstale for juryen, etter å ha blitt tiltalt for å ha sprengt en av sine egne bygninger i luften. Jeg har en ekkel mistanke om at Breivik har levende forestillinger om en liknende talerstol når saken hans kommer opp, der han som Roark kan anklage «kollektivismen» for å ha «brutt løs og gått amok»: «Den har hensatt mennesker til et nivå av intellektuell usømmelighet som vi aldri før har sett på jorda. Den har nådd et nivå av skrekk uten sidestykke. Den har forgiftet hvert sinn. Den har oversvømt størsteparten av Europa.»⁴

Er anti-sosialisme en sykdom?

Å komme med karakteristikker av terroristens patologi er ikke en jobb for ufaglærte. Likevel forsøker flere på høyresiden nå å unndra gjerningsmannens 1500 sider lange politiske manifest en politisk debatt, nettopp med henvisninger til slike hjemmesnekra diagnoser. Hackergruppen Anonymous’ forsøk på å ødelegge manuskriptet er et mer velment, men ikke særlig mye klokere forsøk på å kneble den politiske terroristen. Breiviks ideer må opp og fram, og møtes med den kritikken de fortjener. Terrordåden ville vært utenkelig uten en ideologisk overbevisning, og selv om Breiviks oppkok er unikt i sin sammensetning, inneholder den sentrale elementer som deles av så mange at vi er nødt til å forholde oss til det politisk.

Så langt har mye fokus blitt viet Breiviks fascinasjon for tempelriddere, dataspill og frimureri. Det er mye godt stoff i det, men det sier lite om hans beveggrunner. All middelalderstaffasjen fungerer mytologiserende og mystifiserende for noe langt mer banalt: Muslimhat og anti-sosialisme. Eller for å snu det: Kristenkonservatisme og økonomisk liberalisme, forent med en drøm om et reføydalisert Europa styrt av en adel med han selv som krigerkonge.

Mye tyder på at vi med Breivik står overfor den første høyreekstreme terroristen som er like opptatt av frie markeder som av hatet mot islam og muslimer, av Ayn Rand som av Fjordman. Det er en terrorisme basert på et intenst hat mot sosialdemokratiet, slik vi så i Sverige årene før Palme ble drept, hvorpå det for en stund forsvant ut av offentligheten. Breivik siterer selv forfattere som har framstilt Sverige som et totalitært samfunn. Om han ikke hadde begått de grusomhetene han har gjort, ville han sannsynligvis blitt avfeid som en silkeramp, full av hat mot «Arbeiderpartistaten». Disse elementene må ikke forsvinne i det politiske oppgjøret, for de er hatske, uforsonlige og farlige. Selv husker jeg hvordan min onkel, som var vaktmester på Asker-skolen jeg gikk på, nesten ukentlig måtte fjerne drapstrusler, galgetegninger og sjikanering mot den lille håndfullen meningsfeller jeg var en del av fra skap og pulter. Det glødende klassehatet som rettet seg mot de som ble oppfattet som «sosialister» skremte meg dengang – og er ikke mindre skremmende i dag.

En tidligere kollega fra Københavns Universitet skrev, som så mange andre kjente i utlandet, en kondolanse-epost etter massakren. Hun skrev: «Jeg fik beskeden i lufthavnen, hvor jeg sendte en danskfødt amerikaner af sted. Hendes far emigrerede, efter en opvækst stærkt præget af at hans socialdemokratiske far blev slået til en grøntsag under en 1. maj af en højre (venstremand) i 30’erne, og de passede han i flere år hjemme i fattigdom. Hvor langt er vi mon kommet?»

Terroristen har allerede tapt

Selv om terroristen både kan lese, skrive, klippe og lime, kan han ikke ha skjønt særlig mye av det samfunnet han levde i, eller av menneskelige relasjoner og reaksjonsmønstre. Selv om han til forsvareren insisterer på at han ikke bryr seg om de umiddelbare reaksjonene og tenker i et «60-årsperspektiv», har han nok ikke forutsett hvilken fredelig og verdig reaksjon hans motbydelige handlinger ville få. Selv om Breivik nok ønsker å innta rettssalen slik Ayn Rand-karakteren Howard Roark gjør, ender han sannsynligvis i stedet opp som hans diametrale motstykke, filantropen Ellsworth Monkton Toohey. I hans egne øyne vil kanskje det være hans største nederlag. I sine arbeidsnotater beskrev Ayn Rand Toohey-karakteren som «den verste av alle mulige rotter,» med henvisning til hans altruisme, filantropi og lederegenskaper for «gjennomsnittsmenneskene». Det er imidlertid ikke rottekarakteristikken som er treffende – slike dehumaniserende metaforer er avskyelige. Nei, det er en annen beskrivelse av Toohey som slår meg som svært anvendelig på den mislykkede supermannen Breivik, etter å ha lest hans såkalte manifest. Rand skildrer karakteren hun skal skape som én uten «et kreativt sinn, som bare gjentar, etteraper, absorberer et ’brukt’ et.»⁵

Et solidarisk samfunn

Sist gang høyreekstremismen gikk under jorda i Norge var det de selv som satte inn det avgjørende nådestøtet. Er det grunn til å tro at det samme har skjedd nå? Det gjenstår å se. Det er viktig å huske at Breivik ikke henvendte seg til «folk flest», men til dem han oppfatter som eliten. Hans mål har vært å radikalisere den radikale høyresiden, noe han muligens vil lykkes i. Helt sikkert er det imidlertid at terroristen har styrket de han satte seg som mål å svekke. I fengslingsmøtet sa han at målet var «å strupe rekrutteringen til Arbeiderpartiet». Det er det motsatte som har skjedd.

Terroristens handlinger ble opplevd som et angrep på «oss alle», og var jo også det i all sin umenneskelighet: Vi ble forent som mennesker og samfunnsborgere. Men samtidig var det et angrep på arbeiderbevegelsen og venstresiden, de såkalte «kulturmarxistene»; for drapsmannen var det først og fremst det. Om vi glemmer det i det samholdet som har oppstått, slik VGs Åshild Mathisen oppfordrer til i sin skremmende kunnskapsløse kommentar 29. juli, står vi i fare for å lære svært lite. Det har vi ikke råd til.

Vi må nå sørge for at den første Ayn Rand-terroristen også blir den siste. Vi må prøve å opprette en dialog med mennesker som ikke ønsker eller evner å høre annet enn sin egen stemme. Nettopp fordi dette feltet nå er så fullt av følelser – kanskje de sterkeste som har vært i omløp i vår nyere historie – er det viktig at debatten baserer seg på kunnskap og fakta, og at oppgjøret handler om forestillinger, ideer og debattformer, ikke om skyld i terroren.

Vi har de siste to ukene bevist at samfunnet vårt er sterkt, solidarisk og sivilisert. Kunne vi konkludert med det samme dersom det hadde vært islamister som sto bak? Hadde vi da bestått testen? Jeg tror det, men jeg er ikke sikker. Fra timene da de fleste fremdeles trodde islamister sto bak rapporteres det om overfall på innvandrere, hitlerhilsener og ukvemsord. Innvandrervenner forteller at de var livredde for å miste det siste de hadde av pusterom, i en atmosfære mange av dem har opplevd som svært fiendtlig de siste årene. Likevel håper og tror jeg at vi hadde klart også det.

Jobben nå består i å bli så robuste at vi i framtiden også kan møte et eventuelt angrep utenfra, i stedet for fra vår egen høyrefløy, med samme mot og tross. Roserevolusjonen som brer seg over Norge inngir håp om at noe slikt er mulig. Som ved andre revolusjoner skal man ikke tro at forandringene fører til at motsetningene forsvinner eller at motstanderen gir seg. Det er heller ikke målet. Målet er et mer åpent og inkluderende demokrati, der alle føler de kan puste, og hvor uenigheter ikke reduseres til fastlåste posisjoner og konspiratoriske beskyldninger om skjulte hensikter.

Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har ikke lenger noen blandet følelse overfor slagordet «gata er vår». Ikke etter å ha tatt den tilbake sammen med to hundre tusen mennesker, som alle bar blomster i hendene sine.

© norske LMD

1
Mathias Wåg, «Kommentarfältens bödel», 27. juli 2011, www.research.nu.
2
Comité Invisible, L’insurrection qui vient, La Fabrique, Paris, 2007.
3
«En bygning vi rejste», Information, København, 10. juli 2009.
4
Ayn Rand, The Fountainhead, Signet Books, New York, 1993, s. 683.
5
Ayn Rand, The Fountainhead, se over, etterord av Leonard Peikoff, s. 700.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal