Action og sponsing

«Det er ikke en kvinne vi leter etter. Det er umulig!» FBI-sjefens hjertesukk setter to streker under Colombianas hovedressurser. Jovisst er det en kvinne, og hun er så hyperkompetent i jobben som leiemorder at FBI ikke klarer å se for seg den kombinasjonen med det første. Hopp-, sprett- og smell-action i den ene av septembers premierefilmer, med andre ord. Blant de andre finner vi den usedvanlig oppsøkende dokumentaren POM Wonderful presents: The Greatest Movie Ever Sold, om merkevarer, produktplassering og sponsing. Det vil si: filmen handler om sin egen tilblivelse, nærmere bestemt hvordan den lar seg finansiere, og hvilke personer og selskaper som lar seg friste til å betale for reklameplass i filmen som skal handle om hvordan den lar seg finansiere.

COLOMBIANA, produsert og skrevet av den drevne Luc Besson,¹ er ubesudlet moro, snever, men kompetent underholdning. Zoe Soldana vil vi forhåpentlig se mer til framover, det er et og annet her som indikerer at hun har mer å spille på enn det velkjente pus-men-farlig-nummeret hun her er henvist til. Hun fyller nummeret til gagns med spenst og gratie, ungpikeynde kombinert med et temperament som et stykke på vei begrunner hennes drapslyst. Resten av motivet finner vi i rammefortellingen med utgangspunkt i hennes barndom og flukt fra skurkeklubben i Cocalombia, etter at de har likvidert foreldrene hennes. Flukten etter at hun dolker fast hånden til en av morderne og svinger seg ut vinduet er et heftig samspill av gymnastikk, topografi og vass redigering. Trange smug og hustak i bratt terreng smekkes sammen i en montasje like sprelsk som den kvikke jentungen, før hun i siste liten redder seg inn på den amerikanske ambassaden. Løfterik bruk av location, løfter som innfris i det vi møter henne igjen som voksen i USA på oppdrag i et fengsel. Fengselsbygningen, med dens ymse kroker og luftekanaler, får en kanskje vel så framtredende rolle som skur og hustak under nevnte flukt-sekvens i Bogota.

Et lite savn i Colombiana er fraværet av Pygmalion-prosessen, opplæringen i de aller skitneste kunster. Det var kanskje noe av det beste i Luc Bessons Nikita (1990), også den en fortelling om ung pike som tilegner seg slike knep. Det er bemerkelsesverdig hvilken appell imitert/fingert dannelse har i fiksjonen – med alter aliaset Don Draper som det alledstedsnæværende apropos, der potensiell fallhøyde (bedraget avsløres) er en sentral faktor, samt det semisatiriske blikket på den borgerlige tilstand. I Colombiana blir dette bare presentert verbalt, av Cataleyas onkel, når niåringen forteller hva hun vil bli når hun blir stor: For å bli en god (leie)morder, forteller han, må Cataleya simpelthen lære seg alt om verden der ute. Og det var alt om det. I stedet for en detaljert beskrivelse av de forskjellige trinn i denne selsomme dannelse, satser Besson på at motivasjonen er begrunnet av ovennevnte traume.

En innvending til begivenhetene i Colombiana er at det er litt vanskelig å tro at en ualminnelig utstudert røver som Cataleya ikke er i stand til å se konsekvensene for sine nærmeste av sin kommunikasjon med skurkene i Colombia. Ser man logisk på det, så strider dette mot selve forutsetningen for at hun ble den slemme piken hun ble: De drepte jo faktisk foreldrene hennes mens hun så på. Sånt glemmer man vel ikke så lett, men så har hun visst glemt å ta det med i beregningen likevel.

En og annen flegmatiker vil kanskje innvende at det er jo en action-film og «hvor nøye er’e’a?» Si det. Hva med: cirka akkurat så nøye som de har vært med alt det andre i fortellingsmaskineriet. Colombiana er en action som sitter som et skudd, og det nettopp fordi Megaton/Besson i alt øvrig er temmelig kresne på hva denne genren krever.

Det er ikke vanskelig å finne paralleller til folk som fondssvindleren Bernard Madoff eller den tidligere kokainkongen Pablo Escobar blant målskivene i Colombiana (Escobar skimtes sågar på noen av bildene som flimrer forbi i løpet av åpningsmontasjene). Vi får også en påminnelse om den kyniske hestehandel mellom amerikanske myndigheter (CIA) og ymse lokale, kriminelle autoriteter, men det blir med den opplysningen. En utdypning av slike forhold, se, det ville vært såpeopera for voksne. Men det får bli en annen film.

Colombiana holder seg på det generelle stadiet hva slike aktualitetspekere angår, men de har likevel litt mer enn en scenografisk funksjon: bakgrunnen for at en ung pike bestemmer seg for å bli leiemorder. Traume og hevnmotiv som «sublimeres» til drapsprofesjon.

Så kan man spørre seg hvor fristende det er å skulle ofre innlevelse på en hovedrolle med drap som levebrød, traumatisert eller ei. Dessuten, for å tre ut av filmbobla en stakket stund, så er det unektelig en anelse pikant i disse tider å skulle forlyste seg med en hovedrolle som kommuniserer med skytevåpen.

BRANDING OG PRODUKTPLASSERING er strengt tatt et par opphaussede fy-ord: Snikreklame og merkevarebygging kan knapt sies å være den verste kommersielle trussel mot det vesentlige film- og kulturrepertoaret. Derimot kan man ta Berlusconis Italia og Rupert Murdoch som to larmende eksempler på hva blind markedstenkning kan påføre kulturliv, media og i siste instans demokratiet. Tar man inn over seg de miserable konsekvenser av virksomheten deres, blir det til sammenligning mer av en kuriositet om gitarlegenden Jimmy Page lar seg degradere til alminnelig selskapsmusikant for et teknologiselskap, eller at den siste Bond-filmen til enhver tid er en åpenlys hyllest av visse biler og armbåndsur. Enkelte vil til og med mene at det er disse reklameinnslagene, bilscenene, som gjør tøvet verd å se.

POM Wonderful presents: The Greatest Movie Ever Sold tar mål av seg til å gi et lite innblikk i hvordan bransjen(e) tenker og fungerer, vel å merke med søkerens perspektiv. Det kan jo absolutt være nyttig for folk som føler seg fullstendig fremmed for en slik setting. Sånn sett er POM langt på vei en informativ og nyttig affære. Blant annet minnes/lærer vi om at man på ramme alvor tar i bruk en psykoanalytisk tilnærming for å definere større og mindre merkevarer.

Det er en smule patetisk å drive gjøn med bransjer og yrkestitler man verken interesserer seg for eller skjønner stort av, men her er det fristende. Etter en halvtime i dette executive- og marketing-helvetet, arter hovedpersonen seg som et friskt pust av fett hår, flagrende skjorte og glissent bartestell. Mannen som har bestemt seg for å ta det svette konsulentveldet ved hornene heter Morgan Spurlock og er kjent for burger-eksessen Super Size Me, en skildring av livet på burgermat. Utelukkende.

POM er først og fremst showcase for Spurlock og hans evner til å sanke inn midler. Med Supersize Me og denne akkumulerer han et image à la en gladkristen høystimulisøker (i retning ADHD) og konseptridder med uslitelig pågangsmot. Innadvendte filmkunstnere på søken etter en produsent burde skaffe seg venner som ham. Han er en av disse som går gjennom betong og plomberte styrevegger, og prøver igjen og igjen til han får napp. For én ting er å få innpass hos de fordelende makter, neste etappe er å overbevise dem om gevinsten ved en eventuell avtale. Han har gjort leksene sine og framstår som den rene mester-pitcher, der han flekker illustrasjonene opp fra porteføljen og vinner noen av dem over.

Spurlock er kort sagt en av disse «som vil noe». Litt wiki’ing bekrefter at dette er en energisk mann (han søkte filmskole i New York fem ganger), med en viss journalistisk teft, ja, nese for konsepter. I 2008 presenterte han dokumentaren Where in the World is Osama Bin Laden? I fjor hadde han labbene i filmatiseringen av Steven Levitt og Stephen Dubners Freakonomics. I tillegg har han MTV-serien I Bet You Will, der deltagere fristes til å spise en halvliter majones og den slags mot betaling. For øvrig er han også en prisbelønnet dramatiker.

RENT FORMMESSIG består ikke filmen av så mye annet enn Spurlocks betraktninger, kamera i hælene på ham i møte med potensielle sponsorer, og noen raske montasjer når et poeng skal illustreres. Effektivt, greit og litt vittig – et lystig lite pling! ledsager smilet til en advokat idet han melder seg på.

Midtveis i filmen gjør Spurlock seg noen refleksjoner som oppsummerer prosjektets dilemma. Planen var å lære om «de indre mekanismer» i systemet, men han finner seg stadig i ferd med å løpe oppdragsgivernes ærend. POM er sånn sett et tilnærmet uangripelig prosjekt, all den stund den åpenlyst opportunistiske jakten på andre opportunister er både tema og motor så vel som selve forutsetningen for filmen. Det blir dermed litt prippent å rynke på nesa over forhandlingene, men en viss vemmelse må man kunne innvilge seg i møtet med en ikke plagsomt selvransakende representant for bransjens hunger etter å pepre ungdom med reklame i skolesammenheng.

Spurlock bedyrer mot slutten at han har hatt siste hånd på sluttresultatet. Det skulle da også bare mangle: Det er jo han selv som har initiert prosjektet og forhandlingene. Da er det ikke helt anledningen for å kjøre sin stolte integritet ned i halsen på publikum. Vi får en gammel sko i stedet. Merket er forresten Merrell. Selvironisk, utvilsomt, men spar den debatten til de mørke høstkveldene.

POM Wonderful presents: The Greatest Movie Ever Sold,
Morgan Spurlock,USA 2011. På kino fra 9. september.

Colombiana, Olivier Megaton, Frankrike/USA, 2011.
På kino fra 9. september.

Fotnoter:
1 Det store blå(1988), Léon (1994), Det femte element (1997). i senere år gjort seg bemerket med de animerte Arthur-filmene