Noen måneder før Gordon Browns beleirede regjering ble sparket ut av regjeringskontorene i mai 2010, harselerte Labour-parlamentarikeren Stephen Proud med at det fantes de «som faktisk fryktet, fysisk fryktet ideen om at dette store, gullsmykkebefengte filleproletariatet en dag komme til å sparke inn ytterdøra og spise au pair-en deres.» Selv i tider med relativ sosial stabilitet, vaker klassefordommene like under overflaten i Storbritannia. Dette er, tross alt, et av de mest ulike samfunnene i den vestlige verden: I London, for eksempel, eier de 10 prosent rikeste 273 ganger mer enn de 10 prosent fattigste. Da lokalsamfunn rundt omkring i landet ble terrorisert i fire dager med opptøyer og plyndring i august, ble Pounds humoristiske bemerkning plutselig virkelighetsnær.
Freden har vendt tilbake til gatene, men landet er fanget i et stort tilbakeslag. Tidens ord – som summer rundt på avisspaltene, på Twitter og i politikeres taler – er feral, forvillet: «forvillet ungdom», «forvillede rotter» og den «forvillede underklassen». I Daily Mail beskrev den framtredende høyreorienterte journalisten Richard Littlejohn de som sto bak opptøyene som en «ulveflokk av forvillede hjemløse og omstreifere» og mente de burde klubbes «som selunger». Den såkalte underklassen, som allerede var erklært udugelig, framsto nå også som proppfull av rabiate dyr. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
