«I dag ser jeg, bak hver døde, en person, et individ. Alle disse ofrene, selv de indirekte, bærer jeg med meg. For jeg var blant dem som foreslo, vedtok og utstedte dødsdommene. Mitt ansvar er juridisk, politisk og moralsk. Jeg påtar meg alle tre.» Slik slutter La Prima Linea, en film basert på selvbiografien til Sergio Segio, en av grunnleggerne av den italienske gruppa med samme navn som deltok i den væpnede kampen på slutten av 1970-tallet.1 Da han ble løslatt i 2004, etter å ha sonet en straff på 24 år, la Segio til: «Vi trodde vi hadde rett, mens vi tok feil. Men på den tiden visst vi det ikke.» Også historiene om tyske Rote Armee Fraktion (RAF), franske Action directe, Illich Ramírez Sánchez (bedre kjent som «sjakalen Carlos») og Den japanske røde armé har blitt til kinofilmer.2 Forlagene gir ut gamle aktivisters memoarer, og pressen kvier seg ikke lenger med å spørre dem om deres fortid. Litt som om den tidvis kritiske dommen de i dag feller over sin fortid, samt mange år i fengsel, åpner for en empati som tidligere ble fordømt.
Denne mer forstående tilnærmingen deles ikke av alle. I Italia har Brasils avvisning av utleveringskravet mot Cesare Battisti, tidligere medlem i Væpnede proletarer for kommunismen (PAC), medført stor oppstandelse. Og franske myndigheters opphevelse av den åpne soningen til Action directe-grunnleggeren Jean-Marc Rouillan etter et intervju i 2008,3 så vel som bekymringsmeldingene fra ulike innenriksministere og deres «eksperter» om en «venstreekstremistisk oppblomstring», viser at ikke alle sår er leget. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
