Den tragiske forskjell

Historien gjentar seg skriver Marx i Napoleons attende brumaire, «først som tragedie, så som farse» – det komiske inntreffer fordi betingelsene den første opprinnelige hendelsen innstifter gjentas, men uten en tilsvarende endring av betingelser. Gjentakelsen avviser samtidig muligheten for å avvise den opprinnelige hendelsen som en tilfeldighet eller et unntak, slik finanskrisen først ble kalt en korrigering, som ville gjøre markedene sterkere og mer perfekte, altså utelukke framtidige «korrigeringer». Når historien gjentar seg på så kort tid, er det interessante selve forskjellen i gjentakelsen.

IKKE BARE ER NAIVITETEN og sjokket borte, sløret er trukket vekk og avdekket de reelle interessene, men selve «løsningen» fra 2008 har mistet sin ferniss av rasjonalitet. For tre år siden ble keynesianismen hyllet som redningen, for å unngå en ny gjentakelse av 1929-krakket. Økonomisk stimulering fra statens side sto på dagsorden i USA og Europa. Om realøkonomien hadde mulighet til å absorbere pengestrømmene på produktivt vis og eventuelt gi noe i nærheten av avkastningen som tiår med finansialisering hadde gjort, var ikke det store temaet. Her måtte den handles, ikke tenkes, selv om «ingen egentlig vet hva som må gjøres».¹

Det samme gjentar seg nå, men denne gangen dominerer hobbypsykologien fullstendig som en diagnostisering av de stadig mer «nervøse» markedene, som stadig må blidgjøres og betrygges, i motsetning til oss vanlige dødelige som fullt ut forventes å akseptere som naturgitt at menneskehetens materielle tilstand reguleres av en fullstendig nevrotisk usynlig hånd. Og alle de angrende synderne fra 2008, men tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan i spissen, er tilbake for fullt (se artikkel på neste side). I mellomtiden har «keynesianisme» gitt gigantiske redningspakker til amerikanske og europeiske banker, mens statlige utgifter blir skåret til beinet.

Å lese Keynes i lys av samtiden får ham til å framstå som den mest virkelighetsfjerne utopist: «Vi angripes av en ny sykdom som visse lesere ennå ikke kjenner navnet på, men som de kommer til å få høre en hel del om i de kommende år – nemlig teknologisk arbeidsledighet. Det betyr arbeidsledighet som skyldes at vår utvikling av ulike måter å økonomisere det produktive arbeidet på har gått raskere enn tempoet vi har hatt i å gjøre ny bruk av arbeid,» skriver han i 1931. «Men dette er bare en tilfeldig fase av mistilpasning. Alt dette betyr i det lange løp at menneskeheten løser sitt økonomiske problem.»²

DEN STORE UTFORDRINGEN med «vårt økonomiske problem», at vi må arbeide for å overleve, er ikke hovedsakelig materielt og teknologisk for Keynes, men snarere at uten det vil «menneskeheten berøves sin tradisjonelle mening.»

Den framtiden med mangel på knapphet som Keynes for 80 år siden mente var i ferd med å realisere seg, er for øyeblikket blitt en fortidig tanke, på tross av enorm vekst i produktivitet. Utviklingen er snarere i ferd med å gå i diametralt motsatt retning med finanskrisens gjentakelse. Opptøyene og plyndringen i London er et talende eksempel. Mens britiske politikere som har blitt avslørt i å kjøpe forbruksgoder til seg selv for skattebetalernes penger, simpelthen blir bedt om å betale tilbake pengene, straffes de fattige med lange fengselsstraffer for å ha stjålet de samme forbruksgodene (se side 4–5). For det reelle spørsmålet etter opptøyene i London, for å parafrasere Wilhelm Reich, er ikke hvorfor de fattige og ekskluderte stjal, men hvorfor de ikke stjeler hele veien, som inkarnasjoner av knapphet midt i et samfunn av overflod og griskhet?

DET TRAGISKE FORSKJELLEN i gjentakelsen av 2008 i 2011 befinner seg nettopp her: statskassene er tømt i likhet med de «keynesianske» legitimeringene av en enda større skjevfordeling. Resultatet er sosial uro, selv i land med høy vekst, som Israel (se side 10–12).