Klassikere uten en tråd

Verken franske Epoxys vri på gresk mytologi eller den pseudosovjetiske dissidentserien Octobriana er noen mesterverk, men omstendighetene rundt de to seriene er frapperende og gjør dem til klassikere.

Samtidig som Jens Bjørneboe skapte ståhei med romanen Uten en tråd og svenske Vilgot Sj...man utfordret hva som kunne vises på kino med Jag är nyfiken – gul, ble grensene for hva tegneserier kunne inneholde utfordret på andre halvdel av 1960-tallet. En håndfull serier provoserte med nakenhet og sex, enkelte av dem ble til og med forbudt,^¹ men sto også for en ny type kvinnebilder, samfunnskritiske undertekster og pop art-inspirert tegnestil.

EPOXY FRA 1968 er debutverket til manusforfatteren Jean van Hamme, belgieren som senere ble franske seriers fremste spenningsforfatter med titler som XIII og Largo Winch. Veteranen Paul Cuvelier, som tilhørte kretsen rundt Tintin-tegneren Hergé, sto for streken. Den nye danske albumutgivelsen er første gang serien oversettes til et skandinavisk språk.

Albumet er like tungt symbolladet som hovedpersonen, den unge Epoxy, er lettkledd. Hun er for det meste uten en tråd, og husker ikke hvordan hun havnet blant amasoner og kentaurer i den mytologiske underverdenen. Epoxy er kasteball i en konflikt mellom de greske gudene. Hjelpeløsheten hennes gjør at vi kan undre om seriens erklærte kvinnefrigjøring begrenser seg til å kaste klærne. En mer velvillig lesning er at albumet er en oppfordring til å gi seg hen – enten det er til livet eller døden. Albumet hyller friheten i å følge de umiddelbare impulsene, uten forventninger eller normer. Slik speiler Epoxy tidsånden i 1967s «Summer of Love» og ungdomsopprøret i 68.

Epoxy er ambisiøs og eksistensiell, men overraskende lite engasjerende. Dialogen er deklamerende og streken sjablongaktig. Tegneseriehistorisk står den likevel fram som et viktig og nødvendig punktum for de kontroversielle utgivelsene til Paris-forleggeren Eric Losfeld. Mest kjent er Jean-Claude Forests science fiction-serie Barbarella (1964). Claude Moliterni og Robert Gigis Scarlett Dream (1965) skildrer en kvinnelig James Bond. Saga de Xam (1967) av Nicolas Devil utmerker seg med farge- og stileksperimenter. Guy Peellaert er den mest politisk agiterende med de apokalyptiske seriene Jodelle (1966) og Pravda (1968).

Losfeld-seriene solgte aldri i klasse med familieserier som Tintin og Sprint, men de trakk voksne lesere til tegneserien og viste nye muligheter for mediet. Dermed pekte Epoxy framover mot voksenrevolusjonen i franske (og europeiske) tegneserier på 70-tallet, med de vågale humorseriene i magasinet Fluide Glacial, de virkelighetsoverskridende seriene i Metal Hurlant, tegneserieromanene i A Suivre og moderniseringen av legendariske Pilote, Asterix sitt blad.

DET SKULLE VISE SEG at Epoxy og Barbarella hadde en østeuropeisk kusine: Octobriana. Da boken Octobriana and the Russian Underground2 ble utgitt i 1971, hevdet redaktøren Peter Sadeck at materialet var noe han hadde smuglet ut fra bak Jernteppet og var laget av en gruppe sovjetrussiske kunstnere som kalte seg PPP, kort for Progressive Political Pornography. Dette var de første eksemplene på undergrunnstegneserier fra østblokken og boken ble en storselger.

Octobrianas utseende var formet etter Brigitte Bardot, men med mongolske trekk og en stor rød stjerne i pannen. Navnet hadde hun fått etter oktoberrevolusjonen i 1917. Budskapet i serien er at Lenins idealer var pervertert av Stalin og andre maktsyke herskere. Derfor kjemper Octobriana mot datidens Kreml og for de opprinnelige idealene i revolusjonen.

Tsjekkeren Sadeck beskrev i detalj hvordan han gjennom sine mange besøk i Sovjetunionen kom i kontakt med PPP og ble involvert i aktiviteten deres. Og hvordan han med list og lempe greide å smugle ut de illegale seriene. Historien om undergrunnstegnerne som utga ulovlige tegneserier med kritikk av sovjetregimet passet rett inn i vestlige forestillinger om østblokkens unge rebeller. En av seriene i boken, angivelig tegnet i 1962, åpner endog profetisk med å skildre en sovjetisk invasjon av Tsjekkoslovakia.

Det hele var en svært god historie. For god skulle det vise seg. Sadeck ble etter en tid saksøkt for vesttyske domstoler av tegnerne Zdenek Burian og Bohumil Konečn, som hevdet de hadde laget serien sammen med Sadeck. Den versjonen het Amazona og var mindre politisk, men Sadeck trengte bare å legge til en rød stjerne og justere teksten så var Octobriana skapt. På en av sidene i boken kalles hun til og med Amazona. Tegnerne vant rettsaken.3 Undergrunnsgruppen Progressive Political Pornography var akkurat det de høres ut som: dikt og fanteri. Og plutselig var serien om invasjonen i Tsjekkoslovakia mindre imponerende, ettersom boken ble utgitt tre år etter at den skjedde.

OCTOBRIANA BLE EN KULTFIGUR. Uansett om man trodde hun var smuglet ut av Sovjetunionen eller en forfalskning, var opphavsretten tvilsom. Hun dukket opp i flere tegneserier og David Bowie forsøkte å lage film om henne. I år gjenoppstår hun i amerikanske Octobriana – Samizdat Edition. Samizdat er det russiske begrepet for fanzine, «sam» betyr selv og «izdat» å utgi. Serien utgis som billig avistrykk. Formatet er snedig, men det merkes at serieskaperne Steve Orlando, Chaz Truog og Thomas Mauer har lang fartstid i superheltbransjen. Utgivelsen er en helt gjennomsnittlig superheltfortelling, og kunne like gjerne hatt Wonder-Woman i hovedrollen. Med andre ord ganske så langt unna oktoberrevolusjonens idealer. Heller enn å slå mynt på Octobrianas kultappell, skulle jeg ønske noen serieskapere kunne gi seg i kast med historien om Peter Sadeck. Dét kunne blitt en moderne klassiker.

© norske LMD

Jean van Hamme og Paul Cuvelier: Epoxy. Cobolt. 2011. 70 sider.

Steve Orlando, Chaz Truog og Thomas Mauer: Octobriana – Samizdat Edition.
House Spirit Press. 2011. 80 sider.

^Fotnoter:
1Originalversjonen av Barbarella fra 1964 ble beslaglagt, etter press fra madame de Gaulle ifølge den svenske serieviteren Sture Hegerfors (Serier och serietecknare, 1969). Romfartsheltinnen kom tilbake i et nytt og mer påkledd opplag.

2 Peter Sadecký (red.), Octobriana and the Russian Underground, Tom Stacey, London, 1971.

3 Avsløringen av forfalskningen er omtalt bl.a. i Paul Gravett og Peter Stanbury, The Leather Nun And Other Incredibly Strange Comics, Aurum Press, London, 2008.

(…)