«Jeg skal fortelle deg når jeg ’fikk turen’. Vi var i strid i Gaza … Vi lå i en grøft og barna kom nærmere og kastet steiner. Ordrene var at hvis han [en palestiner] var nær nok til å treffe deg med en stein, kunne han treffe deg med en granat, så jeg skjøt ham. Han var tolv-femten år, noe sånt. Jeg tror ikke jeg drepte ham, jeg sier det for å få fred i sinnet, for å sove bedre om natta. Og jeg ’fikk turen’ da jeg, bedrøvet, snakket om det med mine venner, med familien min, jeg siktet faen meg på noen og skjøt ham i foten, i rompa. Alle var glade, de kalte meg en helt, fortalte alt i synagogen, jeg var sjokkert.»
I Hvis dette er et menneske skriver Primo Levi om en drøm han gjentatte ganger hadde i Auschwitz. I drømmen – Levi fikk senere vite at mange andre fanger hadde den samme – var han hjemme, sammen med familien, og fortalte dem om grusomhetene i Auschwitz, men ingen hørte på ham, enkelte reiste seg også fra bordet og gikk sin vei. Dette var marerittet hans, å snakke ut, fortelle sin historie uten å bli hørt, uten å bli forstått. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
