Verdensbankens monopolisering av matjord

Tre år etter krisen i 2008 viser sulten seg igjen på Afrikas Horn. En viktig årsak til dette tilbakevendende problemet er store oppkjøp av land, for å dyrke mat og biobrensel der hvor det ennå fins dyrkbar jord tilgjengelig. Omfanget er uten sidestykke: 45 millioner hektar, ti ganger mer enn i årene før, skiftet hender i 2009.¹ Riktignok er det vanskelig å skille planlagte oppkjøp fra de som er bestemt eller mer eller mindre iverksatt, siden både selskaper og myndigheter er svært tilbakeholdne med å oppgi tall. Selv Verdensbanken har store problemer med å få pålitelige data. De så seg derfor nødt til å basere seg på (skremmende) data fra den ikke-statlige organisasjonen Grain.²

Disse jordoppkjøpene går i utgangspunktet godt overens med Verdensbankens uttalelser etter krisen i 2008:³ enhver kapitaltilførsel utenfra vil bidra til økonomisk utvikling for et land med en slunken statskasse. Private jordbruksinvesteringer vil altså være positivt for den nasjonale utviklingen og for fattigdomsbekjemping, som er blitt et moralsk imperativ i det 21. århundret. Vi ser også at Verdensbank-filialen International Finance Corporation (IFC) spiller en viktig rolle i å promotere slike investeringer.

Men denne aktiviteten gjør også finansinstitusjonen lettere forlegen. I institusjonens nye rapport bekreftes kritikken fra NGO-ene. Denne kritikken retter seg særlig mot argumentet om en mer rasjonell, og derfor mer produktiv, bruk av underutnyttet jord. Dette krever en rekke moderne teknikker, som kunstgjødsel, motoriserte kjøretøyer, vanningssystemer, monokulturer og genmodifiserte planter. Men ukritisk bruk av slike teknikker gjør økosystemet mer sårbart, da jorda ofte er dyrkbar utelukkende på grunn av en varsom utnyttelse, med en kombinasjon av dyrking og beiting.

NGO-ene kritiserer også det sosiale aspektet i det de mener er en «landmonopolisering». Tre former for utplyndring viser seg her: Enten påstår investorer støttet av offentlige myndigheter at jorda har blitt underutnyttet av lokalbefolkningen, eller har gått tapt for jordbruk (jf. myten om planten jatropha som gjør ørkenen grønn igjen), eller de utnytter uklare regler for eierskap ved å registrere jordstykker som tidligere gikk under «vanlig» sedvanerett, og det gjerne med lokale myndigheters samtykke, eller så tyr de til den velkjente retorikken om behovet for utvikling og at det krever drastiske metoder. Dermed går man fra en «arkaisk», familiedrevet drift til et moderne, industrialisert landbruk, til tross for de sosiale konsekvensene det medfører på kort sikt. Lokalbefolkningen mister sitt eksistensgrunnlag som følge av redusert adgang til jord og vann.

MARKEDSTRO OG FATTIGDOMSREDUKSJON

I skarp kontrast til de liberale teoretikernes forhåpninger og investorenes løfter, er ikke disse ulempene bare «overgangskostnader» på veien mot en bedre framtid. Verdensbanken har selv innrømmet at de økonomiske fordelene er begrenset.⁴ Det dreier seg tvert imot om et direkte tap av arbeidsplasser hvis man erstatter et familiedrevet jordbruk, som hovedsakelig er basert på menneskelig arbeidskraft, med stordrift, hvor redusering av antall arbeidstakere er et viktig element. I tillegg bidrar disse «moderne» landbruksenklavene i liten grad til den lokale økonomien, da det meste av gjødsel, underprodukter og utstyr blir import. Og de gjør heller ikke områdene selvforsynte siden produksjonen primært er beregnet på eksport. Det sultrammede Etiopia er et av de mest ettertraktede landene for utenlandske eiendomsinvestorer.

Hvordan forene det tilsynelatende uforenelige, forene troen på markedet og fattigdomsreduksjon (som går gjennom å gi støtte til små familieenheter)? Flere internasjonale organisasjoner tror at dilemmaet kan løses med mer «ansvarlige» investeringer. Verdensbanken og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) og Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD) fastsatte derfor i januar 2010 «sju prinsipper for ansvarlige jordbruksinvesteringer som respekterer rettigheter, eksistensgrunnlag og naturresurser» (se under).

Disse prinsippene holder seg godt innenfor den liberalistiske tenkningen. Dermed blir problemene i første rekke sett som resultater av mangel på åpenhet (korrupsjon), lokal svikt («svakt lovverk» eller «ikke er tilstrekkelig forberedt»), manglende samråd med de berørte parter (da særlig den rurale befolkningen som får jordene sine ekspropriert) og fravær av seriøse konsekvensanalyser. De anbefalte korrektivene er basert på frivillighet. Det anbefales å etablere kvalitetsmerker og etiske retningslinjer, men på ingen måte en revidering eller gjenoppretting av regelverket for investeringer, det være seg utenlandske eller ikke. Markedets selvregulerende evne er viktigere enn statlige tiltak.

Ifølge de 120 frivillige organisasjonene (NGO-ene) som i april 2010 undertegnet en erklæring mot disse prinsippene, er ikke slike oppfordringer om mer ansvarlighet noe annet enn et røykteppe. Kritikken er enda krassere mot den ofte tette overlappingen mellom næringslivets og statenes interesser. Det er altså ikke bare private selskaper som bør investere på ansvarlig vis, men også statene, som veksler mellom å støtte private prosjekter og foreta egne investeringer gjennom statlige investeringsfond. Det er dermed grunn til å tvile på rekkevidden av oppropene om «god praksis» for nasjonal matsikkerhet og energisikkerhet.

«ANSVARLIG MONOPOLISERING»

Langt unna denne kritikken kommer altså Verdensbanken med argumenter som ligner de som ble lagt fram etter den nylige finanskrisen – mer transparens og etikk vil få fram markedets gode egenskaper. Denne utviklingsmodellen for landbruket bør ikke trekkes i tvil, mener Verdensbanken, den bør tvert om styrkes! Særlig bør det stimuleres til vekst i eiendomsmarkedet.

Vi kan påpeke tvetydigheten i det første prinsippet om ansvarlig investering i landbruket, som legger til grunn anerkjennelse og respekt for eksisterende rett. Prinsippet skal tilsynelatende å beskytte lokalbefolkningens interesser, men det kan like gjerne gjøre dem mer sårbare. Anerkjennelse av retten til å eie jord ofte være en blandet velsignelse for fattige bønder. Eiendommen gir mulighet til å få lån, men kan også bli solgt i tilfelle større økonomiske problemer, noe som bidrar til å øke eierskapskonsentrasjonen. Eiendomsretten har også en tendens til å låse maktforholdet mellom de ulike partene og utelukker dermed enhver landreform siktet for en bedre fordeling av jorda, da spesielt til familier som har for lite areal til å kunne komme seg ut av fattigdomsfella. Disse familiene blir av denne grunn ansett som for lite produktive, noe som igjen brukes til å begrunne oppkjøp av deres parseller av en eller annen investor med mer kapital, i kraft av det liberale prinsippet om optimalt tilskudd av kapital.⁵

Sammenhengen mellom jordkonsentrasjon og fattigdom er for lengst påvist.⁶ Og den positive rollen familiedrevet landbruk spiller blir paradoksalt nok framhevet av Verdensbanken: Intensiv bruk av arbeidskraft begrenser omfanget av undersysselsetting og dermed også fraflytting, lavere forurensning fra kunstgjødsel og mindre rovdrift, samt lokalt salg (marked for matplanter, prosesseringsbedrifter) og lokale innkjøp (håndverk). I tillegg insisterer finansinstitusjonen på at prosjektene skal være økonomisk levedyktige (prinsipp nr 5), med implikasjonen at mange av de store investeringene er kortsiktige (spekulative eller politiske).

Den logiske konklusjonen er at det er viktig å støtte små og mellomstore driftsenheter og gi dem adgang til lån og lokale markeder, til økologisk forskning framfor importerte ideer om bioteknologi, beskytte dem fra det globale markedet og ødeleggende krav om konkurransedyktighet, og fra jordinvesteringer som verken er økonomisk levedyktige eller økologisk og sosialt bærekraftige. Men dette anbefaler ikke Verdensbanken. Den fortsetter hårdnakket å søke en «vinn-vinn»-løsning for familiebøndene og agroindustrien, med en formalisering av forholdet mellom de to. Førstnevnte skal få innpass i de store internasjonale handelskjedene, sikre sine inntekter og få tilgang på moderne gjødsel og utstyr. Mens sistnevnte skal få mer varierte leverandører og lavere kostnader til arbeidskraft, siden en bonde ikke «teller» arbeidstimer. Også her baserer Verdensbanken seg på en hypotese om en kontrakt mellom likeverdige partnere, snarere enn at det egentlig er en maktkamp om ressurser som bare vil presse prisene på landbruksarbeid.

En «ansvarlig monopolisering» er en ren selvmotsigelse, for slike storinvesteringer er en ikke-bærekraftig modell som ikke tar hensyn til dynamikken i mindre jordbrukssamfunn og mangfoldet av tekniske løsninger. Utplyndringen av jorda viser seg slik som et ekko av en velkjent, gammel vise i verdensøkonomien: det frie marked, teknologi (i dette tilfellet bioteknologi), og private investeringer (ansvarlige, naturligvis) vil i fellesskap redde menneskeheten fra matmangel. Men siden en avregulert finanssektor, selv om den er aldri så «ansvarlig», uunngåelig fører til svært ustabile forhold, vil agroindustriell stordrift skape nye kriser, hvor man alltids kan skylde på klimaforhold, de fattiges fødselstall eller en eller annen uansvarlig lokal enehersker.

Oversatt av M.B.

DE SJU PRINSIPPENE

Prinsipp 1

Eksisterende eiendomsrett til jorda skal anerkjennes og respekteres.

Prinsipp 2

Investeringene skal ikke sette matsikkerheten i fare, men tvert imot styrke den.

Prinsipp 3

Det bør gås inn for åpenhet, god styring og opprettelse av et gunstig klima.

Prinsipp 4

Konsultasjon og deltakelse (av berørte befolkningsgrupper).

Prinsipp 5

Økonomisk levedyktighet og ansvar for landbruksprosjektene.

Prinsipp 6

Sosial bærekraft (investeringene skal få en sosial innvirkning som er fordelende og positiv, og som ikke øker sårbarheten til de berørte).

Prinsipp 7

Miljømessig bærekraft (måling og minimering av miljøpåvirkningene).

Utarbeidet av Verdensbanken, FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) og Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD), januar 2010.

http://www.responsibleagroinvestment.org/rai/

Fotnoter:
1 Se Joan Baxter, «Ruée sur les terres africaines» (Kampen om Afrikas jord), franske Le Monde diplomatique, januar 2010.

2 Verdensbanken, «Rising Global Interest in Farmland. Can it Yield Sustainable and Equitable Benefits?», Washington, september 2010.

3 Verdensbanken, «Rapport om utvikling i verden. Landbruket i utviklingens tjeneste». Washington, september 2008.

4 Verdensbanken, «Rising Global Interest in Farmland», se over.

5 «Sikker og ubestridt eiendomsrett [?] som gir markedene mulighet til å selge jord til mer intensiv utnyttelse og mer produktive jordbrukere.» Verdensbanken, 2008, se over.

6 Se Olivier de Schutter, «Tilgang til jord og rett til mat», Rapport lagt fram for 65. sesjon i FNs Generalforsamling, New York, august 2010.