«Har du sett de utenlandske? Så sexy! … La notte …» «Ja!» Don Draper og en venninne svermer for filmkunsten i hit-serien Mad Men, som utspiller seg på begynnelsen av 60-tallet. Matthew Weiner har åpenbart hatt filmhistorisk helsekost på menyen under utviklingen av serien. Det er påfallende at man må et halvt århundre tilbake i tid for å finne filmhistoriens senit. Det virker rett og seltt som om slike filmer ikke lages lenger, at utviklingen har stoppet opp.
Det sies om kjærlighetsfilmer at man håper paret får hverandre til slutt, og det gjør de jo gjerne. Dette er ikke tilfellet i Michelangelo Antonionis slepne studie av desillusjonert borgerskap med tittelen Natten. Med to av filmhistoriens mer betagende personligheter i rollene, Marcello Mastroianni og Jeanne Moreau, ville det i en annen film være naturstridig at de ikke kaster seg om halsen på hverandre. Så også i Natten. Det er da også litt av poenget med denne filmen, for ikke å si Antonionis prosjekt på den tiden. Natten blir gjerne sett som del av en slags trilogi, forenklet sagt om alt som ikke skjer mellom mennesker, eksemplifisert med den åpne plassen som konkluderer L’eclisse (1962), hvor verken Alain Delon eller Monica Vitti innfinner seg til sitt stevnemøte. Eller de nakne klippene i L’avventura (1960) der et reisefølge taper en av sine deltagere av syne, og forgjeves leter etter henne en stund, før de gir opp og reiser videre. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
