Er revolusjonen ferdig når diktatoren er kastet? I Tunisia virker alt mulig. Over hundre mer eller mindre ukjente partier kjemper om en plass i den grunnlovgivende forsamlingen i valget 23. oktober. Forsamlingen som blir valgt vil utvilsomt ha en solid demokratisk legitimitet, med et rettferdig forholdstallsvalg (selv om 95 prosent av listetoppene er menn), en streng regulering av valgkampfinansieringen, meningsmålinger og politisk reklame. De store partiene får altså ingen spesielle fordeler. I tillegg til å være representativ, vil forsamlingen også være suveren. Den vil bestemme det tunisiske samfunnets maktbalanse, styresett (presidentstyre eller parlamentarisme), religionens plass i landets institusjoner, og statens rolle (eller ikke-rolle) i økonomien. Det blanke arket vekker fryd og svimmelhet i håpet om et arabisk og muslimsk demokrati: «Lykkes det ikke her, lykkes det ingensteds», sier en aktivist fra partiet Pôle démocratique moderniste til oss.
23. oktober bør det være mange eller svært store bord i valglokalene i Bizerte. 130 lister er med i valget, hvorav halvparten kaller seg partiuavhengige. Hvordan bestemme seg når de fleste av dem resirkulerer i det uendelige de samme ulne frasene om «arabisk-muslimsk identitet», «sosial markedsøkonomi», «regional utvikling» og en «strategisk stat»?
NYE POLITISKE KREFTER
«Revolusjonens kompass peker mot sentrum-venstre», mener forskeren Nicolas Dot-Pouillard fra International Crisis Group. De avdankede toppene i landets tidligere enerådende parti, Rassemblement constitutionnel démocratique (RCD), plasserer seg selv i det politiske sentrum, i likhet med sine tidligere motstandere i Parti démocratique progressiste (PDP). Vi er også sentrumspolitikere, svarer islamistene i Ennahda («Renessanse») og ekskommunistene i Ettajdid («Fornyelse»), som kaller seg sentrum-venstre. Også Det tunisiske arbeiderpartiet (PTT), med utspring i landet største fagforening UGTT, mener det hører hjemme her, selv om UGTT spilte en sentral rolle i det sosiale opprøret. Forvirrende? Utvilsomt. Arven etter Ben Ali spiller også inn her, fordi RCD på en og samme tid var økonomisk liberalt (og mafiapreget), et politisk politi og medlem av Sosialistinternasjonalen.
Den politiske identiteten til de største partiene – eller personligheten til lederne deres, hvis partiidentiteten virker svevende1 – er i det minste relativt velkjent. Det samme kan ikke sies om det spøkelsesaktige Union patriotique libre (UPL) som ble stiftet i juni av den London-baserte forretningsmannen Slim Riahi. Han er imot begrensningene på partifinansieringen, som han mener er laget for å hindre framveksten av nye politiske krefter – for eksempel hans eget parti. Som talsmann har Riahi valgt en konsernleder med lederutdannelse fra Paris. Talsmannen presenterte nylig partiprogrammet: «Vår utviklingsmodell er basert på folkelig deltakelse, en mer sosialt rettferdig markedsøkonomi, verdighet og arbeid til alle, samt regional utvikling.» UPL skal selvsagt også «bevare landets arabisk-muslimske identitet», uten å glemme «de universelle verdiene».2
Med disse presise forpliktelsene skulle det ikke være noen tvil om hva velgerne har å gjøre. Men for sikkerhets skyld har UPL satt den tidligere fotballspilleren Chokri El Ouaer som listetopp i Tunis-regionen, just det som skal til for å smelte velgernes hjerter.
UPL er bare et av de tallrike partiene som er snekret sammen av løst og fast med forhåpninger om å rake noen kastanjer ut av ilden fra en demokratisering de ikke har bidratt til med noe som helst. Personer som ikke la to pinner i kors for å fjerne Ben Ali, men tvert imot tok imot gaver fra ham, kan dermed fort dukke opp i landets toppsjikt etter valget, eller et års tid etter at grunnlovsforsamlingens arbeid er ferdig. De trenger bare forklare, noe de allerede har begynt med, at kaoset må opphøre, at arbeidet må ta til igjen, at alt er forandret og at det holder at tyrannen er felt. Ti måneder etter den republikanske februarrevolusjonen i Frankrike i 1848 stilte revolusjonens lederskikkelse, dikteren og politikeren Alphonse de Lamartine, til valg og fikk 17 210 stemmer, mens monarkistkandidaten Napoleon 3 fikk 5 434 226.
VANNPROBLEMET
Hamma Hammami, leder for Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT), ser ikke bort fra en slik motreaksjon. I de sosiale mediene svirrer det rykter om en «skyggeregjering» med forretningsmenn knyttet til det tidligere regimet som trekker i trådene. Dette er grunnen til at Hammami til stadighet gjentar at «revolusjonen må fortsette». Han gjentok det 9. september i landsbyen Lassouda åtte kilometer fra Sidi Bouzid, der de arabiske revolusjonene startet i desember 2010: «Tunisias rikdom er konfiskert av tyver. Vi kan nå uttrykke oss fritt, men hverdagslivet har ikke endret seg. Revolusjonen må fortsette for å sikre velstand for flertallet av befolkningen. Noen kan reise til Amerika, andre har ikke råd til en hodepinetablett. Å løse vannproblemet vil koste mindre enn en prosent av de pengene Ben Ali stjal.»
En bonde forklarer oss vannproblemet: «Siden uavhengigheten i 1956 har vi ikke fått noe som helst fra de ulike regjeringene, verken drikkevann eller infrastruktur. De har startet ’forundersøkelser’ som ikke har ført til investeringer. De starter prosjekter som aldri munner ut i noe som helst.» Sju tusen mennesker i Sidi Bouzid-området er avhengige av en skrøpelig vannledning som til stadighet bryter sammen eller sprekker. Boring av en lovende brønn ble stoppet så snart myndighetene skjønte at de måtte bore gjennom fjell.
Det kommende valget gjør at innbyggerne kan kreve utviklingslån, videregående skoler, helsestasjoner og gode veier. Området er rikt på landbruksprodukter (oliven, pistasienøtter, mandler), likevel er befolkningen fattig. Enkelte bønder er fremdeles stuet sammen i små, dårlige mursteinshus, der de sover på jordgulv på «madrasser» av noen centimeter tykk mose. De vakre villaene i Marsa og presidentpalasset i Tunis-forstaden Carthage virker svært langt unna. Vil stemmeseddelen være nok til å straffe det tidligere regimets korrupte medløpere, avvikle det forvokste politiapparatet, bygge bro over de regionale og sosiale kløftene, innlede den «positive diskrimineringen» av landsdeler, slik menneskerettighetsforkjemperen Moncef Marzouki ønsker?
Selv om Lassouda ble neglisjert av makthaverne, har stedet forandret seg siden 1956. Kafeen på hjørnet har bredbånd. Alle ser ut til å ha mobiltelefon. De fleste unge er på Facebook, i likhet med flere av foreldrene. Når bonden med turban på hodet klager på drikkevannet til delegasjonen fra Tunisias kommunistiske arbeiderparti, minner scenen om en gammel gravering, helt til ringelyden fra en Nokia-telefon avbryter klagesangen – sidemannen får en tekstmelding fra sønnen i Paris. Forandringene er mindre tydelige på andre områder. Under møtet søker deltakerne skygge fra den brennende solen under to markiser: ett for menn og ett for kvinner og barn.
SNAKKER ISLAMISTENE MED KLØVD TUNGE?
Hammami må nok en gang forklare sitt forhold til religion. «Spørsmålet kan fort bli en felle», hvisker en aktivist. «Tunisierne er muslimer. Det er ikke noe problem, vi er for individets frihet, trosfrihet, ytringsfrihet,» svarer Hammami til en viss oppstandelse. Kommunistlederen tilføyer: «Partiet er ikke mot religionen, ikke mot moskeene. Da Ben Ali var i Mekka i 2003, hadde han tårer i øynene. Likevel var han en tyv.» Tilhørerne ler.
Senere forteller Hammami at «Ben Alis svigersønn, Sakkhar el-Matri, kjøpte et stort stykke land, og oppkalte hver sti etter Profetens 99 navn. Han grunnla den islamske banken Zeituna, og han startet en radiokanal med samme navn som bare sendte religiøse programmer. Da islamistlederen Rached Ghannouchi flyktet fra Ben Alis undertrykkelse, hvor fant han tilflukt? I England, et sekulært land. Da den sekulære Ben Ali flyktet fra revolusjonen, hvor dro han? Til Saudi-Arabia. Å minne om dette er mer verd enn allverdens teoretiske leksjoner.» Ikke minst på et tidspunkt da alle tror islamistene vil få den største gruppen i den kommende grunnlovsforsamlingen.
En av lederne for det islamistiske Ennahda, Ali Laaridh, innrømmer at politiundertrykkelsen og erfaringene fra eksilet har endret perspektivet til kampfellene hans: «Vi har vært utsatt for utsuging. Vi vet hva det vil si at menneskerettigheter krenkes. Vi har levd i femti fremmede land. Vi har lært hva demokrati er, hva kvinners rettigheter betyr. Derfor bør vi dømmes etter hva vi har gjort. Og etter hvordan vi og våre familier lever: Kona mi arbeider, døtrene mine har studert, en av dem bruker ikke hijab.» Er det tilstrekkelig til å mistenke islamistene for å tale med kløvd tunge?
Advokaten Radhia Nasraoui, som under Ben Ali forsvarte opposisjonelle, er bekymret over at man i folkemøtene til Ennahda kan se bannere med påskriften ’Ingen stemme kan heve seg over stemmen til det muslimske folk!’». Hun har merket seg at «det er stor avstand mellom det lederne sier og det enkelte medlemmer gjør». Om replikken til Ennahda-lederen Ali Laaridh ikke er beroligende, er den i det minste overbevisende: «Du vil aldri ha noen garanti for at noe parti holder hva det sier.»
EN DOSE MORALISME
Enkelte forgrunnsfigurer i Ennahda refererer stadig oftere til «den tyrkiske modellen», for å vise sitt demokratiske hamskifte. Recep Tayip Erdogans Tyrkia er svært populært blant tunisiske islamister.3 Analogien mellom landene er like fristende som opplysende. I begge landene innførte karismatiske ledere (Mustafa Kemal Atatürk og Habib Bourguiba) en modernitet med et skarpt skille mellom politikk og religion, en modernitet med eksplisitte referanser til vestlig rasjonalisme.
Selv om de sier de ikke vil lukke denne «parentesen», mener de fleste tunisiske islamistene at Tunisia ble «avarabisert» av Bourguiba, slik Atatürk «avorientaliserte» Tyrkia. Med andre ord, Tunisia er skjøvet for langt i retning Europa. Ennahdas program angriper verken den økonomiske liberalismen eller frihandelen og foreslår å skape en balanse mellom vestlige investorer og turoperatører og deres «islamistiske» motstykker fra regionen eller Persiabukta.
Alle snakker om demokrati? Ali Laaridh krever at den grunnlovgivende forsamlingen gis «ubegrensede friheter», det vil si «muligheten til å bruke religiøse, arabisk-muslimske referanser». Han synes det er beklagelig at staten under Bourguiba «tvang gjennom en utvikling henimot rasjonaliteten», ikke ulikt et «sovjetisk system». Han ønsker ikke å forkaste alt som er oppnådd de siste 55 årene, men bare å anføre at det burde vært gjort «med mindre omkostninger».
Alt ligger til rette for islamistene. De er trygge på at en dose moralisme i et land der store formuer har funnet veien ned i Ben Ali-klanens dype lommer, er riktig strategi. Ennahda frykter ikke en debatt som fremmedgjør partiet fra de vestliggjorte «utsugerne» i de hippe bydelene. Til gjengjeld har de sistnevnte større utfordringer. «I et århundre har de vært landets kulturelle elite», forteller venstreaktivisten Omeyya Seddik. «Snart er de ikke mer enn noen skarve rester. Livene deres står på spill i denne saken.»
FULLKOMMEN DIALEKTIKK
Det store stridsemnet er artikkel 1 i dagens grunnlov, som i sin tid ble møysommelig utarbeidet av Bourguiba: «Tunisia er et fritt, uavhengig og suverent land: religionen er islam, språket er arabisk og republikken er styreformen.» Denne bevisst uklare formuleringen konstaterer at Tunisia er muslimsk, men den kan også leses som et påbud om å gjøre landet islamsk, altså innføre Koranen som rettskilde. Å fjerne den religiøse referansen på dette stadiet i demokratiseringsprosessen vil opprøre islamistene; å presisere den vil uroe de sekulære. Det mest sannsynlige er at teksten blir beholdt som den er. «Debatten om artikkel 1 ble startet av islamistene som en felle for de sekulære», mener Hammami. «Og de har gått i fella. Det riktig svaret var: Hvorfor vil dere understreke at Tunisia er muslimsk? Hva er hensikten? For å innføre sharialover? For å få slutt på likestillingen? Hver gang noen har stilt islamistene disse spørsmålene, har de rygget tilbake.»
Sosialistpartiet Ettakatol nekter også å bli innsperret av religiøse spørsmål. Når de forsvarer likestilling presenterer de dette som en grunnleg-gende del av den nasjonale identiteten, ikke som et lån fra den vestlige rasjonalistiske tradisjonen. Programmet deres dykker inn i spørsmålet med fullkommen dialektikk: «Det tunisiske folkets identitet er rotfestet i de arabisk-muslimske verdiene og beriket av landets ulike sivilisasjoner. Den er grunnleggende moderne og åpen for verdens kulturer.» 10. september i år avsluttet Ettakatols leder, Ben Jaffar, et møte i den velstående Tunis-bydelen Sidi Bou Saïd med ord fulle av håp: «De som nekter å la landet forandre seg vifter med fugleskremsel. La oss tro på oss selv. Et så lite land som Tunisia, som klarte å stå oppreist da krigen raste ved grensene, er et sterkt land.»
Et så sterkt land kunne til og med, uten altfor mye heft, løse vannproblemene.
Oversatt av L.H.T.
Fotnoter:
1 Nejib Chebbi (PDP) er en gammel regimemotstander, men han har også stått det irakske Baath-partiet nær, vært marxist-leninist og sosialist, før han ble liberal sentrumspolitiker og begynte å kurtisere forretningsmiljøene. Forholdet hans til islamistene har også endret seg, og synes å ha blitt dårligere i løpet av de tre siste månedene.
2 Intervju med Mohsen Hassen, Le Quotidien, Tunis, 11. september 2011.
3 Det muslimske brorskapet i Egypt har mindre til overs for Erdogan, fordi de frykter tyrkisk dominans i Midtøsten.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
