Obamas hån mot USAs venstreside

Da seieren i Demokratenes nominasjonsvalg var klar i juni 2008, erklærte Obama til begeistrede tilhengere i St. Paul (Minnesota): «Vi vil se tilbake og fortelle barna våre at dette var øyeblikket da vi begynte å gi pleie til de syke og gode jobber til de arbeidsledige. Dette var øyeblikket da havstigningen bremset opp og planeten begynte å heles. Dette var øyeblikket da vi avsluttet en krig, trygget nasjonen vår og gjenopprettet ryktet vårt som jordens siste og beste håp.»¹ Hvis det er noen som lever opp til den tidligere New York-guvernøren Mario Cuomos (D) påstand om at politikere «går til valg med poesi, men styrer med prosa»,² så er det Obama.

Mange venstreorienterte tilhengere trodde at den tidligere sosialarbeideren ville forvandle presidentembetet gjennom å mobilisere grasrota for de politiske ideene og programmene som lå til grunn for valgkampen hans. Dette var hele tiden en ønskedrøm, et gjensidig overbud mellom den realistiske politikeren som stilte til valg og hans idealistiske men naive tilhengere.

Ideen om at en modell basert på organisering på grasrotnivå innhyllet i en forestilling om et sterkt sivilsamfunn på et eller annet vis skulle klare å forvandle et mer enn to hundre år gammelt system med representativt demokrati dypt korrumpert av pengenes makt og særinteressers skytergravskrig, var aldri noe den tilpasningsdyktige og pragmatiske Obama trodde på, trass den ornamentale retorikken som tilsynelatende lovet noe annet. Obama var en avtalemaker, ikke en verdensskaker. Uansett hvilke løfter Obama hadde gitt til sine velgere, da han møte opp på forhandlingsbordet var ingenting hellig. Motstanderne hans været denne svakheten og brukte den naturligvis til sin fordel. På mange måter etterlater Obamas presidentskap et USA som er mindre venstredreid enn da han flyttet inn i Det hvite hus.

For Obama dreide ikke politikk seg om å slåss for saker, men å finne en løsning mellom voksne mennesker. Hans retorikk så vel som hans parlamentariske strategi har hele tiden vært rettet mot inkludering, konsensus og passivitet. Obama har ofte klagd på at Republikanerne tar gisler og oppfører seg som kidnappere. Gang på gang har han betalt løsepenger, og enkelte ganger har han til og med gitt rikelig med tips.

Obama har ikke fått med seg de fundamentale endringene i politikken som fant sted under Bush jr. Republikanerne har ikke vært det minste interessert i Obamas berømte partipolitiske forsoning. Da Obama julen 2010 ble spurt hva han ønsket seg for det kommende året, svarte han: «Alt jeg ønsker meg til jul er en opposisjon jeg kan forhandle med.»³ Det fikk han ikke. Obstruksjon har vist seg å være regelen snarere enn unntaket, og Demokratenes flertall i begge kamrene fram til november 2010 virket ofte som meningsløst når de progressive måtte svelge det ene nederlaget etter det andre, eller aldri fikk fremmet sine saker. Arbeiderbevegelsens kampsak, å få vedtatt Employee Free Choice Act, som skulle sikre retten til å organisere seg, fikk bare lunken støtte i administrasjonen og Kongressen. Ingenting har blitt gjort for å reformere USAs ødelagte (og høyst utbyttende) innvandringspolitikk: Deportasjonene har faktisk økt. Kvinners reproduktive rettigheter har blitt innskrenket. Penger har fått enda mer makt, både i politikken og i samfunnet, med utvanningen av lovene for valgkampfinansiering⁴ og videreføringen av Bushs skatteletter. Disse upopulære beslutningene har forverret den eksplosjonsartede veksten i sosiale ulikheter. Likevel har Obama vært bemerkelsesverdig fattet, som om ingenting skal ødelegge hans tilsynelatende uknuselige tro på partipolitisk konsensus.⁵

BETINGELSESLØS KAPITULASJON

I frustrasjon over at de ikke klarte å snu de elendige meningsmålingene foran midtperiodevalget i 2010, fant Obama og hans krets det best å gjøre opprør mot venstrevelgernes utakknemlighet. Daværende stabsjef i Det hvite hus, den storkjeftede Rahm Emanuel kalte venstrevelgerne for «jævlig tilbakestående» da de truet med å trekke støtten til Obama etter at han ga slipp på det offentlige alternativet i helsereformen. Emanuel beklaget senere utsagnet overfor alle tilbakestående, men ikke overfor venstresiden. Pressetalsmann for Det hvite hus, Robert Gibbs, hånte på sin side «den profesjonelle venstresiden» med at «de ikke vil bli fornøyde før vi har et kanadisk helsesystem og Pentagon er fjernet.» Også Obama har gjort narr av venstresidens skuffelse. Av alle steder skjedde det under en innsamlingsmiddag i Greenwich (Connecticut) til 30 000 dollar per kuvert: «Gosj, vi har ennå ikke skapt fred i verden! [Latter]. Jeg trodde det skulle skje raskere.»

Å banke opp kjernevelgerne like før et valg er sjelden lurt og Demokratene fikk den «grisebanken» meningsmålingene hadde lovet. De mistet 63 seter i Representantenes hus og ti senatorer. I delstatsparlamentene fikk Republikanerne 680 nye seter, og slo dermed den gamle rekorden fra 1974 da Demokratene vant 628 seter etter Watergate-skandalen. Valget i 2010 var Demokratenes dårligste noensinne. Med sin karakteristiske forkjærlighet for eufemismer vedgikk Obama at han «hadde snakket om behovet for forsoning», noe som «ikke gikk så bra».⁶

Men han lærte ingenting av nederlaget, og holdt fast på strategien. Under kampen for å øke gjeldstaket – i tidligere tider en uproblematisk sak – betalte Obama kidnapperne løsepenger både tidlig og ofte. Han spilte med og lot seg lure – så viktig var det for ham å framstå som rimelig for ubestemte velgere, uansett hvilken politisk urimelighet denne posituren krevde.

I ellevte time klarte han i august 2011 å få i stand en avtale som forhindret betalingssvikt, en avtale som ligner en betingelsesløs kapitulasjon: 2400 milliarder dollar i offentlige kutt og ingenting, ikke et rødt øre, i økte inntekter til statskassen. Politisk sett ga avtalen de Tea Party-dominerte Republikanerne 98 prosent av deres krav, skrøt ordfører i Representantenes hus John Boehner.⁷ En komisk, og på et vis pinlig presis overskrift fra humornettavisen The Onion fortalte at Obama mente at avtalen krevde «smertefulle kompromisser fra både Demokratene og Demokratene».

DYP SKUFFELSE

Progressive demokrater var ikke de eneste taperne i denne avtalen, det var også den amerikanske økonomien. Selv Wall Street mislikte den. Dow Jones-indeksen falt 2,2 prosent den dagen Obama underskrev avtalen og 4,31 prosent to dager senere. Så kom Standard & Poor’s nedgradering av den amerikanske statsgjelden, for første gang i landets historie.

Som vanlig la Republikanerne all skyld på Obama, som i sin tur ikke rettet pekefingeren mot noen. I stedet klaget han over at de progressive ikke innså hvor ille det kunne ha gått.⁸ Obamas kroniske uvilje mot å gå i klinsj med sine motstandere, eller selv å innrømme at han har motstandere, har vekket interessen til den politiske psykologen Drew Westin: «Når han vil, er presidenten en briljant og rørende taler, men talene hans mangler så å si alltid et element: Skurken som har skapt problemet blir alltid holdt utenfor, beskrevet i upersonlige termer eller med en passiv stemme, som om det ikke finnes noen bevisste valg bak andres nød og dermed heller ingen skyld. Om dette gjenspeiler en generell konfliktskyhet eller en frykt for å fornærme potensielle pengegivere som i dag forkrøpler begge partienes evne til å styre og truer landets demokrati, eller begge deler, er fortsatt uklart.»⁹

I likhet med Jimmy Carter og Bill Clinton – Demokratenes to eneste andre presidenter det siste halve århundret – har Obama funnet det nød-vendig å bli en langt mer konservativ president, både i innen- og utenrikspolitikken, enn kandidaten som vant valgkampen. Da han signerte avtalen om gjeldstaket, skrøt Obama av at den ville gi «det laveste nivået av offentlig forbruk siden Dwight Eisenhower»!¹⁰

Hva vil dette ha å si for valget i 2012? For det første at Obama ikke trenger å frykte noen utfordrer i sitt eget parti. Riktignok har Bernie Sanders, det amerikanske senatets eneste selverklærte sosialist, sagt at det er en god idé om presidenten møter motstand i nominasjonsvalget. Ifølge Sanders finnes det «millioner av amerikanere som er dypt skuffet over presidenten, som mener at Obama sa én ting som presidentkandidat, om trygdesystemet og andre saker, og gjør noe helt annet som president, som ikke fatter hvor svak han av uante grunner har vært i forhandlingene med Republikanerne. Skuffelsen er dyp.»¹¹

FRYKTEN FOR YTRE HØYRE

Ingen på venstresiden er spesielt fornøyde med Obama. Latino-aktivister er misfornøyde. Trass i fjerning av forbudet mot militærtjeneste, er de homofile skuffet over at han ikke har gått inn for kjønnsnøytralt ekteskap. Feminister er sinte på ham for abortkompromisset han gikk med på for å få gjennom helsereformen, og miljøbevegelsen gir ham strykkarakter. For ikke å snakke om krigen i Afghanistan og borgerrettighetenes tilstand. Likevel er Obama fortsatt populær hos selverklærte liberals og minoriteter. Selv om mange av dem er sinte, fortrenges dette sinnet av frykten for Republikanernes nye frontfigurer, særlig teokraten Rick Perry.

Fordi han har gjort så lite for å oppfylle valgløftene, er Obama etter alt å dømme avhengig av denne frykten for det ytre høyre for å gjenta bragden fra 2008, nemlig å sanke stemmer fra den delen av venstresiden, fra studenter og minoriteter, som pleier å holde seg hjemme på valgdagen hvis de ikke forelsker seg i en kandidat. Den bevisste strategien om å ta venstresiden for gitt – eller sågar fornærme den – har allerede vist seg å være idiotisk. Den godviljen han ennå hadde hos sine tidligere velgere, har Obama nå redusert betraktelig. Dette vil koste ham dyrt på valgdagen, uansett hvilken motstander han møter.

Obama kan heller ikke vise til gode resultater på det området som betyr mest for amerikanerne, nemlig sysselsetting. I september lå arbeidsledigheten ennå på rekordhøye 9,1 prosent. Ingen president har noensinne blitt gjenvalgt på et så katastrofalt tall.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Jeff Zeleny, «Obama clinches nomination–First black candidate to lead a major party ticket», New York Times, 4. juni 2008.

2 Kevin Sack, «Cuomo the Orator Now Soliloquizes in Book Form; Disclaiming Greatness, He Labors On: An embryonic idea Here, an Honorarium there», New York Times, 27. september 1993.

3 Marcus Baram, «Alter's ?the promise? epilogue: Obama team's dysfunction prompted lack of focus on jobs, Bill Clinton annoyed at White House», www.huffingtonpost.com, 30. desember 2010.

4 Se Robert McChesney og John Nichols, «Penge- og medievalgkomplekset», Le Monde diplomatique, september 2011.

5 Se Serge Halimi, «Kan USA reformeres?», Le Monde diplomatique, januar 2010.

6 Sitert i Richard Wolffe, Revival: The Struggle for Survival Inside the Obama White House, Crown Publishers, New York, 2010.

7 CBS Evening News, 1. august 2011.

8 Se Ben Smith, «Tense Moments at Common Purpose meet», Politico, Washington DC, 3. august 2011.

9 Drew Westen, «What happened to Obama?», New York Times, 7. august 2011.

10 Sitert i Jared Bernstein, «A few more comments on the pending deal», On the economy, http://jaredbernsteinblog.com, 1. august 2011.

11 «Why Obama's base won't revolt», www.thedailybeast.com, 27. juli 2011.

(…)