«Bli her, det er meg de vil ha.»1 Med hendene i været forlater den 38 år gamle Thomas Sankara sitt kontor og sine rådgivere i Ouagadougou, Burkina Fasos hovedstad. Burkina Faso, «De rettskafnes land», var navnet Sankara selv hadde gitt den tidligere franske kolonien Øvre Volta. 15. oktober 1987 stormet elitesoldater fra Burkina Fasos hær regjeringsbygget og tok Sankara av dage sammen med sju av hans medarbeidere og åtte vakter. Statskuppet ble etter alt å dømme ledet av Sankaras tidligere venn, Blaise Compaoré, som fortsatt sitter ved makten.
Ti år etter mordet rapporterte New York Times fra Ouagadougou mens besøkende viste revolusjonslederens beskjedne grav den siste ære: «Noen har kalt politikken hans vestafrikansk maoisme. Men ved å favorisere bønder og kvinner framfor statsapparatet i byene, foregrep han politikken Verdensbanken i dag anbefaler kontinentet. Han organiserte vellykkede vaksinasjons– og lesekampanjer for bøndene og lærte dem å utnytte knappe vannressurser.»
1 Sankara bygde også sykehus, skoler og plantet skog, fordi «den koloniale utplyndringen har utarmet skogene uten tanke på morgendagen».3 Han forbød omskjæring av kvinner, og sa at uten kvinner, ingen sann revolusjon.
En av Sankaras hjertesaker var likeverd med de tidligere koloniherrene i Frankrike. Ifølge New York Times sa Sankara til sine franske forhandlingspartnere at afrikanske innvandrere som sopte Paris’ gater for luselønn, var bistandshjelp til Frankrike. Siden afrikanere måtte ha visum for å komme inn i Frankrike, påla Sankara franske borgere visum for å komme inn i Burkina Faso. Frankrike kuttet etter hvert all bistand til landet. Sankara ble et farlig frihetssymbol, noe som beseglet hans skjebne.
Ukorrupte afrikanske ledere er lite kjente i Vesten. Å tjene sitt folk i Afrika, innebærer ofte å legge seg ut med vestlige interesser. Drapet på Belgisk Kongos reformator Patrice Lumumba i 1961 ble støttet av USA. Mordet på Togos reformvennlige president Sylvanus Olympio i 1963 ble støttet av Frankrike. Det ble også drapet på Tsjads ledende opposisjonelle Outel Bono i 1973. Mye tyder på at Frankrike også bidro til Thomas Sankaras’ endelikt. Jacques Foccart, arkitekten bak den franske nykolonialismen og afrikarådgiver for François Mitterrand, skal før kuppet flere ganger i uka ha vært på tråden med nære afrikanske samarbeidspartnere.4
Etter avkoloniseringen er Jacques Foccart afrikarådgiver for en rekke franske presidenter. Intrigant og til tider brutalt baner han vei for afrikanske herskere med blikk for franske interesser. Slik sikrer Frankrike seg videre tilgang til billige råvarer og gunstige markeder i de tidligere koloniene.
SKJELLSETTENDE IDEER
Da Thomas Sankara som ung gikk glipp av et medisinerstipend, tok han militærutdannelse på en skole hvor også politiske ideer sirkulerte. På begynnelsen av 1970-tallet vrimlet det av progressive aktivister i Øvre Volta. Flere offiserer sympatiserte, og Sankara ble en naturlig leder. I 1982 ble han statsminister etter et statskupp ledet av legen Jean-Baptiste Ouédraogo. Ved en senere anledning uttalte Sankara at valgkampanjer var udemokratiske når 98 prosent av befolkningen var analfabeter og ikke kjente partiprogrammene.
17. mai 1983 blir statsminister Thomas Sankara arrestert av den konservative fløyen i Øvre Voltas hær. I forkant har telefonsamtalene mellom Jacques Foccart og Elfenbenskystens president Felix Houphouët-Boigny vært intensive.5 Siden blir det dokumentert at Guy Penne, en annen av Mitterrands afrikarådgivere, skal ha overvåket og bifalt kuppet.6 Etter Sankaras arrestasjon ankommer Penne hovedstaden Ouagadougou og tilbyr landet en støtte på 420 millioner franske franc. Men folket slår ring rundt Sankara, og 4. august klarer Sankaras militære støttespillere å beleire hovedstaden. Sankara blir nå president og revolusjonsleder.
Den nybakte lederen selger straks statens limousiner og tar seg fram på sykkel eller i en Renault 5. Han pålegger sine ministre samme folkelige stil, og hele landets ledelse må ned i lønn. Han etablerer systemer for kollektive bestemmelser. Når han stifter en folkelig kommisjon mot korrupsjon som skal kontrollere hva ledere eier, er han den første til å offentliggjøre hva han eier og tjener. Han ønsker især å samarbeide med Libya for å få sitt land ut av armoden. Han mener Gaddafi har bedret sitt folks levekår. Men samarbeidet mislykkes.
At Sankara foretrekker Vestens enfant terrible framfor Elfenbenskystens frankrikevenn Houphouët-Boigny, blir tatt ille opp i Paris. Til fransk presse under det fransk-afrikanske toppmøtet i oktober 1983 sier Sankara at det er tre måter å forholde seg til Libya på. Den første er ingen kontakt. Den andre er å bruke «stråmenn i kulissene i Tripolis og Benghazis korridorer, som må reise via andre hovedsteder for å passere ubemerket før de kan rapportere sin gullfangst. Når slike land har villet avsløre Libya, har de blitt truet til taushet med at en titalls oljekontrakter vil bli kunngjort.»7
Den tredje måten står Burkina Faso for: et ansvarlig samarbeid i full åpenhet. «Hvem er nikkedokke? Vi som kan snakke åpent med Gaddafi, eller de som må drive maskespill og trygle om hans taushet av hensyn til meningsmålingene.»
En revolusjon i de franskspråklige interesseområdene uten grønt lys fra Paris, var en sjeldenhet. 10. desember 1983 sa Jacques Foccart til Le Figaro at det ikke kom på tale å la dette «libysk-marxistiske kuppet til denne Sankara-typen passere.»8
I 1984 var Bukina Faso medlem av FNs sikkerhetsråd. Fra organisasjonens talerstol angrep Sankara afrikanske lederes appetitt på vestlig luksus og deres likegyldighet overfor sine folk. Han angrep vestlig bistand for å bidra til underkuelse, umyndiggjøring og kaos. Han gjør seg også til talerør for «alle som lider», fra kvinner til palestinere, fra kneblede journalister til arbeidsledige, fra nicaraguanere til øst-timorere. Ikke minst for Sør-Afrikas svarte under apartheids svøpe. Talen blir tatt opp og bredt distribuert.
På toppmøtet til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1987 presenterte Thomas Sankara skjellsettende ideer om slette av u-landsgjeld. I Sankaras levetid var ikke ideen noe politisk tema, men senere komiteer for sletting av u-landsgjeld, har annammet Sankaras ideer, ifølge biograf Bruno Jaffré.9
BLODSTENKTE HENDER
I 1983, når Sankaras ferske regime vil reforhandle 22 år gamle avtaler med Frankrike, oppstår store uenigheter. Men for å markere seg, deltar Sankara likevel på det fransk-afrikanske toppmøtet i 1983. Guy Penne tar i mot ham på flyplassen. Sankara mener det er etikettebrudd at en rådgiver tar i mot et statsoverhode.10 Og for Sankara var Penne ingen hvilken som helst rådgiver. Penne var den som besøkte kuppmakerne da Sankara ble arrestert i mai. I protest nekter Sankara å delta på den offisielle middagen.
På spørsmål fra pressen om Øvre Voltas fiender holder han en liten appell hvor han blant annet sier at indre og ytre fiender er uunngåelige når man røsker opp i Øvre Voltas system: Den ytre fienden er først og fremst den internasjonale kapitalismen; den indre fienden er Øvre Voltas borgerskap, som plasserer penger i europeiske banker. Han sier det er urovekkende at Frankrike nå bekymrer seg for forholdet til Øvre Volta. «I dag som vi gir folket ordet, som vi vil snakke på vegne av folket. Jeg frykter at dere reagerer sånn fordi dere må samarbeide med et ansvarlig land. Dere burde heller bekymre dere for forholdet til land hvor folket ikke kan ytre seg.»11 Det er første og siste gang Sankara deltar på det fransk-afrikanske toppmøtet, han mener Afrika må utvikle seg uten kolonimakten.
I november 1986 besøker president Mitterrand Burkina Faso. I en tale refser Sankara sin franske kollega for å ha tatt imot apartheidleder Pieter Botha. «Drapsmenn som Pieter Botha har skitnet til det vakre og rene Frankrike med sine blodstenkte hender.» Selv om Mitterrand tilsynelatende tar skyllebøtta med fatning, faller den flere i Elysée-palasset tungt for brystet.
Thomas Sankaras franske biograf Bruno Jaffré, mener konservativ fransk misnøye toppet seg da Burkina Faso i FNs generalforsamling i desember 1986 stemte for og drev kampanje for den franske stillehavskolonien Ny-Caledonias uavhengighet. Den burkinske revolusjonen måtte stoppes. Thomas Sankaras dager var talte.
© norske LMD
Fotnoter:
1 www.thomassankara.net.
2 «A Grisly Assassination That Will Not Stay Buried», New York Times, 10. mars 1997.
3 Se www.thomassankara.net.
4 Se François-Xavier Verschave, La françafrique–Le plus long scandale de la République, Stock, Paris, 1998.
5 Verschave, La françafrique.
6 Verschave, La françafrique, s. 179.
7 Sitert i Bruno Jaffré, Biographie de Thomas Sankara–La patrie ou la mort, L'Harmattan, Paris, 2007, s. 173.
8 Verschave, La françafrique, s. 180.
9 Jaffré, s. 191
10 Jaffré, s. 171.
11 Jaffré, s. 173.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
