Ensom bokser mot det filippinske oligarkiet

Tango er en liten by med 2500 innbyggere helt sør på Filippinene, mellom fjell og tropisk regnskog. Manny Pacquiao, tiårets bokser ifølge amerikansk sportspresse, bodde i denne fattigslige barangayen^{^¹} fra han var sju til han var sytten. «Som fattig blant andre fattige bodde Manny sammen med familien sin i et falleferdig bambushus», forteller Edwin Pacaldo, lederen i barangayen som ligger i provinsen Sarangani. Den sporty, skjeggprydete trettiåringen sitter ved et bord i ei lita sjappe i veikanten, og går aldri lei av å lovprise barndomsvennens bedrifter. Verdensmester i åtte vektklasser, verdens sjette rikeste idrettsmann med årlige inntekter på førti millioner dollar. Og nå har «Pacman» startet en parallell karriere som politiker.

SNARVEIEN TIL MAKT

Manny Pacquiao ble i 2010 valgt inn fra denne provinsen i en alder av 32 år, med løfter om å være enda mer effektiv i politikken enn i ringen. «Som barn sloss jeg for å få tak i mat. I dag er mitt livs største kamp ikke i boksearenaen, men i landet mitt, som jeg vil avskaffe fattigdommen i»,2 kunne han fortelle dagen før en boksekamp mot amerikaneren Shane Mosley i Las Vegas. Rettferdighetens ridder med boksehansker kommer ikke til å mangle arbeid: En tredjedel av filippinerne lever under fattigdomsgrensen. «Selv om han er rik, har ikke Manny glemt hvor han kommer fra. Når han er tilbake i Tango, deler han ut 100- og 200-pesossedler til stor jubel», sier Pacaldo.

Det viser at læregutten Pacman er kjapp til å lære seg det grunnleggende i politikeryrket. «Siden vi ble et selvstendig land,3 har politikerne praktisert et system der forbindelser er viktige. Men de foreslår aldri langsiktige politiske program eller vyer for utviklingen av landet», konstaterer Benito Lim, professor i statsvitenskap ved universitetet Ateneo i Manilla. Manny Pacquiao er ikke noe unntak. Som et reklameslagord som hamres fast i det uendelige, gjentar bokseren stadig sin beslutning om å utrydde fattigdommen. Men han vokter seg vel for å gå i detaljer. Han sier at han går inn for gratis utdanning og helsestell, men går ikke nærmere inn på reformprosjektene sine. I enda mindre grad røper han hvilke lommer pengene som trengs for å finansiere dem skal tas fra.

Til gjengjeld har han allerede lært seg snarveien til makt. Og han sjenerer seg ikke for å snakke om det. Brent etter nederlaget første gang han stilte til kongressvalg (i 2007) i naboprovinsen General Santos, der han er født, slår han fast: «Jeg ble klart slått av en lokal forretningskvinne, arving i en rik og mektig familie på Filippinene.»4 «For å bli en framtredende politiker er det helt nødvendig å rå over betydelige økonomiske ressurser. På hvert nytt sted man besøker under en valgkampanje er man avhengig av en lokal politiker som er i stand til å skaffe støtte», forklarer Lim. For ikke å snakke om alle de man må betale for å komme på folkemøtene, og som dessuten må få mat og drikke. «Det er prisen for demokratiet», ironiserer statsviteren med et spydig blikk.

MAGER MERITTLISTE

Et «demokrati» som er strengt kontrollert av et sekstitalls familier. Som «nekter å gi fra seg makten og bruker alle nødvendige midler for å beholde den», forteller den amerikanske journalisten Gary Andrew Poole, forfatteren av en biografi om Manny Pacquiao.5 Pacman har skjønt at hans enestående popularitet og personlige formue er til begrenset hjelp stilt overfor dette allmektige oligarkiet. Da han på nytt stilte som kandidat ved valgene til lovgivende forsamling i 2010, inngikk han en pakt med Dominguez-familien med front mot familien Chiongbian, hvis avkom Roy stilte som motkandidat. Med andre ord: Pacman spiller på én oligarkfamilie i Sarangani mot en annen.

«René Dominguez og Manny Pacquiao styrer Sarangani i fellesskap», sier Ping Ibrahim omsvøpsløst. Han er leder av guvernørens ledergruppe. På spørsmål om det er mulig å forandre et land som er regjert av de rike, bryter Ibrahim ut i latter: «Jeg vet ikke, men uten penger er det fånyttes å drømme om en politisk posisjon!» Det passer bra for Alcantara Dominguez, nummer 31 på lista over de rikeste familiene på Filippinene. De har det som skal til for å realisere ambisjonene sine. Pacmans allierte kontrollerer først og fremst de 747 hektar hvor flyplassen i General Santos ligger. Dette betaler de en latterlig leie for: en peso per hektar i året til den filippinske staten, som er fornøyd med det. Samtidig er 65 prosent av arbeiderne i Sarangani uten jobb.

Folkene rundt Manny Pacquiao avviser enhver beskyldning om snusk. Etter å ha støttet den svært kontroversielle Gloria Arroyo, president fra 2001 til 2010, en periode da det haglet med korrupsjonsskandaler, nærmet Pacman seg en annen figur i ledersjiktet, Manny Vilar, under presidentvalgkampen i 2010. «Selv om noen ville likt det, vil Manny aldri la seg bruke av de rike. Han kommer til å fullføre sitt korstog mot fattigdommen», insisterer Pacmans assistent, Michael Brent Evangelio.

For øyeblikket er merittlisten til den folkevalgte bokseren, som ikke legger skjul på sine presidentambisjoner, heller mager: Han har fått bygd et sykehus finansiert med offentlige midler og drevet av private selskaper. Og to tusen datamaskiner til skoler i Sarangani er gitt av det amerikanske firmaet Hewlett Packard, bokserens sponsor. Det er ikke sikkert at de offentlig private partnerskapene og Pacmans nestekjærlige innstilling er nok til å slå knockout på det filippinske oligarkiet.

Oversatt av L.H.T.

^{^Fotnoter:
1}Minste administrative enhet på Filippinene: kvartal, landsby eller distrikt, avhengig av hvor stor enheten er.

2 AFP, 6. mai 2011.

3 Filippinene fikk sin uavhengighet fra USA 4. juli 1946.

4 Manny Pacquiao, Pacman, Anvil Publishing, Manilla, 2010.

5 Behind the Scenes with Manny Pacquiao. The Greatest Pound for Pound Fighter in the World, Da Capo Press, Cambridge, 2010.

(…)