I euroens innerste sirkler

I andre etasje i Eurotower messer Jean-Claude Trichet om structural reforms i sin siste pressekonferanse i Frankfurt. Han resiterer, utvilsomt utenat: Allerede for åtte år siden, i sin første medieopptreden som europeisk sentralbanksjef, snakket han varmt om «strukturreformer på arbeidsmarkedet». Det er (nesten) ingenting personlig i dette refrenget. Forgjengeren, Wim Duisenberg, sang den hver måned, allerede fra euroens første stund.

Men denne torsdagen, 8. september 2011, var refrenget langt mer presist, til tross for et til tider utilgjengelig språk: «Vi vil gå imot en fjerning av klausulene om automatisk indeksjustering av lønninger og styrke bedriftsvise arbeidsavtaler, slik at lønningene og arbeidsvilkårene kan tilpasses bedriftenes spesifikke behov. Disse tiltakene må følges opp med strukturreformer, særlig i tjenestesektoren, deriblant liberalisering av skjermede sektorer, og når det er riktig, privatisering av tjenester som i dag leveres av offentlig sektor, for å legge til rette for produktivitetsgevinster og styrke konkurranseevnen.»

«Det er som å være i politbyrået noen måneder før Sovjetunionen falt,» hvisket Pascal Canfin, EU-parlamentariker for De grønne. «De samme setningene og den samme sjargongen gjentas, uten noen forbindelse til virkeligheten.»

MULIGHETENES VINDU

Nestlederen for EU-parlamentets spesialkommisjon om den økonomiske og sosiale krisen fortsetter: «Det dreier seg om en rent ideologisk agenda, som ikke har noe som helst å gjøre med årsakene til krisen. Jeg ser ikke hvordan et mer fleksibelt arbeidsmarked, nedbygging av offentlige tjenester eller å gi bedriftsavtaler forrang foran arbeidsretten skal motvirke avreguleringen av finanssektoren. ESBs ledere ruller ut programmet til Det internasjonale pengefondet (IMF), med sine strukturtilpasninger som i stor grad har vært mislykkede. Men det betyr ikke noe, de prøver igjen.»

Altså ingenting nytt under solen i Frankfurt? Vel, ordene har ikke forandret seg, men det har fakta. For ESB har nå fått midler til å realisere sine ideer, langt utover pengepolitikken. Bankens eksperter har innsatt seg – sammen med de andre misjonærene fra IMF og EU-kommisjonen, i den elskede «troikaen» – som skyggeregjeringer i Athen, Dublin, Lisboa. De setter departementer under administrasjon, kommer med sine «femten bud»: skape mer teknisk arbeidsledighet, redusere landbrukspensjonene, kutt offentlige utgifter, osv. I tråd med dette har Trichet, og etterfølgeren Mario Draghi, skrevet et brev til Italias statsminister Silvio Berlusconi, der de ifølge Le Figaro krever at han «letter på oppsigelsesvernet», «privilegerer bedriftsavtaler over nasjonale bransjeavtaler» og «privatiserer kommunale selskaper (kollektivtransport, veier, strømforsyning)». For å understreke sitt demokratiske sinnelag anbefaler de to banklederne ham «å gå fram med dekreter, med umiddelbar virkning, snarere enn lover, som parlamentet alltid bruker lang tid på å godkjenne». «ESB har de facto satt Italia under administrasjon» var overskriften i avisen, der den tidligere EU-kommissæren Mario Monti snakket om en «utenlandsk podestà [administrator]».^¹

Det dreier seg ikke her om «råd» eller et «budskap», slik det hevdes av eufemistene i ESBs lederskap. Men dreier det seg dermed om «ordre» eller «diktat»? Mest presist er det å snakke om betingelser.

«Inntil nå har ESB ikke hatt noen reell makt,» sier forskeren Clément Fontan. «Banken snakket og de politiske lederne lyttet mer eller mindre oppmerksomt og sa til seg selv: ’godt, det er normalt, det er ESB, de er konservative, vi hører på dem, vi gir dem den gleden’. Så kom krisen, og finansmarkedet gikk til angrep på landene i eurosonen. I begynnelsen nektet ESB å hjelpe dem, fastlåst i sitt dogme om å være uavhengig og ikke blande seg inn. Etter press fra regjeringer og banker, i den generelle panikken på finansmarkedene, ga banken til slutt etter.» ESB ble dermed tvunget til å kjøpe opp utsatte statsobligasjoner. Men den satte betingelser: Landene ble forpliktet til å gjennomføre de «strukturreformene» ESB fortsatt frontet. «Vi er i en situasjon lik den Argentina og IMF var i på slutten av 90-tallet, der långiver legger et sterkt press på låntakeren for å forsikre seg om at denne gjennomfører disse antatt ’gode og nødvendige’ reformene. I siste instans har krisen åpnet et mulighetenes vindu for ESB,» konkluderer Fontan.

«Mulighetenes vindu»: Ideen dukker også opp hos kommentatorene. Og alle, selv de mest kritiske, ser i Trichet «en stor politiker». Hans motstandere kaller ham dessuten «den eneste virkelige europeiske leder»: Han har klart å gripe denne «muligheten», krype inn i «vinduet» historien har åpnet, for å øke sin egen og institusjonens makt.

«APOLITISK» INSTITUSJON

Vi venter på den store kassereren på toppen av Eurotower, med panoramautsikt over bygningene rundt – skyskraperne til Commerzbank og Dresdnerbank, tvillingtårnene til Deutsche Bank – i den tyske kapitalhovedstaden, «bankbyen», «Bankfurt». Det er ikke tilfeldig at ESB har sitt hovedkvarter her. Det var her, bak dette runde bordet, i dette rommet i 37. etasje, at de 17 sjefene for de nasjonale sentralbankene, møttes samme morgenen for å bestemme at utlånsrenta skulle «holdes uendret». ESB-sjefen setter seg i stolen han snart skal forlate. Som for å åpne et styremøte, ringer han i en liten klokke foran seg.

– Du holdt nettopp en pressekonferanse, der du krevde bedriftsavtaler i stedet for kollektive avtaler, privatisering av offentlige tjenester, fleksible lønninger … Det er et politisk program! Stiller du som presidentkandidat?

– Nei, på ingen måte, smiler Jean-Claude Trichet. Dette er simpelthen de midlene jeg og mine kolleger mener er viktige for å få EU til å vokse raskere og skape flere arbeidsplasser.

– Strukturreformene dere snakker om ligner på IMFs strukturtilpasningsprogrammer på 80-tallet: liberalisering og avregulering. Disse programmene fungerte verken i Latin-Amerika eller i Afrika. Hvorfor skal de fungere i dag i Hellas, Spania, Italia og Frankrike?

I stedet for å avvise sammenligningen kommer sentralbanksjefen med en langt mer overraskende påstand: IMFs programmer fungerte:

– Hvilke land har på bemerkelsesverdig vis motstått krisen? Vekstøkonomiene, landene i Latin-Amerika som strukturreformene har gjort langt mer motstandsdyktige. Vi ser en oppsiktsvekkende atferd i Afrika, med reformer som slipper fri de produktive kreftene.

Selv ikke økonomen Milton Friedman våget før sin død å være så rakrygget. I 2003 innrømmet den liberalistiske herretenkeren om krisen i Argentina: «Herrene i IMF har ubenektelig et ansvar.»2 Og om Argentina gjør det bedre i dag, er det nettopp fordi sluttet å følge IMFs anbefalinger.

– Hvorfor krever du ikke en økning i bedriftsskatten – som i Frankrike for eksempel var 50 prosent på 80-tallet, mens den i dag offisielt er 30 prosent, men i realiteten bare 7 prosent for de største konsernene?

– Man må alltid fokusere på det som er viktigst. Hva vil skje hvis skatten er høyere for næringslivet i Frankrike? Investeringene vil gå til utlandet og ikke til arbeidsplasser i Frankrike. Den sosiale rettferdigheten er viktig, men det er ikke gjennom å skattlegge bedriftene mer i et land enn et annet, enn i vekstøkonomiene, at man skaper arbeidsplasser, svarer Trichet en smule irritert.

Trichet har tydeligvis heller ikke noe imot – den heldige tilfeldigheten – at «det som er viktigst» sammenfaller med interessene til de rike.

Var det også sunn fornuft som drev ham til å miste besinnelsen på radiokanalen Europe 1 i februar: «Å øke lønningene i Europa er det dummeste man kan gjøre» – en økning i utbytte på 13 prosent i samme tid, over 40 milliarder dollar, vekket ikke sinnet hans. Med sin bekymring for likviditeten har han over store deler av Europa vært en forsanger for en «oppmykning av arbeidsmarkedet», samtidig som han om bonuser mener det er «normalt» med en mer variert lønnsmodell «når man har svært utsatte yrker» (åja, traderne har det så vanskelig!). Det er denne oppfatningen av sosial rettferdighet som gjør at han støtter høyere pensjonsalder i Portugal, Frankrike og Irland, samtidig som han mener «det ikke er ønskelig» med skatt på finanstransaksjoner.

Men slike sammenstillinger bunner i en «fullstendig politisk lesning», protesterer han: «Jeg er ikke politiker.» Han hevder ESB er en «apolitisk» institusjon som skal tjene «17 regjeringer, 332 millioner innbyggere av alle mulige overbevisninger». Dessuten, insisterer han, «vil jeg ikke snakke om politiske saker».

IKKE ORTODOKS NOK

Hvis Trichet hadde forblitt presidentrådgiver, slik han var for Valéry Giscard d’Estaing i 1978, eller statssekretær i det franske departementet for økonomi og privatisering (utnevnt i 1986) ville han blitt sett på som en høyremann. Men med å stadig understreke institusjonens «uavhengighet», med å ikle beslutningene et ferniss av «vitenskap», unnslipper ESB som oftest offentlig kritikk. Før de internasjonale protestene mot finanssektorens makt, med blant annet initiativet «Okkuper Frankfurt» som samlet flere tusen demonstranter foran Eurotower 15. oktober, har det sjelden vært blitt demonstrert utenfor vinduene til Kaiserstrasse 29. Som sosiologen Frédéric Lebaron har bemerket, har «ESB konstruert sin egen usynlighet»: «Banken har plassert seg i en ekspertposisjon, over partiene og statsapparatene.»3 Og bankens geografiske avstand, den tilsynelatende, villede kompleksiteten i sakene den behandler setter den utenfor borgernes rekkevidde.

Det er nemlig slik at de pengepolitiske målene – en sterk euro, kamp mot inflasjon – forlengst har blitt unndratt politikken. Dermed havnet beslutninger om budsjetter, skatter, sosiale programmer i likhet med valutaen i neste omgang i hendene på teknikerne, særlig de i Frankfurt, som nå realiserer disse valgene med forsikringer om at «vi ikke har noe valg».

Trichet har ikke desto mindre en «opposisjon». Denne består ikke av arbeidere, men er intern i finanssektoren. Økonomijournalistene han møter går med samme uniformer som traderne, og de plager ingen med stigende arbeidsledighet i Portugal, pensjonskutt i Irland eller at medisiner mot diabetes ikke lenger dekkes i Hellas. Nei, spørsmålet som får det til å renne over for sentralbanksjefen er det den tyske næringslivsavisen B...rsen Zeitung stilte 8. september: Når ESB kjøper opp utsatte statsobligasjoner, bytter den ikke da ut sin status som «stabilitetsanker» og blir en bad bank? Dagen etter annonserte ESBs ortodokse sjeføkonom Jürgen Stark sin avgang. I februar hadde Axel Weber erklært at han forlot sin stilling som sjef for Bundesbank (den tyske sentralbanken), og dermed sitt sete i ESBs styre, i protest mot ESBs «ettergivende» strategi. Han nektet også å ta over etter Trichet, som går av 31. oktober. Uansett hvor latterlig det kan virke, anklages altså den europeiske sentralbanksjefen for ikke å være ortodoks nok!

FULL POLITISK UAVHENGIGHET

Et kort dras i andre etasje av Eurotower, foran oss åpner markedsrommet seg. Ingenting ekstravagant, en enkel platting med rundt hundre datamaskiner. Bak tastaturene sitter det menn i dress og kvinner i drakter. Børskursene løper forbi på en tv. Det er her «lånene til handelsbankene organiseres», forteller Paul Mercier, hovedrådgiver for markedsoperasjonene. Det er altså her EUs penger utstedes. «Hver tirsdag har vi en stor låneauksjon. Styret [som består av de nasjonale sentralbanksjefene] beslutter hvor mye som skal legges ut på markedet.»

Mercier presiserer nesten umiddelbart: «Uansett i dagens omstendigheter har vi besluttet å la bankene selv bestemme hvor mye de vil låne. Dette er et litt spesielt grep som vi har måttet gjøre på grunn av finanskrisen.» Ivan Fréchard legger til: «For øyeblikket er det hele nokså enkelt: Vi sørger for all likviditeten bankene ber oss om. Dette er full allotment.»

Full allotment? Det kunne oversettes med «til de har slukket tørsten». For mens lånene til statene skjer på (ofte svært frekke) betingelser, gis bankene fri lånetilgang. Trichet og Draghi har ikke skrevet noen brev til sjefene i HSBC, SG eller BNP-Paribas der de krever at selskapene trekker seg ut av skatteparadis, slutter å spekulere i statsgjeld, begynner å finansiere realøkonomien. Ingen overivrige men in black fra ESB har møtt opp på Commerzbanks hovedkvarter for å finkjemme regnskapene, slik som i helsedepartementet i Athen, og komme med arrogante advarsler.

Sittende på en benk foran «eurobutikken», som selger lommetørkler, paraplyer, kopper og sjokolade med euro-logoen, oppsummerer Pascal Canfin: «For å redde systemet har ESB åpnet likviditetskranene. Problemet er imidlertid at røret er lekk: Pengene som renner ut når aldri realøkonomien. For mellom de to står handelsbankene som fortsatt foretrekker å spekulere heller enn å investere. ESBs rolle er å få vannet til å renne i riktig retning, men på to år har de ikke gjort noe for å få det til.»

Miguel Portas fra European United Left har observert ESBs stillingstakning fra første rad. «Portugal har blitt påtvunget en redningsplan. Men av de 78 milliarder euro som ble lånt ut av ESB, gikk 54 rett til kreditorene. De sa til oss at ’bankene som sitter på statsgjelden har prioritet’. Og for å finansiere dette har vi måtte kutte i lønningene (minstelønnen hos oss er 485 euro) og i pensjonene (gjennomsnittspensjonen er i underkant av 300 euro). Prisene på vann, gass og strøm har økt med 17, 18 og 20 prosent. Momsen er hevet til 23 prosent. Men storkapitalen har blitt spart, med påskuddet om at det er nødvendig å tiltrekke seg investorer.»

ESB har også tonet flagg i Irland. «I valgkampen i vår gjentok Labour slagordet ’It will be Labour’s way or Frankfurt’s way’,» forteller EU-parlamentarikeren Paul Murphy (European United Left). «De lovet at bankene og de private kreditorene skulle bidra, ikke bare borgerne. Men ESB insisterte på at ingen kreditor skulle straffes. Og like etter valget kapitulerte de såkalte irske sosialdemokratene, i likhet med sosialdemokrater over hele Europa. De gjorde knefall for markedet, for ESB, for troikaen.»

I sin kommunikasjon understreker ESB alltid sin «uavhengighet». Banken henviser villig til artikkel 107 i Maastricht-traktaten: «Verken ESB, de nasjonale sentralbanker eller medlemmene av disses besluttende organer kan søke eller motta instrukser fra fellesskapsinstitusjoner eller -organer, fra medlemsstatenes regjeringer eller fra noen andre.» Altså, en full uavhengighet fra offentlige myndigheter. Den nye sjefen for ESB, Draghi, skremmer finansmakten like lite som Trichet: Draghi var visedirektør for den europeiske avdelingen av Goldman Sachs, med særlig ansvar for statsgjeld, da forretningsbanken sminket de greske regnskapene.

Otmar Issing, sjeføkonom i ESB fra 1998 til 2006 og euroens åndelige far, har gått den andre veien og blitt Goldman Sachs’ internasjonale rådgiver. Weber, tidligere sjef for Bundesbank, har også tatt et valg: I stedet for å vende tilbake til akademia, takket han ja til å bli visedirektør for den sveitsiske banken UBS – som mistenkes for å bistå skatteunndragelser – mot en lønn på 1,7 millioner euro og en mengde aksjeopsjoner.

Ingen fra ESBs lederskap har per dags dato begynt å jobbe for en tysk, italiensk eller fransk fagforening. En «uavhengighet» er dermed reddet.

Oversatt av R.N.

^Fotnoter:
1Richard Heuzé, «La BCE met de facto l'Italie sous tutelle», Le Figaro, Paris, 8. august 2011.

2 «Le triomphe du libéralisme», Politique Internationale, nr. 100, sommer 2003.

3 Frédéric Lebaron, Ordre monétaire ou chaos social?–La BCE et la révolution néolibérale (Monetær orden eller sosialt kaos), Editions du croquant, Bellecombe-en-Bauges, 2006.

(…)