Rød berlusconisme

Ferske pastaputer fylt med kjøtt (casoncelli) og kylling i karri: I Brescia inviterer hovedkretsen (lokalavdelingen) til Partito democratico (PD) til et måltid med «farger og smaker». Bak baren jobber en ung senegalesisk kvinne, et velkjent fenomen i byen og provinsen hvor det fremmedfiendtlige Liga Nord har sittet med makten siden i 2008. Over en espresso kommenterer flere gamle aktivister, nesten samtlige er tidligere kommunister, alt fra «rubygate»^{^{^¹}} til situasjonen for arbeiderne i Fiats bilfabrikker. I dette fattige nabolaget har utlendinger levd side om side med lokalbefolkningen i 25 år. De utgjør 15 prosent av befolkningen i provinsen. Arbeidskraften deres er en motor i tungindustrien, tjenestesektoren og landbruket. I Nord-Italia er innvandringen fra utlandet – som går tilbake til 1970-tallet – en viktig sak for PD, det eneste sentrum-venstrepartiet i parlamentet der det samarbeider med to andre partier som mener høyre/venstre-skillet er utdatert: Italia dei Valori og Radicali italiani.

PD ble etablert i 2007 som en sammenslutning mellom venstreprogressive og katolske demokrater. Fire år senere har partiet 700 000 medlemmer og over 7000 kretser. Ifølge statuttene er partiet reformistisk, EU-vennlig og hjemmehørende til venstre for sentrum. Partiets tilhengere anklager det ikke desto mindre for å være vagt, ettergivende, kranglevorent, og for å ignorere samfunnets svakeste. Kort fortalt, kritiseres det for å ha gitt opp drømmen om å forandre verden.

INGEN POLITISK UTDANNELSE

«Jeg har også vært innvandrer,» forteller den pensjonerte arbeideren Ugo Zecchini. «Jeg kommer fra Toscana og ble på nedsettende vis sett på som en søring. Av den grunn identifiserer jeg meg med ikke-EØS-borgerne som arbeider i Nord-Italia. Diskrimineringen Liga Nord har innført, er et alvorlig problem som dagens venstreside ikke har skjønt omfanget av.» I et forsøk på dialog med Liga Nord har PDs partisekretær Pierluigi Bersani valgt en mild tone. «Jeg sier ikke at Liga Nord er rasistisk, men pass på: Spiller man på visse drifter, kan det skape rasisme,» sa han til avisen La Padania i februar.

Skal vi tro den tidligere kommunisten Zecchini, som i dag støtter den reformistiske venstresiden, vil denne blindheten få en paradoksal virkning: Mange arbeidere har de siste årene stemt på Liga Nord, fordi venstresiden gradvis har mistet kontakten med de lavere samfunnslagene. Liga Nords populistiske slagord «Sjef i eget hjem» har, ifølge Zecchini, forført lønnsmottakere som sliter stadig mer med å få endene til å møtes. «Venstresiden var noe annet før,» sier Zecchini. «I ruinene etter andre verdenskrig jobbet den for sosialt samhold. Den hjalp oss å se på oss selv som aktører i landets renessanse. Vår politiske utdannelse startet da vi begynte i fabrikkene og meldte oss inn i fagforeningen, noe som ofte skjedde samtidig med at man hentet partiboka. Fabrikken var vårt universitet. Gjennom fagforeningsmøtene ble vi bevisst vår situasjon og hva som skjedde i utlandet. Vi hadde en svært direkte opplevelse av at vi kunne komme oss ut av nøden og ulikhetene.»

På 80-tallet opplevde Brescia, i likhet med resten av Italia, vidtgående endringer: Store industribedrifter ble delt opp i små bedrifter, fagforeningene ble stadig mer oppspaltede og avkoblet de politiske partiene. Arbeiderbevegelsen mistet sin styrke. Og med globaliseringen ble de nye arbeiderne overlatt til seg selv og stemmeløse. «I et helt år sendte jeg jobbsøknader, uten å få et eneste svar,» forteller den 27 år gamle litteraturviteren Tommaso Gaglia, som forsøker å gjenopplive denne PD-kretsen i Brescia med kulturaktiviteter (filmforum, multietniske middager, konserter, osv). «Vi unge vet ikke hva framtiden har å by på, men vi må ikke henfalle til individualisme,» legger han til. «Siden videregående har jeg engasjert meg politisk fordi jeg letter etter en konkret måte å endre ting på, slik Zecchinis generasjon gjorde.» Tiden med partiskoler er et fjernt minne: «Vi er heldigere enn foreldrene våre. Vi har studert og vokst opp med velstand, men vi har ingen politisk utdannelse. Partiet investerer ikke nok på dette området, og det blir stadig færre møtesteder,» forteller Gagliga.

«JEG HATER DE LIKEGYLDIGE»

Kretsens øverste etasje, som huser partiets romslige kontorer, er et møtested for aktivister og partiledere. Blant sistnevnte finner vi 45-åringen Pietro Bisinella, partisekretær for regionen og ordfører i en kommune som har blitt et symbol på sameksistens mellom innfødte, indere og pakistanere som arbeider i landbruket. Og 35-årige Michele Orlando som styrer en venstrebastion og ønsker en fornying av lederskapet, sammen med de andre unge lederne i fraksjonen rottamatori («skroterne»). Den ivrige aktivisten Gloria Bargigia (29) håper at denne foryngelsen også vil nå grasrota: «Foreldrene mine var sosialister og har gitt meg lidenskapen for politikk, men jeg føler meg som en fremmed. Folk på min alder er sjelden medlem av et parti. Politisk handling er fortsatt overlatt til de eldre,» forteller hun før hun fortsetter å dele ut pamfletter.

I en litteraturkafé like ved universitetet i sentrum av Brescia virker de unge i studentforeningen Sinistra per (bokstavelig: «Venstre for») mer selvsikre. De har vokst opp etter Berlin-murens fall, under operasjon mani pulite («rene hender») med de omfattende korrupsjonsavsløringene som ledet til krise for etterkrigstidens dominerende partier, og med berlusconismen,2 men de legger sitt håp i at venstresidens verdier igjen skal få fotfeste: «Vi må starte med like vilkår,» forklarer filosofistudenten Frederico Micheli. «Universitetsreformen til utdanningsminister Mariastella Gelmini, som er utdannet i Brescia, reduserer den offentlige finansieringen, det vil si tilgangen til stipender, studentboliger og kantiner. Hvordan skal utmerkelser belønnes, selve basisen for demokratiet, hvis ikke alle har de samme mulighetene?» Dagens høyreregjering bryr seg lite om kultur, mener Micheli, som fronter sin oppfatning av venstresiden gjennom konserter, fotokurs, fester, debatter, universitetsavisen og Facebook. «Enkelte ganger blir jeg deprimert av å se at de unge ikke er interessert i å forsvare fellesgodene. Men jeg står imot, for, som Antonio Gramsci sa, ’jeg hater de likegyldige’.»

IDEOLOGISK KRISE

I Prato, en viktig kommune i det midtre Italia, har vinden blåst i to dager. En felles følelse av resignasjon er til å ta og føle på. Innbyggerne venter på at stormen skal passere, i likhet med den som i noen år har herjet i denne tidligere venstrebastionen i det røde Toscana.3 Etter 63 år med venstrestyre vant sentrum-høyre fram i 2009, etter at denne store tekstilregionen opplevde sin største økonomiske krise noensinne. De siste seks tiårene har mer enn 10 000 arbeidsplasser forsvunnet i tekstilindustrien. Det eldste fagforbundet i Italia, CGIL med 5,7 millioner medlemmer, forsøker å finne løsninger, men gjør seg ingen illusjoner: «Da jeg ble fagforeningsrepresentant på 70-tallet, tenkte jeg, en smule naivt kanskje, at jeg gjennom politisk handling kunne arbeide for en bedre verden,» forteller den middelaldrende sekretæren for CGILs lokallag, Manuele Marigolli. «Uten kollektiv handling ville mine forhåpninger vært vaklende. Men følelsen av tilhørighet avhenger av evnen til å vise tyngde i kampene. Med internasjonaliseringen av markedene trues arbeidernes rettigheter stadig mer og politikken har mistet sin rolle.»

Fram til forrige tiår sov Prato aldri. Fabrikkene var åpne 24 timer i døgnet. Da konkurransen fra Kina og India kom, og enkelte deler av produksjonen ble automatisert, sank årsverkene. Nattskiftene ble fjernet i nesten alle fabrikkene. Men medienes og politikernes oppmerksomhet har konsentrert seg om kineserne i byen, som har skapt det de kaller en «parallellsektor» til konfeksjonsindustrien med ulovlig handel og svart arbeid.4 For å vinne kommunevalgene spilte sentrum-høyre på lov og orden. «Skylden for krisen i Prato kan ikke legges på de 25 000 kineserne som bor her, men snarere på de i Kina!» sier Marigolli med bestemt stemme. «Nok løgner! I Prato jobber ikke kineserne med tekstil, men med klær. De er ikke konkurrenter, men potensielle storkunder. Løsningen på krisen ligger i synergi: Vi produserer stoffer og i stedet for å gjøre konfeksjonen i Romania kan vi gi den til dem.» Dette er ideen til venstresiden og de progressive delene av fagbevegelsen: «å bygge relasjoner med kineserne, det vil si å gi dem oppholdstillatelse og frigjøre dem fra dagens slavetilstand. For å få liv i Prato igjen trengs det et frigjøringsprosjekt som angår alle.» Mens telefonen ringer i et kjør, fortsetter Marigolli: «Her har høyresiden vunnet fordi venstresiden altfor lenge har hvilt på laurbærene og ikke klart å gi tro på framtiden. Resultatet er at arbeiderne ikke lenger stemmer på dem.» I et land der hjemmesitterandelen har økt jevnt siden slutten av 70-tallet (19,5 prosent i det forrige parlamentsvalget i 2008), mener PDs provinssekretær Ilaria Bugetti (37) å ha en klar idé om hva venstrepolitikk er: «Skole og offentlig helse, adgang til grunnleggende tjenester, integrering av innvandrere,» sier hun før hun legger til: «På 90-tallet ble vi rammet av et jordskjelv som vi fortsatt lider under, med ideologisk krise og krise for partiene og ikke minst Berlusconis inntreden i politikken. Han skapte en samfunnsmodell og introduserte personkulten i politikken, noe som har gjort at lederen er viktigere enn hva han sier.»

BERLUSCONISMEN

I en sentrumskafé blir Bugetti rørt av minnet om en karismatisk leder fra en svunnen tid: Enrico Berlinguer, partisekretær for Italias kommunistparti (PCI) fra 1972 og fram til sin død i 1984. I dag er han en av venstrelederne som savnes mest, et fjernt, nostalgisk referansepunkt: På tross av en beskjeden personlighet ble han høyt verdsatt for sin framtidsvisjon, for sin politiske lidenskap og moralske tyngde.

I Folkets hus i Coiano, hjertet for byens venstreaktivisme, henger det et svart/hvitt-bilde av Berlinguer. «Jeg bygde dette huset i 1975,» forteller 70-åringen Mario Bensi, en historisk drivkraft for denne kretsen av PCI som teller 550 medlemmer. «Det er en vanskelig tid for politisk aktivisme. Inntil for ti år siden kom ’kameratene’ hit for å drikke kaffe og diskutere i det uendelige. I dag har ikke lenger partiene noen bånd til befolkningen. Mer enn ideologien er det verdiene som har gått tapt, særlig solidariteten. Nå er det alle for seg selv. Berlusconismen er muligens bedre hver for seg. Statsministeren har med sin politikk, sine tv-kanaler og skreddersydde lover klart å kvele den kritiske tenkningen. Aktivistene er blitt desillusjonerte og likegyldige. ’Det er likt overalt, uansett’ sier de.» Mange mener også at venstresiden banet vei for Berlusconi, fordi de ikke tok tak i hans interessekonflikter da de satt med makten.

Berlusconismen – forstått som dyrking av utseende og luksus, en kommersialisering av livet og en generasjon tilhengere som ligner mest på tv-fans – skal ha besmittet venstresiden også på annet vis: «Med sin nepotisme har lederne i 60-årene utradert de dyktige unge. Dette er grunnen til at det i dag påstås at det ikke finnes noen lederskikkelser som kan utfordre høyresiden,» forklarer venstreaktivisten Sergio Puggeli, som har skrevet to bøker om temaet.5 Natten faller på og rundt kretsens bord, plassert som i en stor fjellstue, spiller et titalls veteraner kort. Andre spiller biljard, mens ungdom fra nabolaget ser fotball på tv. Etter middagen vises en film om nazistenes deportasjoner og dagen etter er 300 handikappede invitert på middag. På tross av vanskelighetene er Folkets hus et viktig møtested, som også brukes til innvandrerbryllup. Huset gir venstresiden et fortsatt håp, i en by der Liga Nord har gjort det godt i valgene og der høyreekstremistene til Azione Giovani og Casa Pound har dukket opp.

«DET FINNES ET BEDRE ITALIA»

La oss forlate Prato og dra til byen Bari i Puglia sør i Italia. Venstresiden har tradisjonelt hatt dårlig fotfeste her, men i 2005 klarte de for første gang å komme til makten, mye takket være Nicola «Nichi» Vendola som i dag sitter i sitt andre mandat som leder for regionen. Vendola som presenterer seg som åpent homofil og katolsk, er blitt en av de mest populære politikerne i landet. Etter at han forlot Rifondazione Comunista, dannet han i 2010 et nytt parti, Sinistra, ecologia e libertà (SEL, «Venstre, miljø og frihet»), med mål om «å bygge en ny stor venstreside i Italia og Europa». Allerede i november samme år hadde partiet 45 000 medlemmer og mer enn 500 lokalavdelinger, såkalte «fabrikker». Grunnprinsippene til SEL er parvise: fred og ikke-vold, arbeid og sosial rettferdighet, kunnskap og en miljøvennlig endring av økonomi og samfunn. Det er vanskelig å spå hvilke allianser det vil inngå med Partito democratico i en eventuell ny regjering, men kjensgjerningen er at mange identifiserer seg med det: venstredemokrater som ikke liker PDs glidning mot det katolske sentrum og frafalne fra Rifondazione, alterglobaliseringsbevegelsen og ulike venstreradikale.

I regionhovedstaden Bari der aktivismen for Vendola har slått rot, er situasjonen omvendt av den som hersker i PD-kretsene. Mens selvkritikken hersker i Brescia, domineres Bari av entusiasme, særlig overfor lederne. Blant de mest aktive tilhengerne finner vi mange unge som jobber for «Nichi-fabrikken», en liten gruppe som på mindre enn tre år har spredd seg til hele Italia og selv til utlandet. Den potensielle statsministerkandidaten Vendola oppfattes som et fullstendig nytt fenomen. «Vi oppsto som en valgkomité for Nichi. Vi hentet inspirasjon fra Obamas Organizing for America,»6 forklarer Ed Testa, en 32 år gammel kanadisk kunstner som tar seg av den grafiske produksjonen for Fabrikken i Bari. «Etter at Nichi ble gjenvalgt som guvernør, omdannet vi oss til et laboratorium for aktivisme,» forteller en annen trettiåring, Roberto Covolo. I «fabrikken» jobber alle frivillig, og er ikke nødvendigvis partimedlemmer. Hovedkontoret er imøtekommende, lyst og fargerikt. Alle møblene kommer fra resirkulerte materialer: garderobeskap av papp, bensinkanner som lys, stoler lagd av melkeflasker. Rundt tjue unge, flesteparten i trettiårene, bruker mesteparten av tiden på nettet for å holde kontakt med de andre «fabrikkene». «Facebook-siden vår har 80 000 tilhengere, Nichis har 400 000. Men nyhetsbrevet til ’fabrikken i Bari’ har bare 100 mottakere.» Covolo innrømmer at det er vanskelig, også for dem, å tiltrekke seg nye aktivister, særlig uten å ty til merkelappen «Nichi» på t-skjorter og badehåndklær. Flere kommentatorer mener at PD-sekretæren Perluigi Bersani mangler utstråling, men anklager samtidig Vendola for å være populistisk og en «rød Berlusconi».7 Til dette svarer med medlemmene i «fabrikken»: «Vi utnytter det positive aspektet i personaliseringen av politikken for å engasjere flere. I dag er det lettere å identifisere seg med et individ enn med kulturelle referanser. For ikke å snakke om at Vendola er en modig fyr, noe som ikke gir seg selv i Italia.» Aktivistene lar seg fascinere av hans evne til å snakke politikk i et varmt og poetisk språk som både er krevende og barokt. I forhold til PD-tilhengerne ser de på seg selv som mer sekulære, mer opptatt av miljøet og arbeidernes rettigheter, men det de først og fremst bruker tiden på er kommunikasjon. Det optimistiske slagordet «Det finnes et bedre Italia» gjentas som et mantra, så mye at jeg føler jeg er i et reklamebyrå. Propagandistene framstiller «vendolismen» som noe nytt i venstresidens vakuum, men «fabrikkens» medlemmer nøler med å oppdatere oss om innholdet, partiprogrammet og deres utviklingsstrategi for verden.

NATURSTRIDIG MODERNITET

For å finne dette må vi forflytte oss til SELs langt mer nøkterne hovedkontor, der den 35 år gamle regionsekretæren Annalisa Pannarale legger ut om arbeidet de gjør for å engasjere kvinner og unge i politikken i et altfor gammelt og mannsdominert land. Ifølge henne finnes det en absolutt prioritering: å styrke den fornybare energien som Puglia eksporterer til resten av landet. Vendolas idé om god styring kobles også til konfiskering av mafiaens eiendeler og økt turisme. Likevel har denne naturskjønne og kulturrike regionen fortsatt store problemer.

Det kriserammede helsesystemet granskes for tiden av rettsvesenet i Bari,8 og den regionale planen om å stenge 18 sykehus skaper misnøye. Gode tjenester står i fare for å forsvinne. Flere leger jobber fortsatt i usikre stillinger og med tvungen overtid uten kompensasjon. Akuttmottakene er overfylte og ventelistene endeløse. Utbyggingen av vindkraft kritiseres av enkelte miljøvernere på grunn av påvirkningen på nærmiljøet. Landbrukssektoren er på vei nedover. Ungdomspolitikken som vendolistene framhever, har knapt hatt noen innvirkning på arbeidsledigheten, som er på hele 34 prosent for aldersgruppen 15–24 år. Ungdommene vi treffer i byen sier at de ikke har mye håp: «Ja, jeg kjenner til Vendola. Selv om jeg stemmer til høyre, liker jeg ham fordi han er en god taler,» sier en tenåring som sitter med vennene sine på en kafé i sentrum. «Men jeg tror ikke det finnes noen framtid for meg, verken her eller i Nord. Vi kommer alle til å dra til utlandet.» Ikke langt fra kafeen, ved inngangen til gamlebyen i Bari, møter jeg en frustrert selger: «Det er ingen her på dette overbygde markedet. Vi søringer liker å henge i gata. Men hvem hører på oss?» I havna er fiskebodene i betong tomme. To meter lenger borte viser de gamle fiskerne fram fangsten, i trekasser, slik det ble gjort i gamle dager. «Denne typen modernitet som politikerne har innført, oppfattes som naturstridig,» sier en forbipasserende. Sett herfra, virker Nichi-aktivistene for øyeblikket langt borte.

Oversatt av R.N.

^{^{^{^Fotnoter:
1}}}I januar 2011 ble det avslørt at Silvio Berlusconi skal ha betalt for sex med den mindreårige Karima «Ruby» El Mahroug.

2 Termen ?berlusconisme? brukes om Berlusconis personlige, politiske, økonomiske og mediemessige makt og hans innflytelse på samfunnet.

3 De tradisjonelt «røde» regionene er Emilia Romagna, Marche, Umbria, og Toscana.

4 Ifølge byens rettsvesen har 13 000 kinesere fått oppholdstillatelse i Prato. I tillegg kommer «ulovlige» innvandrere og de som har fått oppholdstillatelse i andre italienske byer. Ifølge lokale kilder er det rundt 25 000 kinesere i Prato.

5 Militanza di base. La metamorfosi della Sinistra tra anfitrioni et camaleonti, Bastogi, Foggia, 2002 og Oltre i portroni. La caduta, annunciata, del centrosinistra, Bastogi, 2010.

6 Nettsamfunn skapt av Obama-administrasjonen for å samle støtte for presidentene kampsaker.

7 Se Ernesto Galli Della Loggia, «L'orecchino populista» (Øreringpopulisten), Corriere della Sera, Milano, 21. desember 2010 og Marco Travaglio, «Il Berlusconi rosso» (Den røde Berlusconi), Antefatto.it, 8. august 2009.

8 En stor granskning av korrupsjonen i helsesektoren i Puglia har også rammet regionalregjeringen til Vendola, og da især to folkevalgte: tidligere leder for regionalrådet Sandro Frisullo og tidligere helseråd Alberto Tedesco.

(…)