Grunnlov for fellesgodene

Når en stat privatiserer en jernbanelinje, en flyrute eller et sykehus, når den gir fra seg vannforsyningen eller selger universitetene, eksproprierer den en del av sine goder, slik den gjør med privat eiendom når den bygger en vei. I en privatiseringsprosess selger regjeringen noe som ikke tilhører den, men hvert medlem av fellesskapet, på samme måte som når den overtar en åker for å bygge en motorvei, overtar den med tvang noe som ikke er dens.

I denne forstand fratar enhver privatisering bestemt av en offentlig myndighet – representert av den sittende regjeringen – borgernes del av et fellesgode, på samme måte som når den overtar et privat gode. Men med en viktig forskjell: Den liberale grunnlovstradisjonen beskytter privat eiendom mot staten, pålegger den å betale erstatning for eksproprieringen, men det finnes ikke noe juridisk rammeverk som beskytter mot den nyliberale staten når den overfører kollektive goder til det private.

Som følge dagens utvikling i styrkeforholdet mellom statene og de store multinasjonale selskapene, viser denne asymmetrien en juridisk og politisk anakronisme. En lignende grunnlovsmessig uansvarlighet åpner for at de sittende regjeringene fritt kan selge goder som tilhører alle for å finansiere sin politikk. Den får oss til å glemme at de politiske myndighetene skal tjene et suverent folk, og ikke omvendt. Riktignok må tjeneren (regjeringen) disponere godene til de den representerer (borgerne) for å kunne utføre sine tjenester til det fulle. Men regjeringens rolle er å være en tillitsfull administrator, ikke en eier som står fritt til å misbruke formuen. For med en gang fellesgodene er fremmedgjort, skadde eller ødelagte, slutter de å eksistere for fellesskapet. De er ikke reproduserbare og er vanskelige å hente tilbake, både for samtidens generasjon, som vet den har valgt en skurkaktig tjener, og for framtidige generasjoner, som ikke kan anklages for et valg de ikke har tatt. Spørsmålet om fellesgoder er i første instans konstitusjonelt, fordi det er i grunnlovene de politiske systemene fastsetter de langsiktige valgene de ønsker å unndra fra skiftende regjeringers innfall.¹

Dermed er det avgjørende å utarbeide et teoretisk rammeverk der fellesgodene er en selvstendig juridisk kategori i opposisjon til både privat og offentlig eiendom.² Denne oppgaven viser seg desto mer nødvendig nå som tjeneren er rammet av en dødssynd, nemlig å finansiere sine aktiviteter med lån i stedet for skatt, noe som har gjort at tjeneren har havnet i klørne på lånehaier som tydeligvis er langt mektigere enn den enkelte regjering. I et overveldende flertall av statene har regjeringen som følge av den globale finansens massive renter, faktisk satt fellesgodene utenfor enhver kontroll for å gjøre opp sin spillegjeld. Denne logikken framstiller som naturlig og obligatorisk en situasjon som i virkeligheten skyldes en rekke bevisste politiske valg.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

ELINOR OSTROM
Bevisstheten om fellesgoder, det vil si kjensgjerningen av at de er redskaper for å dekke fellesskapets behov og grunnleggende rettigheter, skapes ikke av papirbeslutninger.³ Denne bevisstheten dannes av de sjelden seirende men alltid frigjørende kampene verden over for å forsvare dem. I mange tilfeller er de virkelige fiendene nettopp de statsapparatene som burde vært deres trofaste forsvarere. Eksproprieringen av fellesgoder til fordel for private interesser gjøres ofte av regjeringer som blir stadig mer avhengige (og dermed har havnet i en dårlig posisjon) av selskapene som dikterer politikken med privatisering, overforbruk av land og utbytting. Situasjonen i Hellas og Irland er her talende.

Den moderne vestlige tradisjonen er utviklet innenfor dialektikken mellom staten og privateiendommen, i et øyeblikk av historien der sistnevnte hadde behov for beskyttelse overfor autoritære og allmektige stater. Dette er forhistorien til de grunnlovsfestede garantiene som myndigheten forsvarer, området reservert for loven (som gir lovgiveren monopol på enkelte spørsmål og ekskluderer innblanding fra andre statlige organer i form av dekreter eller reguleringer) og krav til erstatning. Men nå som styrkeforholdet mellom staten og privat sektor har endret seg, har også den offentlige eiendommen behov for beskyttelse og langsiktige garantier. Men dette er det vanskelig å forestille seg innenfor den tradisjonelle rammen, som begrenser offentlig eiendom til staten. Nettopp derfor er ikke den klassiske liberale beskyttelsen av privateiendommen overfor staten lenger tilstrekkelig.

Den politiske bevisstheten om eksproprieringen eller vandaliseringen av fellesgoder i dagens kamper (for vann, offentlig utdanningssystem, mat, mot store utbygginger som ødelegger jorda) dukker ofte opp på en diffus måte, uten likevel å lede til nye teoretiske verktøy som kan gi en felles retning for de ulike mobiliseringene. Kategorien fellesgoder kan fylle dette nye konstitusjonelle vernet av det offentlige mot en nyliberal stat og den private makten.

Begrepet fellesgoder tok et kvalitativt sprang i 2009 da den nordamerikanske økonomen Elinor Ostrom fikk «nobelprisen» i økonomi for sine arbeider om the commons (allmenningene), med spesiell vekt på boka Governing the Commons: The Evolution of Institutions for Collective Action.⁴ Hun er blitt et nøkkelord i det internasjonale landskapet. Men denne anerkjennelsen har i stor grad utvisket hennes kritiske potensial. I det vitenskapelige miljøet, har anerkjennelse av Ostroms arbeider ikke gitt seg utslag i en erkjennelse av de revolusjonerende konsekvensene som vil følge av å gi fellesgodene en sentral posisjon blant de juridiske og politiske kategoriene.

NATURLIG Å UTVINNE FELLESGODER
«Allmenningens tragedie»⁵ – ideen om at fri tilgang til felles ressurser medfører overutnytting og ødeleggelse – ledet den dominerende akademiske strømningen i økonomifaget til å se på felleseiendommen som det ultimate ikke-lovlige stedet. Med dette utgangspunktet har en rekke økonomer og samfunnsforskere grunnet sine teorier på forestillingen om en person som invitert på en buffé med en begrenset mengde mat, kaster seg over bordet og forsøker å maksimere sitt kaloriinntak på bekostning av de andre gjestene. Den grådige homo economicus fortærer maksimalt med mat på kortest mulig tid.

Ostrom har vist at denne atferdsmodellen beskriver dårlig det forholdet mennesker av kjøtt og blod har til verden. Likevel trekker hun ingen politiske konsekvenser av at denne modellen beskriver nokså godt atferden til de to sentrale institusjonene som styrer store deler av vår verden. Aksjeselskapet og den nyliberale staten tenderer faktisk begge to mot å behandle fellesgodene som den grådige på buffeen: De forsøker begge å slå kloa i mest mulig ressurser på bekostning av de andre. Drevet av sjefene og aksjonærenes interesser i det ene tilfellet, nasjonen og politikerne i det andre, får de en kortsynt og egoistisk atferd, som de som oftest beskytter med en tjukk ideologisk tåke.

Når begrepet om allmenning nå trer inn i den dominerende akademiske og vitenskapelige strømningen, står det i fare for å bli et nytt moteord i dagens krisetider, på linje med «bærekraft» og «grønn økonomi». Generasjonene som fulgte etter den «vitenskapelige revolusjonen» fant et middel til å åpne en skattekiste med enorme rikdommer som tidligere generasjoner hadde oversett fordi de ikke hadde midlene til å utvinne dem.⁶ Den første moderniteten (fra det 16. til det 18. århundret) dannet en forestillingsverden, gjennom en allianse mellom jus, teknologi og økonomi, som framstiller det som en «vitenskap» å profittere på rikdommene i denne skattekisten (kull, olje, gass, ferskvann), naturressurser som vi ikke kan produsere og som naturen bruker millioner av år på å reprodusere. Det er denne forestillingsverdenen som danner grunnlaget for denne vitenskapen om rask og effektiv utvinning av disse skattene som vi de siste tre hundre årene har kalt økonomi.

I den moderne mentaliteten er det helt naturlig å utvinne fellesgoder – gjennom et forbruk som uunngåelig ender med at de privatiseres til fordel for de som lykkes å nyte dem og trekke størst profitt. Denne akkumuleringsprosessen som kalles varifisering, der forutsetningene er penger, privat eierskap over land og lønnsarbeid, menneskelige oppfinnelser som kommersialiserer unike og ikke-reproduserbare kvalitative verdier, som jorda, livet og den kvalitative utvekslingen.

PRIMITIV AKKUMULASJON
Karl Marx beskrev prosessen han kalte primitiv akkumulasjon – særlig med plyndringen av allmenningene i England på 1500-tallet – som den første etappen i kapitalismens utvikling: Prosessen ga en tilstrekkelig kapital til å igangsette den industrielle revolusjonen. Men definisjonen kan utvides, slik at primitiv akkumulasjon også omfatter privatisering av goder bygd opp via skatteseddelen og alles arbeid: offentlig transport og offentlige tjenester, telekommunikasjon, byforbedring, kulturelle og landskapsmessige goder, skoler (og generelt alt som innbefatter kultur og kunnskap), sykehus, altså alle de godene som styrer det sosiale livet, like til forsvaret og fengslene.⁷

En generell holdningsendring som leder til å gjøre «allmenningen» til det sentrale perspektivet, vil legge grunnlaget for en teknisk-juridisk omveltning. Det dreier seg altså om å avsløre, avvise og overskride paradokset vi har arvet fra den liberale konstitusjonelle tradisjonen, der privat eiendom beskyttes langt mer enn kollektiv eiendom.

Oversatt av R.N.

1
Denne nødvendige beskyttelsen er fortsatt skjør. I en rekke europeiske land har grunnlovsfestet monopol på offentlige tjenester ikke forhindret nedbygging.
2
Michael Hardt og Antonio Negri, Commonwealth, Harvard University Press, Cambridge, 2009.
3
Ugo Mattei og Laura Nader, Plunder: When the Rule of Law Is Illegal, Blackwell, Oxford, 2008.
4
Elinor Ostrom, Governing the Commons: The Evolution of Institutions for Collective Action, Cambridge Univ. Press, 1990.
5
Garrett Hardin, «The Tragedy of the Commons», Science, vol. 162, nr. 3859, Washington, desember 1968.
6
Carlo M. Cipolla, The Economic History of World Population, Penguin, London, 1962.
7
Elisabetta Grande, Il terzo strike. La prigione in America, Sellerio, Palerme, 2007. Se også David Harveys betraktninger om «akkumulasjon gjennom frarøving» i The New Imperialism (Oxford University Press, 2003).