Hellas under kniven

«Du vet ikke hva som venter deg når du våkner om morgenen.» Alle vi møter i Athen, Tessaloniki og andre steder uttaler på et eller annet tidspunkt denne setningen. Morgendagen henger over Hellas som et bur der alle sperres inne i usikkerhet for tilværelsen og fellesskapets framtid. Men dette er ikke den første prøvelsen til et land med en historie full av motgang. Grekerne ser fortsatt på seg selv som et smart folk, herdet av motbør. «Vi har vært i vanskelige perioder før, og vi har alltid kommet oss ut av dem. Men nå har de tatt fra oss håpet,» sukker en småbedriftseier.

Mens sparetiltakene tårner seg opp, truer lover, påbud og politiske beslutninger landets sosiale, økonomiske og administrative normer. Alt forandrer seg, daglig. Det som var sant i går, er det ikke lenger i dag. Ingen vet hva morgendagen vil by på. Den administrerte befolkningen lider under et stadig mer detaljbesatt, kafkask byråkrati med uforståelige regler som stadig endres. «Folk ønsker å følge loven,» forklarer en ansatt til sine kolleger i et kommunestyre i Kykladene. «Men vi vet ikke hva vi skal si til dem, vi kjenner jo ikke til forskriftene!» En mann måtte betale 200 euro og vise 13 ulike papirer og id-kort for å fornye førerkortet sitt. Enkelte offentlig ansatte gjør passiv motstand. «De kutter lønningene deres og de slutter å jobbe. Ringer du til politiet for noe som har skjedd deg, svarer de at du må finne ut av det selv,» forteller en pensjonert marineingeniør i opphisselse over regjeringen. Sinnet stiger. Det rapporteres om en tydelig økning av vold i hjemmet, tyverier og mord.¹

HAVNER PÅ GATA

Lønningene har sunket, så mye som 35–40 prosent i enkelte bransjer. Samtidig lages det stadig nye skatter, noen med tilbakevirkende kraft. Inntektene er mer enn halvert. Blant de siste skattene finner vi siden sommeren en solidaritetsskatt (på 1–4 prosent av årsinntekten), en skatt på olje og naturgass som kommer på toppen av energiforbruket, senkning av frigrensen fra 5000 til 2000 euro og en eiendomsskatt på 0,5–20 euro per kvadratmeter som er oppgitt på strømregningen. Denne får man mulighet til å betale to eller tre ganger, før man risikerer å miste strømmen eller bli bøtelagt.

I begynnelsen av november visste verken pensjonistene eller lønnsmottakerne, i det offentlige så vel som i det private, hva de ville sitte igjen med i slutten av måneden. Å arbeide uten lønn er blitt nokså vanlig. I offentlige selskaper og tjenester som rensker opp i systemet, er kraftige stillingskutt underveis. Innen 2015 skal 120 000 lønnsmottakere over 53 år settes i «reserve». For offentlig ansatte som har arbeidet i 33 år er dette forværelset til pensjonering: De blir sendt hjem og får bare beholde 60 prosent av grunnlønna. En gruppe tidligere jernbanearbeidere over femti kan fortelle at flere pensjonerte funksjonærer snart bare vil sitte igjen med en sultelønn. Noen av arbeiderne omskolerte seg til museumsvakter i et opplegg for «frivillig» mobilitet,² og fikk tidligere 1800–2000 euro i måneden, en relativt komfortabel lønn i Hellas. Grunnlønna varierer nå mellom 1100 og 1300 euro i måneden, og er nede i 600 euro for «reservistene». Men de kan alle miste denne inntekten hvis de forsøker å finne andre inntekter: Det er nå forbudt og myndighetene nøler ikke med å sanksjonere de som gjør det.

Lønningskuttene skaper kaotiske tilstander, forteller en innbygger i Tessaloniki. «Jeg betaler ikke lenger regningene mine, jeg reduserer innkjøpene, butikkene stenger, arbeidsledigheten stiger». I mai lå de offisielle tallene for arbeidsledigheten på 16,6 prosent (40 prosent for unge), ti prosentpoeng høyere enn i 2008. De reelle tallene er sannsynligvis langt høyere. Den økonomiske, sosiale og politiske krisen har skremmende konsekvenser for det offentlige helsesystemet. Sykehusene og helsesentrene har fått kuttet budsjettene med i snitt 40 prosent. Akuttinnleggelsene øker samtidig som færre oppsøker lege. Flere vi møter forteller at legemidler ikke blir eller står i fare for å ikke lenger bli delt ut. «Faren min lider av Parkinson,» forteller en journalist. «Medisinene hans koster 500 euro i måneden. Apoteket har fortalt ham at de snart ikke kan gi ham mer fordi forsikringen ikke lenger dekker det.»

Antallet fysiske og psykiske sykdommer øker urovekkende fort, særlig hjerteproblemer. Nye undersøkelser viser at den vanskelige hverdagen, med personlig forgjeldelse og arbeidsledighet, skaper «store depresjoner, forstyrrelser og utbredt angst», noe som delvis forklarer den spektakulære veksten i selvmord.³ Ifølge uoffisielle tall fra ulike parlamentarikere, økte antallet selvmord med 25 prosent i 2010 i forhold til året før. I første halvdel i år steg tallet med 40 prosent sammenlignet med samme periode i fjor, ifølge det greske helsedepartementet. Data publisert i legetidsskriftet The Lancet⁴ indikerer en bekymringsfull økning i prostitusjon, så vel som HIV-smitte og andre kjønnssykdommer.⁵ Det har aldri vært så mange hjemløse og stadig nye grupper havner på gata: «Tidligere var det alkoholikere, narkomane og psykisk syke. Nå er de hjemløse vel så ofte individer eller familier fra middelklassen, unge og moderate fattige.»⁶

BEFOLKNINGEN FÅR SKYLDA

Hvordan skal de komme seg ut av en så alvorlig krise? Det sivile samfunnet klarer ikke lenger å opprettholde familiesamholdet som tradisjonelt har utgjort limet i den greske velferdsstaten. Mange ønsker å forlate landet, og de som kan gjør det. For resten er det få valgmuligheter. Enkelte vender seg til kirken som tilbyr gratis måltider og husly. I Tessaloniki mottar fader Stephanos Tolios et titalls desperate som ber om arbeid. Han kan gjøre lite foran søknadsbunkene som vokser for hver dag som går. I flere byer – Volos, Patras, Heraklion, Athen, Korfu, Tessaloniki – har lokalsamfunnene laget parallelløkonomier med egne byttesystemer. Men initiativet klarer ikke å demme opp for problemene. Situasjonen er så alvorlig at familier henter bestemødre og bestefedre ut av pleiehjem for å få tilbake pensjonen på 300–400 euro.

Ingen land kan beskytte seg mot et slikt sjokk. Og Hellas mindre enn andre. Landet var ikke forberedt på å møte de sosiale og helsemessige konsekvensene av sparepolitikken de internasjonale og nasjonale elitene har påtvunget landet med det Karl Polanyi kalte «vitenskapelig råskap».⁷ Landet har ikke hatt tid eller midler til å utvikle et omfattende sosialt sikkerhetsnett, og nå rives de eksisterende maskene fra hverandre. I tillegg har klientelismen, baksiden av en historisk svak stat, korrumpert det som kunne vært bygd. «Nå smuldrer alt opp,» sier Sotiris Laïnas ved Aristoteles-universitetet i Tessaloniki.

For å møte kravene fra «troikaen» (EU, IMF og Verdensbanken), kuttet visestatsministeren i Georgios Papandreous avgåtte regjering 210 poster i helsebudsjettet. Med det beseglet han skjebnen til en rekke store og små institusjoner og tiltak. Uten øye for betydningen av deres arbeid, ble viktig og uunnværlig personell rammet (for eksempel ansatte i den greske Alzheimer-foreningen). Nasjonale aktører fra det ineffektive og korrupte systemet har dermed tatt over arbeidet med å bygge ned velferdsstaten som internasjonale krefter har holdt på med i minst tretti år.

Som om ikke det var nok er det befolkningen som får skylden for krisen. Framgangsmåten er velkjent: Det holder å stigmatisere enkelte samfunnsgrupper. Offentlig ansatte, leger og butikkeiere mistenkt for skattejuks har blitt satt i skuddlinja. Befolkningen har på ingen måte glemt roten til problemene, nemlig systemet og lederne, men de vet hva de kan gjøre.

«FIENDEN ER ABSTRAKT»

Korrupsjonen og klientelismen har dype historiske røtter. Hellas har verken hatt suverene borgere eller en moderne stat med selvstendig byråkrati uten bånd til private interesser. Landet er perifert i det internasjonale systemet, og har fått sine institusjoner importert eller påtvunget av utenlandske makter etter uavhengigheten i 1830.⁸ Landet har alltid vært underlagt internasjonale styrkeforhold og ble gjort avhengig av den kapitalistiske økonomien. Den politiske modellen som vokste ut av denne arven var kunstig satt sammen fra starten av, i et tradisjonelt og splittet samfunn, bygd rundt lojalitet til lokalsamfunnet, storfamilien, landsbyen og lokale verdier. I går som i dag er systemet autoritært og svært sentralisert, og står i mot enhver maktfordeling, krav om lokal autonomi eller substansielt demokrati.⁹ Klientelismen og korrupsjonen har fruktbar jord å vokse i. Det er elitenes interesser og makt som tjenes. Borgerne har vent seg til situasjonen.

Det stolte folket er likevel kritiske til seg selv og landet, og har aldri vært naive. Men de er maktesløse. Hvilken samfunnsmodell kan de se for seg, folket som ifølge Cornelius Castoriadis har vært «fundamentalt ute av stand til å danne et politisk fellesskap»?¹⁰ Laïnas sier ironisk at hvis grekerne ønsker å «vende tilbake til tiden før krisen, da de levde på en løgn», vil de ikke kunne det: Sjokket er for voldsomt. Dette er det mest slående, og kommer til uttrykk i gjentatte oppfordringer om orden og autoritet. Meningsmålinger som ble gjort under dannelsen av den nye regjeringen med tidligere sentralbanksjef Lucas Papademos i spissen, antyder at en del av befolkningen tenker at det kanskje er bedre å ha teknokrater ved makten enn en forhatt politikerstand. Dette betyr på ingen måte at de er for sparepolitikken, men snarere at de håper på å komme seg videre. Kravene fra ESB fikk Mario Monti til å kalle ESB en «utenlandsk diktator»,¹¹ men det var før han selv fikk statsministerposten i Italia. Enkelte mener kravene er en garanti for en ærlig og kompetent regjering som handler i landets beste.

Er det tilfellet? Man har all grunn til å tvile på det. Grekerne trodde at de var kvitt sine ledere, men nå vet de ikke lenger hvem de skal protestere mot. «Det finnes ingen fiende,» bemerker Laïnas. «Regjeringen abstraherer makten, det er dens styrke. De kaller det finansstabilisering.¹² Men når fienden er abstrakt, er det dårlige tider. De stjeler framtida vår.»

Oversatt av R.N

Fotnoter:
1 «Tilfeller av familievold er tredoblet», I Simerini, Nicosia, 16. mars 2011. «Økning i barnemisbruk og fattige barn», www.tvxs.gr, 15. april 2011.

2 Jernbaneselskapet innførte dette programmet for å redusere kostnader i forbindelse med privatiseringen.

3 Upublisert studie utført av Det medisinske instituttet i Athen mellom februar og april 2011. Se Eleftherotypia, Athen, 5. oktober 2011.

4 Alexander Kentikelenis (red.), «Health Effects of Financial Crisis: Omens of a Greek Tragedy », The Lancet, London, 22. oktober 2011, vol. 378, nr. 9801, s. 1457–1458.

5 «Risk of HIV Outbreaks Among Drug Injectors in the EU», European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction, Lisboa, 14. november 2011, www.emcdda.europa.eu.

6 Studie av NGO-en Klimaka, Athen. Se «Greek Crisis Creates Thousands of Middle-Class Homeless», www.monstersandcritics.com, 9. oktober 2011.

7 Karl Polanyi, The Great Transformation, Rinehart, New York, 1944. Utgis på norsk i 2012 med tittelen Den liberale utopi, på Res Publica.

8 Etter uavhengighetskrigen (1821–1830) innførte London-traktaten i 1832 monarki i Hellas. Sterke europeiske krefter (Frankrike, Russland, Stor-Britannia) innsatte Otto de Wittelsbach, hertug av Bayern, som konge. Disse forble en sterk innflytelse.

9 Nicols P. Mouzelis, Modern Greece. Facets of Underdevelopment, Macmillan, London, 1978.

10 Cornelius Castoriadis, «Nous sommes responsables de notre histoire» [Vi er ansvarlige for vår historie], Le mouvement grec pour la démocratie directe [Den greske bevegelsen for direkte demokrati], Lieux Communs, 2011.

11 Mario Monti, «Il podestà forestiero», Corriere della Sera, Milano, 7. august 2011.

12 EUs fond for finansiell stabilitet (EFSF), opprettet i 2010 for å gi lån til kriserammede EU-land.