Ifølge en berømt uttalelse fra Sigmund Freud, har ikke psykoanalysen noen egen verdensanskuelse (Weltanschauung) – den deler simpelthen verdensanskuelse med vitenskapen. Er denne uttalelsen, fra så sent som 1932, det definitive tegnet på at Freud i bunn og grunn var positivist? Ikke nødvendigvis. Kanskje er det like opportunt å påpeke at Freud med dette kan ha ment at psykoanalysens framtid er helt avhengig av vitenskapens bruk av den: Det ved psykoanalysen som med tiden vil framstå uvitenskapelig, må psykoanalysens talspersoner simpelthen gi slipp på. Bare det vitenskapen gir plass til, vil overleve. Det er ikke urimelig at Freud, som satte forskning og streben etter sannhet så høyt, faktisk mente noe slikt. Om han i så fall hadde rett, er en annen sak. La oss uansett spørre: Har Freuds tenkning noen plass innenfor vår tids vitenskap?
Ja, hevder Eivind Tjønneland, i et referansespekket etterord til årets Freud-utgivelse på Vidarforlaget, nemlig Kari Ueckers oversettelse av Hinsides lystprinsippet. Mens det på 1970-tallet var et problem for Freuds renommé at han snakket for mye om biologi og for lite om samfunn, har dette i dagens sosiobiologiske tidsalder snudd seg til Freuds fordel, bemerker Tjønneland. For ham er det vesentlig at Freuds metapsykologi og teori om dødsdriften er aktuelle tanker i spenningsforholdet mellom det C.P. Snow i sin berømte artikkel omtalte som «de to kulturer»: den naturvitenskapelige og den humanistiske. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
