Pillenes marked

Selskapet CereScan spesialiserer seg på medisinske bilder. Firmaet hevder å kunne diagnostisere mentale lidelser ut fra bilder av hjernen. Et dokumentarprogram sendt på fjernsynskanalen Public Broadcasting Service (PBS) viser hvordan de går fram.¹ En gutt på elleve år sitter mellom foreldrene sine og venter stille på resultatet av MR²-undersøkelsen av hjernen sin. Sosialarbeideren spør om han er nervøs. «Nei», svarer han. Så viser hun bildene til familien: «Der er det rødt, her er det oransje. Det skulle vært grønt og blått.» Én farge betyr depresjon, andre signaliserer bipolaritet eller patologisk angst.

CereScan tilfredsstiller de økende behovene i et amerikansk samfunn som virker stadig mindre i stand til å tåle tegn på sosiale avvik. Selskapet hevder at én av sju amerikanere mellom 18 og 54 år lider av «patologisk forvirring» eller «problemer knyttet til angst».³ Det vil si 19 millioner mennesker. Et marked med en lysende framtid: CereScan planlegger å åpne tjue nye sentre over hele USA. Kommer de til å erobre resten av verden?

Adferdsnormene er ikke klare og entydige. Det er derimot diagnosekriteriene for patologiske avvik eller problemer, som for eksempel «konsentrasjonsvansker». De er svært tydelig definert og klassifisert i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM). Katalogen er den absolutte referanse for praktiserende leger i USA, og i økende grad i resten av verden. Den gjør det mulig å identifisere «patologiske problemer» i stadig yngre alder. Siden begynnelsen av 2000-tallet har én million barn blitt diagnostisert som bipolare i USA. Fra å være litt under 16 000 i 1992, økte tallet på autister i aldersgruppen 6 – 22 til 293 000 i 2008, og faktisk helt til 338 000 om man tar med barn mellom 3 og 6 – en alderskategori som dukket opp i statistikkene i 2000.

FARMAKOLOGIEN VINNER TERRENG

I befolkningen som helhet føres hver dag 1100 personer, blant dem 850 voksne og 250 barn, inn på lista over personer som mottar føderal økonomisk hjelp på grunn av store mentale problemer. Maskene i nettet blir stadig mindre. Men kliniske forsøk på voksne viser ingen tydelig bedre langtidseffekt av farmakologisk behandling av mentale lidelser. Det har positive effekter i noen uker (som stort sett er de samme som hos kontrollgrupper som får placebo), men langtidsvirkningene er irreversible endringer i hjernen og bevegelsesproblemer.

Medikamentell behandling av mentale lidelser dukket opp på begynnelsen av 1950-tallet, med den franske legen Henri Laborits arbeider på malaria, tuberkulose og sovesyke. Laborit bet seg merke i den «euforiske roen» som ble framkalt av Prometazin. I 1951 lanserte han begrepet «medisinsk lobotomi», med referanse til det kirurgiske inngrepet som ødelegger forbindelsene i prefrontal cortex (pannelappene).⁵ Metoden ble oppfunnet av den portugisiske nevrologen Egas Moniz, som fikk Nobelprisen i medisin i 1949. Bruken av det første antipsykotika (Thorazine) ble kjapt utbredt i de psykiatriske sykehusene, og tok etter hvert turen over Atlanterhavet, sammen med lobotomien. Så kom tanken om at mentale problemer skyldes en kjemisk ubalanse i hjernen. Straks ble de «mirakuløse» effektene av litium, Prozac, Zyprexa og Zoloft lovprist av mediene.

Antipsykotika ga psykiatere, helsepersonell og sosialarbeidere en ny status som foreskrivere av medikamenter. Dermed ble psykoterapi og tallrike andre behandlingsformer marginalisert: trening, kostholdsendring, sosialisering, osv. Siden har farmakologien seiret på alle fronter. Med DSM utvides det patologiske feltet. Med helsemyndighetenes velsignelse intensiveres bruken av legemidler.

FALSK MARKEDSFØRING

Etter hvert som de har blitt drevne i PR, har laboratoriene ofte unnlatt å si alt de vet om virkningene av medikamentene. Til foreldre, barn og unge voksne med mentale problemer sier man at de har bruk for medikamenter på samme måte som en diabetiker trenger insulin. Legen Daniel Carlat har i mange år nytt godt av den sjenerøse farmasøytiske industrien, og har også vært en av dens mest trofaste markedsførere. Nå angrer han på sitt tidligere virke:⁶ «Vi sier til pasientene at de har en kjemisk ubalanse i hjernen, for vi må jo skaffe medisinsk bekreftelse på det faktum at de er syke. Men vi vet godt at det ikke er bevist.»⁷

Uavhengige langtidsstudier viser at effekten av antipsykotika avtar med tiden, at krisene kommer igjen, ofte sterkere enn før, og at symptomene blir mer alvorlige enn hos pasienter behandlet med placebo. Legene konkluderer med at dosene er for lave, eller at behandlingen ikke er godt nok tilpasset, og så går man over til sterkere medikamenter. Problemene blir verre og handikapet større. Millioner av amerikanere er trukket inn i dette infernalske maskineriet, som ofte likner den «medisinske lobotomien» Laborit beskrev i 1951.

Stilt overfor slike ubehagelige fakta hender det at laboratorier og forskere vrir på resultatene av kliniske forsøk, eller utelater informasjon. En forskergruppe ved universitetet i Texas har publisert falske resultater om ungdomsmedikamentet Paxil, der de unnlater å rapportere om den sterkt forhøyede risikoen for selvmord blant de studerte pasientene. Produsenten, GlaxoSmithKline, har imidlertid innrømmet i et internt dokument at medikamentet ikke virket bedre enn placebo. Da firmaet ble saksøkt for falsk markedsføring, valgte de å betale erstatning, ettersom en rettssak ville skade selskapets image og profitt.⁸ Dette er vanlig praksis i denne industrien, akkurat som i tobakkindustrien.

PASIENTENE BETALER

Enkelte forskere har påvist den manglende effekten av antipsykotika, og disse legemidlenes bidrag til økt selvmordsfrekvens blant pasienter behandlet med dem. De er blitt marginalisert.⁹ Ettersom universitetenes psykiatriske avdelinger i stor grad er finansiert av legemiddelindustrien, opplever de en sterk interessekonflikt når de risikerer å bli skadelidende hvis de diskrediterer medikamentene og produsentene. Mellom 2000 og 2007 mottok lederen for psykiatriseksjonen ved Emory-universitetet i Atlanta i det skjulte over 2,8 millioner dollar som konsulent og foredragsholder for de farmasøytiske selskapene. En tidligere direktør ved National Institute of Mental Health (NIMH) ble betalt 1,3 millioner dollar mellom 2000 og 2008 for å markedsføre «humørstabilisatorer» for GlaxoSmithKline. Han ledet også et svært populært radioprogram på den offentlige radiokanalen NPR. Da han ble spurt om denne praksisen, svarte han til New York Times at «alle gjør det».¹⁰ Selv om det er påbudt å gjøre rede for finansieringskilder og honorarer, i det minste for vitenskapsfolk, er det mye juks.

Laboratoriene, og et stort antall foreskrivere, oppmuntrer til et stadig mer intensivt og langvarig forbruk av sentralstimulerende midler og andre antipsykotika. Novartis ble dømt til å betale en bot på 422,5 millioner dollar for å ha presset på for bruk av epilepsimedisinen Trileptal i behandling av bipolare lidelser og nervesmerter. En slik bruk var ikke godkjent av de amerikanske helsemyndighetene. Det arrangeres ofte konferanser der leger får svære summer for å markedsføre bestemte produkter overfor sine kolleger, som selv er betalt for å møte opp. De astronomiske utgiftene til denne typen markedsføring blir til syvende og sist hentet inn gjennom prisen på medikamentene, og dermed fra pasientenes lommebok.

OND SIRKEL

Hvordan kan man fastsette grensene for hva som betraktes som patologisk? Med den voldsomme økningen av «problem»-kategorier presser dagens helsesystem fram medisinsk overforbruk og overdiagnostisering. Man «regner på det», særlig der man opererer med stykkpris, og oppmuntrer til mindre mellommenneskelig behandling, til bruk av tunge diagnostiske tester og til automatisk bruk av kjemikalier. Men stadig flere langtidsstudier viser at behandling av mentale lidelser uten farmasøytiske produkter er best, også for schizofreni – bortsett fra i et begrenset antall tilfeller og der man har liten tid til rådighet.¹¹ I det lange løp viser det seg at trening, sosialisering og arbeid gjør livet lettere for mennesker med mentale lidelser. Brudd med et sosialt liv, diskriminering i familien eller samfunnet er de viktigste årsakene til psykiske problemer. Tverrkulturelle studier på schizofreni og depresjon gjennomført av WHO i årene 1970 og 1990 over hele verden har vist at pasienter som ikke har blitt behandlet med psykofarmaka har en «bedre allmenn helsetilstand» på middels og lang sikt.¹²

Men antipsykotika har i stor grad bidratt til legemiddelindustriens avsindige vekst. Sektoren har vært en av USAs mest lønnsomme i femti år. Lovgivningen er svært gunstig. I arbeidet med Obamas helsereformer i 2009 ble 544 millioner dollar brukt for å sikre interessene til forsikringsselskapene, de farmasøytiske konsernene og behandlerne overfor lovgiverne. De som tjener godt ser gjerne med et skjevt øye på at det offentlige vil begi seg inn på deres jaktmarker. Psykisk helse er den største utgiftsposten i helsesektoren, med 170 milliarder dollar i 2009. Tallet ser ut til å kunne bli 280 milliarder i 2015.¹³

Samtidig som medikamentell behandling av mentale lidelser øker voldsomt, blir paradoksalt nok flere hundretusen med slike lidelser ikke tatt hånd om. Dette gjelder de 16 prosent av den amerikanske befolkningen som ikke har noen form for sykeforsikring (Obamas reform er ikke på plass før i 2014) og de som sitter i fengsel. Man regner med at en halv million innsatte har behov for hjelp, ikke minst fordi det å bli låst inne, i kombinasjon med soningsforholdene, gjør plagene verre. Men fengslene er på ingen måte forberedt. Når de innsatte slipper ut, tyr mange av dem til narkotika som en form for terapi, og fanges i en ond sirkel som sender dem ut på skråplanet igjen.

Oversatt av L.H.T

^Fotnoter:
1The Medicated Child, en dokumentar i programmet Frontline, Boston, januar 2008.

2 Bilder tatt med magnetisk resonans. I USA koster en MR 1500 – 3000 dollar for en undersøkelse som varer 40 – 60 minutter.

3 «Anxiety Disorder», www.brainmattersinc.com, 2009.

4 Lobotomien skulle helbrede pasienter som led av visse typer mentale sykdommer, blant annet schizofreni. Metoden er i dag forbudt i de fleste land.

5 Daniel Carlat, Unhinged. The Trouble with Psychiatry. A Doctor’s Revelations about a Profession in Crisis, Free Press, New York, 2010.

6 Intervju med Daniel Carlat i «Fresh Air», National Public Radio, 13. juli 2010.

7 «When drug companies hide data», New York Times, 6. juni 2004. Det samme selskapet har nettopp betalt tre milliarder dollar for å få slutt på en serie rettssaker knyttet til produkter som blant annet Paxil. New York Times, 3. november 2011.

8 Robert Whitaker, Anatomy of an Epidemic. Magic Bullets, Psychiatric Drugs, and the Astonishing Rise of Mental Illness in America, Crown, New York, 2010, s. 304-307.

9 New York Times, 22. november 2008.

10 Robert Whitaker, se over.

11 Studier sitert av Whitaker. Ifølge WHO omfatter helsetilstanden fysisk, mental og sosial helse.

12 Centers for Medicare and Medicaid Services, www.cms.gov.

13