Da den greske statsministeren Georgios Papandreou tidlig i november annonserte folkeavstemning i landet, fikk han sterke reaksjoner fra den såkalte troikaen: EUs fransktyske «ledelse», Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). En avstemning ville ifølge dem true den ferske planen om skjerping av den økonomiske politikken som har brakt grekerne i kne. Papandreou ble kalt inn på teppet under G20-toppmøtet i Cannes, som landet hans er for lite til å delta i. Der ble han i pausen mellom to samlinger irettesatt av Angela Merkel og Nicolas Sarkozy, til tross for at også de er ansvarlige for krisen (se Frédéric Lordons artikkel s. 9–12). Papandreou ble tvunget til å droppe folkeavstemningen og trekke seg.
Hans etterfølger er tidligere nestleder i ESB og har allerede tatt ytterste høyre fløy med i regjeringssamarbeidet. De har ikke hatt tilgang til regjeringskontorene siden den greske militærjuntaens fall i 1974. Men hos troikaen er det ingen følelser å spore.
EU skulle opprinnelig sikre velstand, støtte demokratiet i stater som tidligere ble styrt av militærjuntaer (Hellas, Spania, Portugal) og nøytralisere den «krigshissende nasjonalismen». Unionen har gjort det motsatte: Landene er satt på sultekur, regjeringene har blitt nikkedukker for børsen og fiendtligheten øker mellom de europeiske befolkningene.
«Vi kan ikke fortsette å være Tysklands slaver», sukker en ung spanjol som nekter å emigrere til Berlin eller Hamburg for å finne arbeid. Italienerne har tatt den franske presidentens arroganse ille opp, og har med rette spurt hvilken grunn han har til å heve fingeren. Enkelte grekere fordømmer allerede «okkupasjonsmakten» som har tatt over landet deres: Karikaturtegnere framstiller attpå til den tyske forbundskansleren som nazist.
Europas historie tilbyr et stort utvalg drøye analogier til befolkninger som lider under sparepolitikken. Med alle forbehold minner de siste hendelsene i Athen om Tsjekkoslovakia sommeren 1968, da Prahavåren ble knust og den ledende kommunisten Alexander Dubcek kastet ut av landet. Warszawa-paktens rolle spilles av troikaen, som nettopp har gjort Hellas til et protektorat, mens rollen som Dubcek spilles av Papandreou, som aldri klarte å stå i mot. I begge tilfeller er det snakk om implementering av en doktrine om «begrenset suverenitet». Heldigvis blir det mindre blodig når tre kreditorer dikterer betingelsene enn når sovjetiske panservogner patruljerer landegrensene.
Etter å ha knust Hellas og valset over Italia, vender EU og IMF nå blikket mot Ungarn og Spania.
Oversatt av I.G.Å
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
