Hodeløse ender

For selv om man ikke forventer stort av kandidatene, i den grad man forventer noe som helst, vet vi i det minste hvem de er, vi kjenner til deres karrierer, feiltrinn, allierte, vennekretser og nettverk. Folks oppmerksomhet trekkes derfor lettere mot Barack Obama og Newt Gingrich, Nicolas Sarkozy og François Hollande, enn spekulasjonsfondene og kredittinstitusjonene. Men har disse kandidatene fortsatt noe for seg?

Nicolas Sarkozy, hvis pengepolitikk bare er en avspeiling av interessene til storbanken BNP Paribas,¹ anklager sin britiske kollega David Cameron for å forsøke å gjøre landet sitt til «et skatteparadis midt i Europa». Med samme indignasjon angriper Tysklands finansminister, Wolfgang Schäuble, «en grenseløs grådighet, jakten på stadig større profitt på kapitalmarkedene som langt fra er uskyldige i bank- og økonomikrisen, som siden ble den krisen hele landet har stått overfor siden 2008».² Dette forhindrer på ingen måte Schäuble i å slippe denne «grenseløse grådigheten» løs på et halvt dusin ruinerte og årelatte europeiske land. «Det vil være fatalt å fullstendig fjerne disiplineringen et stigende rentenivå skaper,» forklarer den tyske sentralbanksjefen Jens Weidmann. «Når lånene blir dyrere, faller fristelsen til å låne.»³ Og om de mest forgjeldede landene ikke lærer seg å motstå «fristelsene», om resesjonen forhindrer dem i å skape budsjettbalanse, om «stadig større profitt» for kreditorene kveler dem, ja, da hjelper EU dem med en klekkelig bot! På den andre siden får de private bankene fortsatt så mye kreditt de vil for en slikk og ingenting. De kan dermed låne til de forgjeldede landene med en solid margin. De skyldige får i pose og sekk!

Denne snillheten overfor kapitalen hindrer dem ikke i å kjefte på den. Det er nettopp dette paradokset som er blitt kjennetegnende for et valgår. 6. desember fortalte Obama sine medborgere i Kansas at den sosiale mobiliteten og demokratiet er truet i USA: «Ulikhetene forkrøpler demokratiet vårt. De gir en disproporsjonalt stor stemme til de som har råd til lobbyister. […] Det er de rike som tjener på skattelettene. Enkelte milliardærer betaler inntektsskatt på 1 prosent. 1 prosent!» Obama sa også at «markedet aldri har vært en tillatelse til å ta hva man vil fra hvem man vil» og at «landets middelklasse må gjenoppbygges».

Ingen tror han vil få til det, eller redusere pengenes makt over politikken, eller reformere skattesystemet. Han har ikke gjort noe som helst i denne retning på tre år og har ikke gitt seg selv noen midler eller muligheter til å klare det hvis han skulle bli gjenvalgt. Med det framstår han som inkarnasjonen på hva dagens system er blitt: et nøtteskall på ville veier som en degradert kaptein roper på mens stormen blåser opp. Hvis ikke dette valgåret avdekker noen politisk vilje og tilstrekkelige midler til å ta tilbake makten fra finanssektoren, vil ikke de kommende valgene ha noe som helst for seg.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Avtroppende direktør i BNP Paribas, Michel Pébereau, har flere ganger de siste månedene bedt om de franske myndighetenes hjelp til banksektoren og at den franske regjeringens forslag om den europeiske statsgjelden skal favorisere banken hans som er svært utsatt i Hellas og Italia. Se «Michel Pébereau, le banquier dans les coulisses de l’Elysée» (Michel Pébereau, banksjefene bak kulissene i presidentpalasset), Le Monde, 2. desember 2011.

2 Sitert i Les Echos, Paris, 16.-17. desember 2011.

3 Sitert i New York Times, 14. desember 2011.

(…)