Det går nesten ikke en dag uten at vi kan lese i avisene hvordan «markedene» dikterer hva antatt suverene og demokratiske stater kan og ikke kan gjøre for sine borgere. Resultatet er at borgerne i stadig større grad ikke ser på regjeringene som sine representanter, men som representanter for interessene til andre stater eller internasjonale organisasjoner – f. eks IMF og EU – som ikke er underlagt press fra velgere. For å være «ansvarlig», slik dette defineres av de internasjonale markedene og institusjonene, må de nasjonale regjeringene gjennomføre drastiske sparetiltak, og blir dermed stadig mindre mottagelige for borgernes ønsker. Som oftest blir dette framstilt som konsekvensen av en forstyrrelse av en grunnleggende stabil situasjon, en krise. Er det tilfellet?
«Den store resesjonen» og den påfølgende nestenkollapsen til de offentlige finansene kan leses som en manifestasjon av en grunnleggende spenning i de avanserte kapitalistiske samfunnene, der ubalanse og ustabilitet er regelen snarere enn unntaket. Krisen kan dermed bare forstås fullt ut i lys av den pågående og nødvendigvis konfliktfulle forandringen av det vi kaller «demokratisk kapitalisme». (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
