Med Hizbollah i Libanon

Det er juletider i Beirut. Jeg venter på å bli plukket opp av Hizbollah. Intervjuet med en av topplederne må gjøres i hemmelighet. På forhånd har jeg sendt dem kopi av passet mitt – de undersøker alle. Det holder ikke å si at man er journalist. Lederne deres står i konstant fare for å bli drept av Israel eller andre.

De skal ringe meg en time før jeg skal fraktes til en kjellergarasje der en mørk lukket bil vil kjøre meg videre til møtestedet. Sannsynligvis blir det et bilbytte underveis. Ved ankomst vil vi kjøres ned i en ny kjellergarasje der en heis uten etasjenumre skal føre meg opp til et lukket rom med gardinene trukket for. Derfor må jeg huske å ta med kameralys, for å få fanget ansiktet til Hizbollahs nestleder, sjeik Naim Quassem. Intervjuet vil ta utgangspunkt i hans bok Hizbullah, The Story from Within.¹ Quassem har vært nestleder siden 1991 og var med på å grunnlegge bevegelsen for snart tretti år siden. Han er en lærd mann som har skrevet en rekke bøker om politikk og religion. Spørsmålene mine måtte jeg sende på forhånd, for godkjenning.

Min kontakt i bevegelsen er én av Libanons vel 60 prosent sjiamuslimer. Sjiaene har med Hizbollah sterk innflytelse her, selv om de ikke er like besatt som Amal-bevegelsen på å ha innenrikspolitisk makt. Hizbollah er, som Amal Saad-Ghorayeb påpeker i boka Hizbu’llah – Politics & Religion,² først og fremst motstandsbevegelsen som i snart tretti år har kjempet mot Israels aggressive politikk overfor Libanon og de palestinske flyktningene. De har for lengst gitt opp tanken på å etablere en islamsk stat – de mener at folk fritt må få velge sin religion.

USA og Israel definerer Hizbollah som terrorister. Etter 20 år med okkupasjon har imidlertid bevegelsen gode grunner til å forsvare seg med våpen mot Israels angrep. Her duger ikke Gandhis ikke-vold, som Quassem skriver. De er ikke så naive at de gir fra seg våpnene, slik USA, Israel og andre har krevd. Gjør de det, kan de forvente det samme som nå pågår i Israel: Bosettinger som forsvares militært, i desember ble det vedtatt 1000 nye bosettinger som i praksis vil dele Vestbredden i to.

VERRE ENN I GAZA

Mens jeg venter på beskjed fra Quassem besøker vi de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila. Her ble flere tusen sivile kaldblodig massakrert av de kristne falangistene for tretti år siden, mens den israelske hæren under Ariel Sharon rolig sto og så på. I Pity the Nation – Lebanon at War beskriver Robert Fisk utførlig hvordan han og NRK-journalist Odd Karsten Tveit var de første journalistene som gikk rundt i likstanken etter massakren. Fluer svermer i hopetall rundt likene: «Vi begynte å lukte de døde, blodet var fremdeles vått på bakken. I hvert smug lå det lik – kvinner, unge menn, babyer, besteforeldre. Kvinner lå rundt i husene med skjørtet dratt opp til livet og beina spredd, barn hadde halsen skåret over.»³ Den franske forfatteren Jean Genet ga følgende beskrivelse: «Morderne var i fullt arbeid, flankert av torturister, som åpnet skaller, skar opp lår, kappet av armer, hender og fingre. Beruselse, dans, sang, besvergelse, klager og jammer til ære for de israelske tilskuerne.»⁴

I dag henger det skumle strømkabler overalt i smugene. Plutselig gnistrer det fra en åpen veggkobling, og flammer og røyk oppstår. De er vant til det her, selv om flere stadig dør av strømmen når det regner. Jeg blir invitert inn hos en familie, hvor en ung kvinne forteller at hennes bror på atten nylig døde da han vasket gulvet og kom borti en strømførende kabel. Vi setter oss ned og blir servert tykk kaffe i det trange rommet, de er gjestfrie. Så legger jeg merke til alle kanarifuglene oppunder taket, familien har tre fuglebur i den trange gangen. De gule og røde fuglene sitter der, tause. Her i leiren har de visst forlengst sluttet å synge.

Etter et par timer kommer familiens overhode hjem, og over kaffen svarer den troende meg om hva han tenker om livet etter døden. Han ser for seg at han i himmelen vil ha kontakt med etterkommerne her nede i leiren. Det er ikke rart at han er fast bestemt på at et paradis må vente i det hinsidige, etter fattigdommen og slitet. Den eldre mannen livnærer fremdeles familien med svart arbeid, som snekker og maler. En ingeniørutdannelse fra Tyskland kan ikke brukes her i Libanon. Generasjoner med flyktninger nektes fremdeles både statsborgerskap og vanlige jobber. Libanon er ikke som Jordan, der nesten halvparten av verdens ti millioner palestinere har fått statsborgerskap.

Her i Sabra og Shatila er det så trangt at man skulle tro man var i New Delhi, omgitt av kramboder, søle og støy. Ifølge en fersk FN-rapport er det verre i disse leirene enn i Gaza. Befolkningstettheten er usedvanlig høy i dette området, som kun måler en kvadratkilometer. En dame inviterer oss til å spise middag i hennes lille utekjøkken. Vi er ikke sultne, men setter oss likevel ned og spiser de mange smårettene som settes på bordet. Det er så godt at vi spiser mer enn vi orker. Måltidet koster oss bare én dollar hver.

«VEKK MED KAMERAET!»

Neste dag møter jeg Alaa, en lokal palestinsk medieaktivist, som tar meg med til det offisielle minnesmerket for Sabra og Shatila, ved en av massegravene fra 1982. Når jeg tar opp kameraet for å filme plakatene med likene, blir han sint, og spør hvorfor jeg filmer «propaganda». Han ønsker ikke å minnes dette nedverdigende traumet. Vi går heller hjem til ham for et intervju og karrer oss opp ni etasjer i det ruinaktige betongbygget han bor i sammen med storfamilien sin. De bor her bare midlertidig, sier han.

Men Libanons palestinere har ikke gamle eiendommer å vende hjem til. Da de ble jaget fra hjemlandet for over femti år siden, ble bostedene overtatt av israelere. Allerede den gang ble landområdet fordelt svært uproporsjonalt. Jødene fikk 60 prosent av området. I dag har de tilkjempet seg nærmere 90 prosent.

Den tidligere journalisten forteller meg også at deler av den norske innsatsen ved Gaza Hospital i Beirut ble korrumpert – bare 40 prosent av pengebidraget gagnet folk her.

På vei ut av leirporten uler en sykebil forbi meg. Bak meg blokkerer soldater inngangen. En palestiner har nettopp blitt drept, skutt i hodet av et våpen plassert rett under mannens hake. Flere i hans familie ble såret.

Formiddagen etter tilbringes lenger sør i slummen, hos en palestinsk «motstandsgruppe». Nede i studiokjelleren til rapgruppa Katibeh-5 går strømmen stadig vekk, som ellers i Libanon. Vi blir fra starten sittende i tussmørke, de har ingen generator som kan kobles opp. Når lyset kommer tilbake, blir jeg bedt om å holde kameraet unna. Vi spiller sjakk, småprater, blir kjent. Kanskje kan jeg komme tilbake en annen dag og filme. Vi går ut i bilen og kjører videre inn i Hizbollah-området, hvor min sjåfør roper: «Vekk med kameraet!» Her kan enhver stanse oss og kalle på de lokale «vokterne», med det resultat at alt på kameraet må slettes, samt at vi vil bli holdt tilbake i timevis.

Et sted jeg kunne filme, var på Hizbollahs museum i Sør-Libanon, blant deres skyttergraver, bunkere og utstilte israelske militærvrak. Det er et svært påkostet museum, hvor vi også får se en propagandafilm før vi guides videre rundt i leiren oppe i fjellskråningen ved grensen til Israel. Jeg kan ikke dy meg og spør guiden med de alvorlige øynene om han kan fortelle om erfaringer fra det siste tiårets motstandskamp, da de jaget den israelske hæren ut av Libanon. Eller hvor alle pengene til dette museet eller til våpnene kom fra. Slikt spør man visst ikke om. Alle vet at Iran står bak, slik Israel får sin støtte fra USA.

LATENTE KONFLIKTER

I førjulstiden arrangeres filmfestivalen Docudays i Beirut. Her vinner dokumentarfilmen Tahrir 2011, The Good, the Bad and the Politician, fra revolusjonen i Kairo. En annen pris gis til The Invisible Policeman, en film fra Vestbredden, om en palestinsk politimann og hans elleve barn. Andre prisvinnere er Damascus Roof and Tales of Paradise og Gaza Shields, begge med temaer fra disse områdene. Regissørene fra regionen er alle preget av kamp mot undertrykkelse. Festivalen er lavbudsjettsfinansiert av Mohamed Hashem, som jobber i Qatar, der han tjener tjue ganger hva han ville gjort i Beirut. Her dekker normallønn så vidt husleien. Avslutningsfilmen Laïcité, Inch’Allah (Sekularitet, Insj'Allah, 2011) fra Tunisia vekker mye debatt. Da filmen ble vist i Tunis løp alawitter inn i kinoen med stokker og skremte publikum mens de raserte lokalet. Kinoen er nå stengt. Jeg spør Mohamed om han forventer noe lignende her – Docudays er den eneste festivalen som tør å vise filmen i regionen. Han er ikke bekymret og ber meg ta det med ro. Men reaksjonene uteble ikke etter filmen. En rekke kvinner i salen følte seg støtt av regissør Nadia El Fanis liberale kritikk av ramadan og hijab. Filmen fra den tunisiske revolusjonen framviser forskjellene mellom muslimske og kristne kvinner. Fransktalende individualister som El Fani, som selv har fransk mor, er for mye å svelge for enkelte i salen. Det endte med at hun nærmest måtte skrike der hun sto foran benkeradene etter filmen for å forsvare ytringsfrihet og toleranse.

I denne regionen er vold ofte reaksjonen når språket opphører. Libanons bestialske hevnaksjoner under den lange borgerkrigen fra 1975 til 1990, gjentatte angrep fra Israel, drap på politiske ledere, flyktningleirene – en løsning på konfliktene synes langt unna. Som Michael Azar skriver i Døden i Beirut, er Libanon preget av en «dødspolitikk», der selve «striden blir en arena for fantasmatiske utladninger». Unge lokkes med muligheter som livet under fredstid mangler. De arbeidsløse føler makt i en kalashnikov. I stridens hete erstatter heroisk mot og mannlighet fattigdommens tomrom og maktesløshet. I Beirut får oppdemmet frustrasjon, aggresjon og redsel utløp overfor stadig nye fiender. «Gjennom mordets maktutløsning tilbys en kompensasjon for alle krenkelser livet har samlet opp: uinnfridde forhåpninger, ubesvart kjærlighet, ydmykende nederlag.»⁵

Til slutt fikk jeg avslag på å møte Hizbollah-lederen, og kunne derfor ikke danne meg et eget inntrykk av om han er like fornuftig i virkeligheten som i skrift. Nå må Hizbollah ta stilling til om den syriske revolusjonen mot Assad-regimet, noen mil unna, også er en frigjøringskamp. Hizbollahs popularitet økte den gang de drev israelerne på flukt i 2000, og vestlige soldater har lite å stille opp med når fienden har en hær av frivillige martyrer.

Med Libanons 18 religiøse grupper kan det stadig ulme opp i bydelene. Det er lett å se de latente konfliktene når de ulike sonene i byen gjerne viser fram sine bevæpnede soldater og veiposter. Det er ikke bare enorme bygningsmasser, bråk, betong og manglende grønne soner som gjør at fuglene ikke synger i Beirut.

© norske LMD. truls@lmd.no.

Fotnoter:
1 Naim Quassem, Hizbullah – The Story From Within, Saqi Books, London/Beirut, 2005.

2 Amal Saad-Ghorayeb, Hizbu’llah – Politics & Religion, Pluto Press, London, 2001.

3 Robert Fisk, Pity the Nation – Lebanon at War, Oxford University Press, 1990.

4 Jean Genet, «Quatre heures à Chatila», i Revue d’études palestiniennes (Spesialnummer: «Jean Genet et la Palestine») Editions de Minuit, Paris, 1983. Svensk utgave: «Fyra timmar i Shatila», i Jean Genet, Essäer och artiklar, Site Editions, Stockholm, 2006

5 Michael Azar, D...den i Beirut, Glänta Produktion, G...teborg, 2007.