Oversetterisk og historisk

Per Qvale har i en årrekke vært en av våre ledende oversettere, først og fremst fra svensk, tysk og engelsk, i den rekkefølgen. Han har vært formann i Norsk Oversetterforening og mottatt en rekke priser, ikke minst Bastian-prisen for Thomas Manns Lotte i Weimar. Qvale står også for nyoversettelsen av Manns Der Zauberberg (2002), gjendøpt til Trolldomsfjellet. I Finn Halvorsens temmelig amputerte oversettelse fra 1935 het den Trollfjellet. Amputert: En rekke av de filosofiske diskusjonene mellom hovedpersonen Hans Castorp og de glupeste medpasientene på sanatoriet i Davos, Settembrini og Naphta, er rett og slett kuttet ut. Tenk det.

Qvale er ikke den som kutter (eller går med på å kutte) filosofiske diskusjoner i en roman, om de så går over mange sider. Og han har gitt vektige bidrag til praktisk-teoretisk refleksjon rundt oversettelser. Han var medredaktør av boka Det umuliges kunst. Om å oversette (1991) og har skrevet Fra Hieronymus til hypertekst (1998) med undertittelen «oversettelse i teori og praksis». En tungvekter som fikk mye oppmerksomhet. I hans nyeste essaysamling, Samarkand, Sarabande, Sarajevo,¹ møter vi en mer lekende, men like intellektuelt utfordrende Qvale.

Overskuddet må være stort, for Qvale har også hatt anledning til å oversette et stort antall romaner. Trekvart hundre til sammen fra svensk, inkludert hovedverker av August Strindberg, Selma Lagerl...f, Torgny Lindgren, Per Olov Enquist, Lars Gustafsson og G...ran Tunstr...m. Nå kan man saktens spørre: Er det nå nødvendig å oversette fra svensk til norsk? Klart. Svensk er et rikt språk og som sådan ofte en nytelse å lese, men nytelse av tekst fordrer noenlunde full forståelse, og nordmenns begripelse av komplisert eller detaljert svensk er ofte like halvveis som når det gjelder elevert engelsk. Altså, jo, så desidert nødvendig. Qvale gir en god begrunnelse for dette i essay 8 i Samarkand, Sarabande, Sarajevo. Noen smaksprøver: beryktad betyr ikke «beryktet» men berømt. Det svenske ordet for lidenskap er lidelse, og dermed ligger smerten og pasjonsspillet implisitt i svensk lidenskap. Bergman, ja. Et annet forhold som skiller svensk fra norsk er omfanget av den gustavianske arven fra fransk: «charkuteriaffär» (kjøttforretning), «trottoar» (fortau), «fåt...lj» (lenestol) et cetera. Her til lands har man kun noen frognerske flottenfeierier å sammenligne med. Men oversettelse fra svensk til norsk er like nødvendig i folkelige og hverdagslige kontekster, selv om mange nordmenn har økt sitt svenske ordtilfang betraktelig gjennom så vel Astrid Lindgren-serier som utallige svenske krimserier.

VÄRLDENS SKRIDSKOTYSTNAD

Her handler det så avgjort mer om krig enn om krim, og mest om oversettelser i historisk perspektiv, flere ulike sådanne. Hva sier tittelen oss? Undertittelen først: 24 oversetteriske essays om krig og elendighet. 24 er mange, og hvert av disse «miniessayene» rommer en mengde motiver og geografiske forflytninger. Kombinasjonene er både logiske og overraskende: «Jerusalem, Västerbotten», «Bernadotte, Bonaparte, Bergslien», «Wittgenstein, Wittgenstein, Turing», «Andøya, Zimbabwe» …

Qvale lar hvert essay ta utgangspunkt i en translatologisk betraktning, som blir etterfulgt av assosiasjoner og historiske fortellinger. «Translatologisk» og nyordet «oversetterisk» brukes litt om hverandre, men «oversetterisk» er mindre teknisk, har mer å gjøre med å tenke og leve oversettelse, så vidt jeg skjønner. I Qvales lovprisning av oversetterens metier slås det saktens inn et par åpne dører, samtidig som han overbeviser leseren om at oversettelse både er det umuliges og muliges kunst. Og at det kan være en farlig kunst: Hitoshi Igarashi, professor i iranske studier som har skrevet om skjønnheten i Koranen, måtte bøte med livet for sin oversettelse av Sataniske vers.

Aristokraten Qvale har et blikk for krigens estetikk, vaiende faner og presise formasjoner. Og han kan bli rent ut barnlig begeistret for hvordan de engelske bueskytterne – longbowmen – beseirer de langt mer tallrike franske armbrøstskytterne under slaget ved Crécy i 1346, samt Poitiers 1356 og Agincourt 1415 (Azincourt, før en engelsk oversettertabbe forvansket det franske originalnavnet). Qvale er temmelig ukritisk til Shakespeares og Kenneth Branaghs St. Crispin-blomstrende kraftpatriotisme i Henry V. Men først og fremst ser den samme aristokraten etisk og estetisk forkastelig barbari i enhver krig, det være seg skyttergravsmarerittet i første verdenskrig, andre verdenskrigs teppebombing eller pestens utbrudd via loppespredning ved et stort slag som Crécy. Huggsår, stikksår, pilsår: Det blir uansett mye blødning og betennelse ut av det, slagstedet blir et veritabelt smitteparadis. Qvale iler mang en gang til og viser hvordan språket er formet av krig: «slag» er på tysk intimt forbundet med «slakt».

Tittelens tre ledd danner et slående bokstavrim, men hvorfor akkurat disse tre ordene? Samarkand viser indirekte til essay 14 om Aleksander den store og perserkongen Dareios/Darius, mer direkte til essay 22 om Timur Lenk, Djengis Khan og … revykongen Karl Gerhard – dette får man sannelig kalle kombinasjonskunst! Ordet Sarabande finner jeg ikke i teksten, imidlertid er det mange henvisninger til barokkmusikk, ikke minst i essay 23, i tilknytning til Lars Gustafssons dikt «Preludium» fra samlingen Världens tystnad f...re Bach, der siste linje lyder «Världens skridskotystnad f...re Bach». «Skridskotystnad», hvilket poetisk ord! Det kan utvilsomt gå inn i Qvales liste over uoversettelige elementer. «Skøytestillhet», nei. Uansett er skøyteløp et sentralt motiv her. Gustafssons dikt alluderer til et av de første kjente malerier som viser skøyteløp, Pieter Brueghel den eldres «Jegerne i snøen» (1565), som henger på Kunsthistorisches Museum i Wien. I bakgrunnen til høyre ser man ca. 25 skøyteløpere på en islagt dam. Noen går alene, andre danner en gruppe eller et par, blott til lyst, her er det ingenting som minner om pliktløp, men antakelig foregår det et slags spill ute på isen, man kan skimte et par køller, en tidlig form for bandy? Et naturlig vinterlig gjøremål under «den lille istiden». Maleriet huskes fra slutten av Tarkovskijs Solaris, og fra baksiden av Jan Erik Volds diktsyklus En sirkel is.²

I essay 18, «Musil, Mann, Nobel», formulerer Qvale et hypotetisk sammentreff mellom Oscar Mathisens legendariske rekordløp på 1500 m og Thomas Manns roman Der Zauberberg (1924): «Den utspiller seg under et opphold på lungesanatorium i Davos i de syv årene fra august 1907 til november 1914. Dermed bør protagonisten Hans Castorp ha bivånet Oscar Mathisens 2.17.4 på blankisen der, verdensrekorden som ble stående i 23 år.» Nåvel, Mann kjente neppe til Oscar, like fullt: en rekordnotering man kunne få åndenød av før første verdenskrig.

FEDRELANDSUTRO EKSDRONNING

Tilbake til barokken: Sarabande er en barokkdans, først en livlig og etter hvert forbudt spansk dans, så en mer formalisert og langsom, fransk og italiensk dans, i neste omgang en integrert del av barokksuiten, ofte plassert mellom gigue og courante. Alle Bachs cellosuiter inneholder en sarabande. Blant de mest berømte sarabander er Händels (HWV 437), kjent fra Stanley Kubricks Barry Lyndon i Leonard Rosenmans langsomme versjon, den åpner filmen og er et av dens ledemotiver.³

La oss se nærmere på noen av miniessayene. Nummer 2 heter «Babel, Jordan, Bosnia». Utgangspunktet er Babels tårn, som Sarajevo ble en vond variant av. En østeuropeisk lingvist sier at «skillnaden mellom bosniska, serbiska och kroatiska er som skillnaden mellom brittisk och amerikansk engelska». Noen legger som vi vet avgjørende vekt på forskjellen, ikke minst på grunn av nasjonalistiske konstruksjoner, som kroatiske nasjonalisters «kroatifisering» av romanene til nobelprisvinneren Ivo Andric. Således går de i fotsporene til den bibelske folkegruppen gileadittene, som hadde seiret over efraimittene i et blodig slag (se Dommernes bok). Gileadittene identifiserte de flyktende som efraimitter, siden de ikke kunne si «sjibbolet» («elvestrøm»), det ble til sibbolet.

Den franske litteraten Gilles Ménage har følgende fyndige sammenligning, gjengitt i essay 5: «Oversettelser er som kvinner. Når de er vakre, er de ikke trofaste, og når de er trofaste, er de ikke vakre.» De institusjonaliserte sidesprangenes hjemland til tross, Ménage ble ekskludert fra l’Académie française for denne og lignende spissformuleringer. Hvor hen fører denne sammenligningen Qvale? Først og fremst til Karl Johan Bernadottes «kuldskjære» Desirée (eller Desideria), kanskje ikke i første rekke personlig utro, men utro mot sitt nye, kalde land med et språk hun ikke riktig forsto. Hjemlengselen fikk henne til å flykte fra Stockholm og Sverige for mange år. Dronning Kristina på sin side abdiserte i 1654 for aldri å komme tilbake til Sverige. Hun konverterer til katolisismen og blir eksdronning par excellence med et hoff på 200 personer, i Roma. Hva har den fedrelandsutro eksdronningen med oversettelse å gjøre? Jo, Kristina var bokdyrker, og de eksklusive bøkene hun hadde ervervet – på de forskjelligste måter – ble lest på originalspråkene, sju i alt. Og hun talte fransk med Descartes i Stockholm, til filosofen bukket under for sprengkulden, i februar 1650, en av de kaldeste vintermånedene under «den lille istiden».

SPLATTER-ÅRHUNDRET

Qvale siterer seg selv (1998) når han i epigrafen til essay 8 skriver at «Man oversetter ikke bare fra språk til språk, men fra kultur til kultur.» Det er i denne sammenhengen at det svenske språkets omfattende franske arv blir tatt opp, den arven som gjør norsk temmelig bondsk i sammenligning. Men svenskene har også hatt sine «liaisons dangereuses» – farlige forbindelser – med tyskerne. Bak det svenske nøytralitetsteppet under andre verdenskrig, ser vi stålindustriens økonomiske krav, og en Hitler-vennlig kong Gustav 5. Krigslykken snur, og svenskene handler igjen med britene og amerikanerne. Men lenge var den offisiøse parolen «En svensk tiger», den fikk sjefredaktør Torgny Segerstedt i G...teborgs Handels- och Sj...farts-Tidning formulert da han kritiserte svensk nøytralitetspolitikk. Nei, det handler ikke om det majestetiske kattedyret: En svenske tier,⁴ holder kjeft, når økonomiske hensyn veier tungt. Som Olje-Norge noen tiår senere.

Så får leseren finne ut hvordan Qvale i essayet «Gustav, G...ring, Gustloff» klarer å skape forbindelseslinjer til forholdet mellom Israel og Folke Bernadotte, og diverse skipskatastrofer. Han kjører ikke safe, og godt er det.

I essay 18, «Musil, Mann, Nobel» er det naturlig at Qvale som oversetter av Manns største roman legger vekt på oversetteriske prinsipper for å kombinere originalens stil med språket det blir oversatt til. Qvale gir oss også noe av bakgrunnen for skuddene i Sarajevo og det han kaller «splatter-århundret». Og så essayerer han litt om den merkelig selvmotsigende skikkelsen Alfred Nobel. Her får også landet som deler ut fredsprisen, freds- og våpeneksportnasjonen Norge, sin rettmessige del av risen.

Flere av essayene nærmer seg en permanent digresjon. I essay 10, «Dilthey, Hitler, Harris, Honecker», handler det om Berlin, og linjene er klare, hvis man ser nøyere etter. Harris? «Bomber Harris» var den revansjistiske pådriveren bak RAFs teppe-/terrorbombing av Berlin på slutten av andre verdenskrig. Krig og terror kan avføde merkelige ord. På slutten av 1989 klarte Stasi å kjøre 45 millioner kompromitterende dokumenter gjennom papirkutterne. Kvinner med ekstraordinær kombinasjonsevne, «Puzzlefrauen», jobbet iherdig for å sette dem sammen igjen. Historien må henge sammen.

UOVERSETTELIG JUKS

I essay 7 kan vi lese om en historisk hendelse som i høyeste grad har med oversettelse å gjøre: arbeidet med å knekke den tyske Enigma-koden. Enigma-maskinens variasjoner var like gåtefulle som navnet, og et utall av engelskmenn – fra kryptografer og sjakkspillere til matematikere og semantikere, arbeidet på spreng i kodeknekkersenteret Bletchley Park. Storadmiral D...nitz kompliserte løsningen ytterligere siden han beordret skift av kodenøkkel opptil to ganger per måned. Også amerikanerne hadde en finurlig kode, presumptivt umulig å knekke for japanerne. Radiooperatører rekruttert fra navajoindianerne overbeviste ledelsen om at det var deres språk, med «kompleks grammatikk, særegen syntaks og fonasjon, dertil dialektvaranter» som skulle få japanske kodeknekkere til å gi opp. Og slik gikk det visstnok.

I essay 9, «Sandwich, Münchhausen» er selvrefererende inkonsistens det språklige tema, nærmere bestemt ord som mister sin mening og blir absurd klossete når de oversettes. Qvale har et godt eksempel fra oversettelsen av Faith Akins film Den andre siden: «Brotschmieren» er typisk tysk, blir det sagt, men det blir jo bare komisk når det sies at «brødblings» er erketysk! Konteksten spenner ben under gode intensjoner. Og skal «mackor» nødvendigvis oversettes med «sandwicher»? Og hva med «sandvikare» hos G...ran Tunstr...m? Derfra går veien, kombinasjonskunstnerisk, til den fjerde jarl av Sandwich, som ga navn til South Sandwich Islands, regnet som en del av Falklandsøyene da Thatcher kontrainvaderte i 1982. Og «juksekrigen», the phoney war, ligger til grunn for unggutten Shauns raseri i Shane Meadows' film Dette er England.⁵ Shauns far døde i Falklandskrigen, døde for ingenting, forteller noen ham. Og disse noen er ikke fredsduer, men ungfascister som sparker og slår for ingenting og siterer fra Henry V som det passer dem. Thatchers og Labours ord er begge uoversettelig juks for gjengen, men de er ikke det minste interessert i å vite hvorfor «Jernladyen» beskyttet Pinochet selv om hun kriget mot hans «Band of Brothers» fra Argentina (det kan muligens våre norske Thatcher-beundrere fortelle oss?)

KOMBINASJONSKUNST

Qvales bok er usedvanlig vittig, og frekk i sine assosiasjonshopp og sammenkjedninger av motiver og referanser. Han er lei av kjedelig språk og tale, også det som innledere på internasjonale oversetterkonferanser presterer. Til tider blir han en tanke gira på sine digresjoner og påfunn, og hans utlegning av motsetningen «oversette ord for ord»/«oversette tanke for tanke» blir unødvendig abstrakt i mine øyne. Man kan diskutere om ikke ordet «sakesløse» er for sentimentalt når det gjelder soldatene ved Verdun. Eller, det er for juridisk-høflig og intetsigende. For uansett hvor krigsentusiastiske (skjønt ikke like entusiastiske som visse tidligmodernistiske forfattere) mange av de menige soldatene var før de skjønte at de sto oppi et mareritt, så er det på sin plass å synes synd på dem: Verdun bidro til å oppheve skillet mellom slag og slakt. Det gjorde også en rekke slag i samme krig, som Somme.⁶

Jeg sier det igjen: flott kombinasjonskunst. Forfatteren vandrer fra avstandtaken til ordtaket «Traduttore – traditore» (engelsk «Translator – traitor!) via Rushdies japanske oversetter og nødvendigheten av «oversetteriske viadukter», til slaget ved Granada i januar 1492, og et av de minst stolte øyeblikk i europeisk toleranse: Muslimenes Alhambra ble jevnet med jorden, og jødene, som hadde levd i fred og fordragelighet sammen med muslimene, ble utvist sammen med dem. Jo, vær på vakt mot sharialover og tilhørende uhumskheter. Men vær også på vakt mot dem som vil utnytte kulturforskjeller til kulturkrig. Historien har sett dem før.

Jeg avslutter med enda et av bokens essays, «Rosetta, Elgin, The Reading Room.» Sentralt står kulturplyndring og fortidens fransk/engelske konflikt om «eierskapet» til Rosetta-steinen. Steinen som skulle bety så mye for oversettelsesforskning. Franskmennene oppdaget steinen, engelskmennene erobret den og førte den til London, men det var en fransk forsker, Jean-François Champollion, som dechiffrerte teksten. Steinen er utstilt i British Museum, der The Reading Room ennå ligger, ikke fullt så befolket av forskere og forfattere etter at selve British Library flyttet til St. Pancras.

I november reiste jeg fra Paris med Rue Champollion og den legendariske kinoen Le Champo i mitt nærområde, til London og Bloomsbury. På vei til St. Pancras, Eurostar-terminal siden 2007, tar jeg opp Qvales bok. Jeg hopper til sistnevnte kapittel like før toget kjører inn i tunnelen under Den engelske kanalen. Som heter La Manche på fransk. Oversettelser trengs. Selv navnet på Kanalen, skillet og nå også forbindelseslinjen mellom de to arvefiendene, må oversettes. Forskjellige ord – og navn – på samme ting, sier noe om to nærliggende kulturers særegenheter. Fransk er historisk plantet i engelsk, og engelsk er i dag noe mer enn låneord og bon mots som for eksempel «fair play» (det engelske moteordet i Frankrike etter første verdenskrig); det er blitt et arbeidsspråk for hundretusener av franskmenn. Men det er lenge til den jevne franske romanentusiast kan lese frankofile favoritter som Julian Barnes og Jonathan Coe på originalspråket.

Essays i streng forstand oversettes til tider fra det ene til det andre europeiske språk. Man skulle ønske at også Qvales unike essaykombinasjoner mellom krig og språkforskjeller blir oversatt til de store europeiske kulturspråk. Men balansen mellom sømløs oversettelighet og respekt for det kosmopolitiske, samtidig perifere, norske perspektiv, gjør dette til en formidabel oppgave. Slik enhver oversettelse av en viktig tekst må være.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Bokvennen 2011. Kalligrafi (Susanne Brochmann) og omslagsdesign (Aina Griffin) fortjener en blomst.

2 Gyldendal 1994. Dikt nr. 13 i samlingen handler om Brueghels maleri. Se for øvrig Esten O. Sæthers artikkel «Gi ungene skøyter til jul!», Dagbladet 29. november 2011, der maleriet gjengis og litt av den historiske og geografiske konteksten tas opp.

3 I Phillips & Hills The Encyclopedia of Stanley Kubrick (Checkmark Books, 2002) står det ganske riktig under «sarabande» at denne typen dansemelodi ble brukt lenge før Händel og knytter an til det spansk-italienske La Folia-temaet, for eksempel hos Arcangelo Corelli (1653–1713). Men man kan gå betraktelig lenger tilbake, slik Jordi Savall gjør det på sin CD La Folia 1490–1701 (AliaVox, 1998), en annen flott CD er Follie all’Italiana med ensemblet Sonatori de la Gioiosa Marca, Erato Disques, 2001.

4 Ja, mange har nok i likhet med meg humret over den innrammede gutteromsplakaten med tegning av en tiger og teksten «EN SVENSK TIGER» i animasjonsfilmen Sagan om Karl-Bertil Jonssons Julafton (Per Åhlin/Tage Danielsson), hvilken ironi …

5 Se «Fokkin’ England», norske Le Monde diplomatique, september 2007.

6 Det står feilaktig «Sommes» i en overskrift. For øvrig få feil. (…)