Litteraturen har en dobbel herkomst: Sangen og nedtegnelsen. Sangen inngikk tidlig i menneskehetens kjente historie i en rekke ritualer, og var knyttet til det kultiske, altså til dyrking – av hva det skulle være. Skriftspråket ble først brukt eksempelvis til å nedtegne informasjon vedrørende kornet i kornkammeret – praktisk og livsviktig. Hvis man vil at det bare skal finnes én kilde for litteraturen, er det denne: dyrking (av guder, korn, kornguder).
All litteratur er opprinnelig kultisk. Walter Benjamin omtalte kunstverkets aura: den følelse av avstand og opphøyd ærefrykt et kunstverk tradisjonelt har påkalt. Begrepet er særlig kjent fra artikkelen «Kunstverket i reproduksjonens tidsalder», der Benjamin hevder at kunstverket taper sin aura i den industrielle og teknologiske masseproduksjonens epoke. Konseptualisten Marcel Duchamp påviste auratapet i praksis med sine berømte ready-mades. Den mest forterpede henvisningen er til Fountain fra 1917, et verk som simpelthen besto av et masseprodusert, standard urinal Duchamps utstilte i gallerirommet. Duchamp signerte urinalet, riktignok ikke med sitt eget navn, men med «R. Mutt 1917». De mulige betydningene av signaturen skal vi her la ligge, og bare peke på at dyrkelsen er bevart til en viss grad i dette verket: dyrkelsen av signaturen. Det henviser til hvordan vi stadig dyrker kunstneren, selv når verket ikke er kunstnerens eget håndverksprodukt. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal