Startpunktet for en kulturtradisjon er ofte vanskelig å fastsette eksakt. Det har forundret meg hvor bastant standardverkene om tysk tegneseriehistorie1 har satt 1945 og freden som begynnelse, med tegneseriene som en importert tradisjon. Nå viser boka Rechtsextremismus, Rassismus und Antisemitismus in Comics at det er omtalen av det tredje rikets tegneserier – og eldre serier – som har vært fraværende, for ikke å si tabu. Redaktøren Ralf Palandt tar i sin grundige innledning et oppgjør med den gjengse historieskrivingen, og legger fram ny forskning og dokumentasjon på både eldre tyske serier og tegneserier fra naziregimet. Boka inneholder også en artikkel om antisemittiske italienske tegneserier siden 1938.
Redaktøren Palandt er en av grunnleggerne av tegneserieforskningsinitiativet Gesellschaft für Comicforschung, og arbeider som journalist, tegner og kurator. Han har medievitenskapelig bakgrunn og har samlet noen og tjue fagfolk fra særlig humaniora, men også enkelte samfunnsfaglige bidrag samt to serieskapere. Det gir antologien flere ulike ståsted og spesialisert dybde, selv om den har en overordnet politisk, antifascistisk agenda. Boka inneholder også et omfattende illustrasjonsmateriale.
ENDER MOT HØNS
Viktigere enn den historiske nyskrivingen er det at boka viser hvordan høyreekstremister bruker tegneserier som propaganda. De fleste eksemplene er fra Tyskland og Østerrike, alt fra amatørserier i nynazistiske fanziner til proffe gratishefter i stort opplag.
Enten gegen Hühner heter et hefte som partiet NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) utga foran riksdagsvalget i 2009. Her kommer en strøm av høns flyktende til de flittige endenes land. Så overtar hønene mediene og skolen, og de sprer vranglære. De tar over rettsapparatet og styrer regjeringen. Endene blir undertrykt. Til slutt rømmer noen av endene til et nytt sted, der de bygger gjerde mot fremmede.
Året etter utga østerrikske FP... (Freiheitlichen Partei ...sterreichs) valgheftet Sagen aus Wien, med partileder Heinz-Christian Strache som ridder, paralleller til den tyrkiske beleiringen av byen på 1600-tallet og den rødgrønne partikoalisjonen som en basilisk, et fabelmonster av blandingsrase.
Et tredje parti som aktivt har brukt tegneserier er ungarske Jobbik, som i 2010-valget ble det tredje største partiet med over 12 prosent av stemmene. Journalisten og forfatteren Gregor Mayer2 analyserer serieversjonen av fabelen om gresshoppen og mauren i en av bokas artikler. Tegneserien er en hatversjon rettet mot romfolket. Den ble trykt i det populære vitsebladet Móricka i 2008 og er aktivt spredt i Jobbiks internettkanaler. Serien skildrer den late gresshoppen, tegnet som en sigøynerklisjé, som drikker og spiller sommeren gjennom, mens mauren dyrker jorda. Gresshoppen stjeler mat fra mauren og formerer seg i hopetall.
FIGURENES FORDOMMER
Aktivister i begge ender av det politiske spektret har adoptert kjente figurer fra tegneserier og -film. Bart Simpson ble for eksempel nynazistisk postergutt i fanzinet White Supremacy. På den andre siden har vi anarkistfanzinet Lucky Lack, der den treffsikre cowboyen har fått hanekam og gir nazisten Billy the Kid ris på rumpa. Slik kuriosa gir pusterom i den tungleste boka.
Flere av artiklene handler nettopp om de godt etablerte figurene, men da som kritikk av rasistiske stereotyper i seriene. Fordomsfulle tegninger av jøder og andre folkegrupper i europeiske humorserier som Tintin, Asterix, Sprint og Lucky Luke er en kjent sak. Denne delen av boka har lite nytt å melde, men illustrasjonene som viser hvordan seriene har rensket vekk fortidens synder i nye utgaver, ved at figurer er tegnet om eller fjernet, er interessante.
Ser vi på moderne amerikanske tegneserier, er ikke rasistiske fordommer det som er påfallende, men fraværet av andre fortellinger enn de som springer ut av den hvite middelklassen. Både serieskapere og bransjen ellers er fullstendig dominert av hvite amerikanere. Utgangspunktet for boka Black Comix er at bransje og media har oversett en afroamerikansk tegneserieboom det siste tiåret. Boka er en kommentert katalog med et femtitalls tegnere og forfattere, innenfor ulike sjangre som superhelter, humor, fantasy og dokumentar.
Redaktørene Damian Duffy og John Jennings, som begge er tegnere, har gjort et utvalg som overbeviser med mangfold og kvalitet. Derfor er det et betimelig spørsmål hvorfor ikke flere av serieskaperne er utgitt på de store forlagene eller syndikatene. Humoristen Keith Knight, som har nådd bredt ut med avisserien K Chronicles, skriver i forordet at han i starten fikk jobb én måned i året, i februar da det er «Black History Month». Han brukte en god stund på å forklare redaktørene at han gjerne arbeidet de andre elleve månedene også.
HVERDAGSRASISME
Rechtsextremismus, Rassismus und Anti-semitismus in Comics ser ikke på slike perspektiver i bransjen, men bruker mye plass på tegneserier som svarer på hverdagsrasisme i samfunnet ellers. Det fremste eksemplet er ungdomsserien Andi,3 utgitt av myndighetene i Nordrhein-Westfalen. Andi ordner opp med høyreradikale medelever på skolen og viser fredelig konfliktløsning og demokrati i praksis. Når serien har slått an, skyldes det nok ikke bare klare holdninger, men også Peter Schaafs manga-aktige tegnestil. Både han og manusforfatteren Thomas Grumke bidrar med artikler om seriens motivasjon og utforming.
De fleste antirasistiske seriene er historiske skildringer. Blant storheter som Maus4 og japanske Adolf5 omtaler boka også Mikael Holmbergs album 26. november,6 som beskriver storaksjonen mot norske jøder den dagen i 1942. En annen serie som kunne vært nevnt er Kongens Mann7 om Kragerøs svarte postmester på 1600-tallet, Christian Hansen Ernst. Likeledes Slaveskipet Fredensborg8 som viser hvordan Norge var involvert i slavehandelen.
At en utgivelse er godt ment, garanterer ikke at den er en god tegneserie. Det gjelder særlig de antifascistiske bestillingsverkene fra nåtiden. Selv en godt gjennomtenkt serie som Andi er til tider overtydelig og ufrivillig komisk. Et eksempel på en virkelig vellykket holdningsskapende serie er albumet Ohne Peilung,9 om to gutter som fascineres av en bestefars krigsforherligende fortellinger fra andre verdenskrig og skjebnesvangert utforsker ruinene av en ubåtbunker.
Rechtsextremismus, Rassismus und Antisemitismus in Comics har en omfattende seksjon om tegneserier relatert til andre verdenskrig og ellers mange eksempler som gjør at det er mye å hente til pedagogisk bruk, enten på skole, bibliotek eller hjemme. Black Comix dekker et nytt felt, men er lite analytisk og mest for tegneserieinteresserte på jakt etter visuelt mangfold.
© norske LMD
Ralf Palandt (red.), Rechtsextremismus, Rassismus und Antisemitismus in Comics, Archiv der Jugendkulturen Verlag, Berlin, 2011. 456 sider.
Damian Duffy og John Jennings, Black Comix, Mark Batty Publisher, New York, 2010. 176 sider.
Fotnoter:
1 For eksempel Bernd Dolle-Weinkauff, Comics – Geschichte einer populären Litteraturform in Deutschland seit 1945, Beltz, Weinheim, 1990.
2 Med Bernhard Odehnal forfatter av Aufmarsch – Die rechte Gefahr aus Osteuropa, Residenz, St. P...lten, 2010.
3 www.andi.nrw.de.
4 Art Spiegelman, Maus, Cappelen Damm, Oslo, 2009.
5 Osamu Tezuka, Adolf, Viz Media, San Francisco, 1995–97, 5 bind à 240-264 sider.
6 Mikael Holmberg, 26. november. Fire fortellinger fra det norske Holocaust, No Comprendo Press, Oslo, 2010.
7 Baard Enoksen og Siri Dokken, Kongens mann, Cappelen, Oslo, 1994.
8 Kurt Aust Østergaard, Kin Wessel og Leif Svalesen, Slaveskipet Fredensborg, Huitfeldt forlag, Oslo, 1997.
9 Isabel Kreitz, Ohne Peilung, Carlsen Verlag, Hamburg, 1995.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
