Statens to ansikter

Å beskrive statens opprinnelse er å beskrive opprinnelsen til et sosialt felt, et sosialt mikrokosmos som er relativt autonomt på innsiden av en større sosial verden. Her utspilles et bestemt spill, det legitime politiske spillet. La oss ta oppfinnelsen av parlamentet, stedet hvor man med utgangspunkt i konflikter mellom ulike interessegrupper diskuterer offentlig, i spesifikke former og i henhold til egne regler. Marx så bare bakværelset: Å ty til teatermetaforen, til teatraliseringen av konsensus, dekker over det faktum at det er mennesker som trekker i trådene, og at det som virkelig står på spill, de virkelige maktkampene, foregår andre steder. Å spore statens opprinnelse er å spore opprinnelsen til et felt der politikken utspiller seg, symboliseres og dramatiseres i bestemte former.

Å ENTRE DETTE SPILLET til en konform og legitim politikk er å ha tilgang til den gradvis akkumulerte ressursen «det universelle» er: I det universelle språket, i de universelle posisjonene der man kan snakke for alle, for et universum, for en hel gruppe. Man kan snakke i navnet til den allmenne interesse, for det som er bra for allmennheten, og samtidig appropriere det. Dette følger prinsippet om «Janus-effekten»: Det finnes mennesker som har det universelles privilegium, men man kan ikke inneha det universelle uten å på samme tid ha monopol på det universelle. Det universelle har en kapital. Prosessen der denne instansen for forvaltning av det universelle innstiftes, er uatskillelig fra prosessen som konstituerer en kategori av aktører som har enerett på å tilegne seg det universelle. La meg ta et eksempel fra kulturens domene. Statens opprinnelse er en prosess der det finner sted en konsentrasjon av flere ulike former for ressurser: konsentrasjon av informative ressurser (statistikk fra undersøkelser, rapporter), av lingvistisk kapital (formaliseringen av et offisielt talemål som konstitueres som dominerende språk slik at alle andre målformer blir mindreverdige og underordnede avarter av dette). Denne konsentrasjonsprosessen går hånd i hånd med en prosess av frarøvelse: Når man konstituerer en by som hovedstad, der alle disse kapitalformene konsentreres, konstituerer man en provins gjennom frarøvelse av kapital; når man konstituerer et legitimt språk, gjør man alle de andre språkene til dialekter. (…)