Utdanning hindrer ikke sosiale ulikheter

Mens protestbevegelsen Occupy Wall Street i oktober fikk fotfeste og begynte å spre seg til andre byer i USA og til resten av verden, kom det en rapport om bakgrunnen til protestene, nemlig stigende sosiale og økonomiske ulikheter. I rapporten slo det respekterte og partiuavhengige Budsjettkontoret for Kongressen fast at i 1979–2007 hadde medianinntekten steget med 35 prosent. I samme periode steg inntektene til den ene prosenten øverst i inntektshierarkiet med svimlende 275 prosent.¹

Dagen etter at disse tallene ble offentliggjort, skrev New York Times-spaltisten Nicholas Kristof en kronikk med den provoserende tittelen «Occupy the Classroom».² Kristof anerkjente problemene med de sosiale og økonomiske forskjellene i USA, men han stilte seg ikke bak demonstrantenes krav om økt skattelegging av de rikeste og regulering av finansmarkedet. Han trodde heller ikke det nyttet å kaste noen få grådige bankfolk i fengsel. I stedet mente Kristof at «det skrittet som vil gjøre mest for å redusere ulikhetene» er «å utvide skolegangen for de yngste barna». Videre skrev han at «et fellestrekk, enten jeg skriver om fattigdom i New York eller Sierra Leone, er at en god utdannelse som oftest er den sikreste veien ut av fattigdom». Og han la til at «uansett om det er i USA eller Afrika, får fattige barn sjelden sjansen til å begi seg ut på denne veien».

NAIV TRO PÅ UTDANNING
Å sette bedre utdanning som et middel for å hjelpe fattige ut av fattigdom i sammenheng med Occupy Wall Street-protestene, framstår som litt underlig. Et av de få konkrete kravene demonstrantene kom med var jo ettergivelse av studielån (på landsbasis beløper disse seg totalt til 1000 milliarder dollar). For selv om mange av demonstrantene har høyere utdannelse, og sånn sett har klatret på den sosiale rangstigen, står de etter endt skolegang ofte uten arbeid, eller i beste fall med en dårlig betalt jobb. Kristof er i godt selskap når han forsvarer utdanning som nøkkelen til å redusere økonomiske skjevheter. I en tale 6. april gjentok Barack Obama sin målsetning om å «gi alle våre barn best mulig utdannelse», siden «god utdannelse er den mest avgjørende faktoren for å lykkes i livet». Han avsluttet: «Utdannelse gir muligheter. Det er vår tids borgerrettighetsspørsmål.»

Siden de to største partiene i USA knapt klarer å enes om hvilket vær det er ute, er det forbløffende å se at analysene til Kristof og Obama skiller seg lite fra de i den andre enden av det politiske spektret.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I et radiointervju i begynnelsen av november³ innrømmet Gregory Mankiw, professor i økonomi ved Harvard og tidligere rådgiver for president George W. Bush, at det økende «gapet mellom fattig og rik» faktisk var et problem. Bare noen uker tidligere hadde en gruppe studenter forlatt auditoriet i protest mot hans tendensiøse, prokapitalistiske undervisning. Men i likhet med Kristof og Obama mente han at svikten i utdanningssystemet var en av hovedårsakene til de økonomiske skjevhetene. Mankiw henviste til forskning som hevder at «problemet er at vi ikke har utdannet nok folk til å fylle det stigende behovet for høyt kvalifisert arbeidskraft».

Det burde kanskje ikke overraske noen at så mange, på tvers av politiske skillelinjer, tror at utdannelse kan bøte på alle feil ved samfunnet, og spesielt økonomiske ulikheter. Foruten Gud, setter jo amerikanere ingenting høyere enn utdannelse. Er dette virkelig tilfellet? Er økt fokus på utdanning nok til å redusere fattigdom? Kan utdannelse alene få bukt med stigende sosiale ulikheter?

Som med Guds eksistens, finnes det ingen konkrete bevis på at dette er tilfelle. Iblant peker fakta snarere i motsatt retning, nemlig at utdannelse bare spiller en beskjeden rolle i kampen mot fattigdom og økonomiske skjevheter.

INNTEKTENE SAMLES PÅ TOPPEN
Slagord som Head Start (komme tidlig i gang med læring), Race to the Top (klatre mot toppen) og Leave No Child Behind (alle barn skal med)⁴ er flott retorikk. Det blir straks litt verre når retorikken skal omsettes til politikk. For det første er det ingenting som tilsier at skolen kan klare å sette alle barn på lik linje. Flere undersøkelser de siste ti årene har vist at allerede før de begynner i barnehagen, ligger barn fra fattige familier dårligere an enn de med en mer velstående bakgrunn. I mange tilfeller forsterker skolene disse forskjellene snarere enn å viske dem ut. Journalist og utdanningsekspert Dana Goldstein skrev påpekte nylig i en artikkel at «i de siste ti årene har forskningen vist en klar og varig trend: Undervisningen veier 15 prosent i elevenes resultater, mens sosioøkonomiske faktorer står for omlag 60 prosent.»⁵ Eller for å si det på en annen måte: Det er grenser for hva skolen kan gjøre. Den kan dempe, men ikke overvinne forutsetningene barna stiller med på første skoledag.

De som mener utdannelse er det beste middelet for å bote på sosiale ulikheter, krangler dermed egentlig om en mindre viktig faktor for om et barn gjør det bra på skolen. Hvis vi virkelig ønsker å gjøre noe med innvirkningen fattigdom og lave lønninger har på skoleresultatet, bør vi slutte å være så opptatt av disse 15 prosentene, og heller ta tak i roten av problemet, de 60 prosentene sosioøkonomiske faktorer står for. For å si det enkelt: Hvis vi vil at fattige barn skal gjøre det bedre på skolen, glem utdanningen deres. Gjør dem heller mindre fattige!

Også andre ting står i veien for at like utdanningsmuligheter skal gi økonomisk likhet. Selv om skolesystemet aldri så mye lykkes i å viske ut konsekvensene av fattigdom og gi all ungdom like store sjanser til å ta en høyere utdannelse, endrer ikke det de økonomiske realitetene de unge står overfor på dagens arbeidsmarked, som alle må forholde seg til uansett hvor lenge de har gått på skole og hva de har lært.

La oss ta en stikkprøve. Hvilken type arbeidskraft vil det være størst etterspørsel etter i USA i 2018? Kassabetjening. Nummer to? Selgere. Nummer tre? Kelnere og servitører. På fjerdeplass? Kundebehandlere. Og deretter? Sykepleiere, tilberedning og salg av mat, kontormedarbeidere. Ser vi en fellesnevner her? Ingen av disse jobbene krever høyere utdannelse. Med unntak av sykepleiere, er det til slikt arbeid nok med en kortere opplæring, gjerne gitt direkte på arbeidsplassen. Bare et av disse yrkene, nemlig sykepleier, gir høy nok lønn til å holde en familie over fattigdomsgrensen. Tall fra Det amerikanske byrået for arbeidsstatistikk (BLS) viser at innen 2018 vil bare hver fjerde arbeidsplass kreve høyere utdannelse. Andre kan besettes med folk som læres opp direkte og blir betalt deretter.

Hvorfor er det så viktig? Fordi uansett hvor mye vi enn lykkes med å sørge for lik rett til utdanning, gitt at det er mulig, må noen sitte i kassa, selge forbruksvarer, servere kaffe, blidgjøre misfornøyde kunder, steke hamburgere og svare i telefonen. Det blir faktisk ganske mange til sammen. Og uansett hvilke reformer som gjennomføres for å gi et mer likeverdig utdanningstilbud, vil ikke disse yrkeskategoriene forsvinne. Ikke alle trenger å gå på universitetet. Og selv om vi kan det, må noen av oss likevel jobbe på McDonald’s eller en av de andre hurtigmatkjedene. I USA finnes det rundt tre millioner stillinger innen tilbereding og servering av mat, jobber med en gjennomsnittslønn på 16 430 dollar i året (ca. 97 500 kroner).

Poenget er at mer utdannelse ikke betyr mer penger i lomma for de som må avfinne seg med en ufaglært lavtlønnsstilling, som det finnes flere titalls millioner av på det amerikanske arbeidsmarkedet. Mer utdannelse gir ikke disse en penere lønnsslipp. Det er lønnsnivået, ikke utdannelsen, som er avgjørende for de økende økonomiske ulikhetene. Inntektene har samlet seg øverst på den sosiale rangstigen, ikke hos de nederste førti prosentene.

«JOBBER OG FRIHET»
På samme måte som vi krangler om de 15 prosentene som skolen kan avgjøre, har vi også en tendens til å krangle om de mindre betydelige faktorene for hvem som får gode jobber og hvem som er dømt til å ta de dårlige. Hvis de som argumenterer for bedre utdannelse som en løsning på økonomiske ulikheter får viljen sin, vil det i beste fall medføre at noen få barn fra fattige familier kan ta høyere utdannelse og kanskje få en godt betalt jobb. Det er vel og bra, men arbeidsmarkedet kan ikke utvides, det finnes bare et visst antall arbeidsplasser for de med høyere utdannelse. Konsekvensen her ville bli at noen flere barn fra middelklassebakgrunn ville måtte ta til takke med dårlige betalte jobber som barn fra fattige miljøer ellers ville hatt (barn fra rikere hjem klarer seg bra uansett.)

Ved utelukkende å gå inn for å skape mer likeverdige utdanningsmuligheter, overser vi en annen løsning – nemlig å gjøre de dårlige jobbene bedre betalt. Bedre utdanning hjelper kanskje noen få ut av fattigdom. Men vi overser samtidig en mye større urett, at flere titalls millioner arbeidere gjennom hele sitt yrkesliv må sjonglere mellom arbeidsledighet og underbetalte jobber.

De som i likhet med Barack Obama lovpriser retten til bedre utdannelse og kaller det vår tids borgerrettighetsspørsmål, burde se seg litt tilbake. Da Martin Luther King Jr i 1963 holdt sin berømte «I Have a Dream»-tale, holdt demonstrantene opp plakater der det sto «Jobber og Frihet». De som deltok hadde forstått at i kampen for like rettigheter, var jobber og sosiale spørsmål avgjørende. Hvor mange arbeidsplasser? For hvem? Hvilken lønn? Hadde man rett til å fagorganisere seg?

I 1968 organiserte Martin Luther King enda en marsj til Washington. Denne gangen gjaldt det fattigdom. Senere samme år ble King drept i Memphis, hvor han var for å støtte streikende søppeltømmere. «Problemet her er at det begås en urett,» sa han til folkemengden som var møtt fram for å høre på ham, et døgn før han ble drept. «Problemet her er at Memphis by vegrer seg mot å behandle sine ansatte, i dette tilfellet renovasjonsarbeiderne, på en rettferdig og verdig måte.»

Mot slutten av sitt liv hadde King forstått at like rettigheter, uavhengig av rase, til syvende og sist ikke betydde mye hvis ikke disse rettighetene ble fulgt opp av økonomisk trygghet. Alle hadde krav på de samme rettighetene, inkludert lik adgang til utdanning, men de hadde også krav på et minimum av økonomisk likhet. For i motsetning til mange i dag, innså Martin Luther King at selv om lik adgang til utdanning er viktig, var det på ingen måte en garanti for økonomisk trygghet. De som ser bedre utdanningsmuligheter som et vidundermiddel mot økonomiske ulikheter, burde legge seg Kings ord på hjertet. Vår tids problem er vår manglende vilje til å behandle arbeidere på en rettferdig og verdig måte – akkurat som i 1968. Lite har med andre ord forandret seg.

Oversatt av M.B.

1
Congressional Budget Office, «Trends in the distribution of household income between 1979 and 2007», oktober 2011.
2
Nicholas Kristof, «Occupy the Classroom», New York Times, 19. oktober 2011.
3
National Public Radio, 3. november 2011.
4
Henholdsvis: utdanningsprosjekt beregnet på «vanskeligstilte» barn i førskolealder; støtte gitt til delstater som går inn for «innovative tiltak» i form av skolereformer; lov for å få delstatene til «å ta ansvar» og knytte den økonomiske støtten til skolene opp mot oppnådde resultater.
5
Dana Goldstein, «Can Teachers Alone Overcome Poverty? Steven Brill Thinks So», The Nation, New York, 10. august 2011.