Berlin-konsensusen

April 2010 blandet «troikaen» – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ESB), Det internasjonale pengefondet (IMF) – seg inn i de greske tarifforhandlingene. De krevde at lønningene ble kuttet med rundt 25 prosent i offentlig sektor og at minstelønnen ble senket. I juni samme år lanserte den samme trioen en spesialprosedyre som beordret den rumenske regjeringen «å reformere lovgivningen om kollektive forhandlinger for å redusere ansettelseskostnadene og gjøre lønningene mer fleksible».¹ Et år senere ba EU-kommisjonen Belgia om å reformere sin ordning med indeksjusterte lønninger, fordi «enhetskostnaden på arbeidskraft har økt raskere enn i nabolandene».²

Hellas, Romania, Belgia: På relativt kort tid har Brussel gjort lønnsutvikling til hovedstrategi for å løse krisen i Europa. Eller for å være presis, EU ber de nasjonale myndighetene om å få til lønnsreduksjoner. På tross av at det i Maastricht-traktaten som trådte i kraft i 1993, står at «fellesskapet skal verken legge press på eller støtte medlemsstatenes aktiviteter når det gjelder lønn» (artikkel 2.6), en klausul som ble fornyet med Lisboa-traktaten.

Selv om lønnsspørsmålet ble ekskludert fra EUs myndighetsområde, var «lønnsmoderasjon» målet for begrensningene unionen innførte – kontroll av offentlige underskudd og gjeld. Men styringen skjedde på avstand, uten direkte innblanding. Dette er ikke lenger tilfellet. Og ifølge EU-kommisjonens leder, José Manuel Barroso, er den nye utviklingen i EU langt fra ubetydelig: «Det som skjer nå, er en stille revolusjon, med små skritt, mot en sterkere økonomisk styring. Medlemsstatene har akseptert – og jeg håper de har forstått det – å gi de europeiske institusjonene større myndighet til å overvåke,» sa Barroso i juni 2010.³

«Et eksempel til etterfølgelse»

Regjeringene har besluttet å koordinere seg for å føre en felles lønnspolitikk på europeisk nivå. «Euro-pluss-pakten» som ble vedtatt i mars 2011, svekker ytterligere modellene med kollektive lønnsforhandlinger. Utover begrensninger på gjeld og offentlige underskudd – som EU ønsker å innføre i hvert medlemslands lovverk – forsøker EU nå å blande seg inn i de nasjonale lønnsforhandlingene for å påtvinge sin idé om lønnsmoderasjon. «EUs økonomiske styring», den såkalte Six Pack som EU-parlamentet vedtok i oktober 2011, supplerer pakten – en enkel politisk forpliktelse mellom land – juridiske bindinger.

Denne forordningen, som inneholder seks EU-bestemmelser, ble vedtatt i all hast i det stille. Forordningen som styres av Directorate General for Economic and Financial Affairs (DG ECFIN), finansministrene og ESB, innebærer at et «kontrollpanel» vil slå alarm i tilfelle «makroøkonomisk ubalanse» eller et, ifølge Brussel, for stort «gap i konkurransedyktighet». Hvis et land ikke følger anbefalingene kan det straffes med økonomiske sanksjoner. At lønn er valgt som indikator og vater for dette byggverket er ikke ufarlig: EU foretrekker enhetskostnaden for arbeidskraft framfor andelen av verdiskapningen går tilbake til lønnsmottakerne. Mens den førstnevnte indikatoren gjenspeiler lønnsutviklingen i forhold til resten av EU, viser sistnevnte fordelingen av rikdom mellom arbeid (lønn) og kapital (profitt). Termen «konkurransedyktighet» klarer ikke å tildekke prosjektets essens: mer konkurranse mellom europeiske lønnsmottakere, innenfor et EU som grunnleggerne mente skulle skape mer samarbeid.

En ny modell er i ferd med å reises: Det Tyskland som Gerhard Schröders reformer har forvandlet til et uangripelig ideal. 30. mars 2010 sa Christine Lagarde (daværende fransk finansminister, i dag sjef for IMF) at «Tyskland har gjort et utmerket arbeid de ti siste årene med å styrke konkurransedyktigheten gjennom å presse ned kostnadene for arbeidskraft».⁴ Noen måneder senere slo daværende ESB-sjef, Jean-Claude Trichet, inn spikeren: «De tyske bedriftene har klart å tilpasse seg globaliseringen raskt. […] Fokuset på produksjonskostnader og å gjennomføre reformer for å gjøre økonomien mer smidig, er et eksempel til etterfølgelse for alle naboene.»⁵

Men om Schr...der raskt ble kalt «sjefenes kamerat», var det kanskje fordi hans kamp for konkurransedyktigheten endte med et sosialt nederlag. For ikke å nevne at den tyske strategien med kompetitiv disinflasjon (økt konkurransedyktighet på eksport gjennom lønnsreduksjon) er et perfekt eksempel på manglende europeisk samarbeid. På slutten av 90-tallet forsvarte Tyskland denne politikken med sin svekkede handelsbalanse og effektivitetstapet til landets økonomi etter gjenforeningen – i dag er den rådende ortodoksiens indikatorer grønne igjen. Men det har kostet svært mye.

«Vi har skapt en av de beste lavtlønnssektorene i Europa,» skrøt Schröder på Verdens økonomiske forum i Davos i 2005. Fleksibiliseringen av arbeidsmarkedet etter 2003 (Hartz-lovene) har gjort Tyskland betraktelig fattigere. Deltidsarbeid er blitt en egen sektor, enkelte arbeidsledighetstrygder basert på tidligere lønn har blitt fjernet og det har dukket opp «minijobber» (fleksible stillinger lønnet med 400 euro i måneden). I 2011 var 40 prosent av arbeiderne ansatt på midlertidige arbeidskontrakter og 6,5 millioner hadde «lavtlønnsstillinger» (mindre enn 10 euro i timen).⁶ Tariffavtalene har også blitt svært sårbare. Av alle OECD-landene hadde Tyskland den laveste lønnsveksten i 2000–2009. Reallønnen (dvs nominell lønn justert for inflasjon) har sunket 4,5 prosent, mens veksten var 8,6 prosent i Frankrike og 22 prosent i Finland.⁷

I framstillingen av Tyskland som en løsning på krisen, unnlater mange å nevne at Berlin klarer å selge varene sine fordi handelspartnerne kjøper dem.⁸ Den tyske eksporten er altså avhengig av forbruket i de andre EU-landene, som på sin side er avhengig av befolkningenes kjøpekraft. Eller, for å si det på en annen måte: Den enes handelsunderskudd er betingelsen for den andres handelsoverskudd. I så stor grad at for å dempe dagens krise må «Tyskland blir mindre tysk» på dette området, ifølge den britiske økonomen og Financial Times-spaltisten Martin Wolf.⁹ Men de brusselske oraklene nekter å slippe taket og insisterer på at de europeiske regjeringene skal herme etter tyskerne. Dette perspektivet er det logiske endepunktet for en gammel dynamikk.

Defensive forhandlinger

På 80-tallet påtvang Det europeiske monetære system (EMS) medlemsstatene en politikk med binding til Deutsche Mark og underkastet dem i praksis en monetær og budsjettmessig ortodoksi diktert av de tyske pengemyndighetene. På den tiden kunne landene fortsatt forbedre sine relative produksjonskostnader: devaluering (spill med vekslingsrater) og kompetitiv disinflasjon (spill med lønninger, skattlegging, osv). På begynnelsen av 90-tallet skapte kriteriene for strukturtilpasning, som ble innført med Maastricht-traktaten, muligheten for en liberalistisk koordinering av de økonomiske politikkene.

Mens Frankrike ønsket å innføre fellesvalutaen som en garanti for europeisk integrasjon, krevde Helmut Kohl som leder for det nylig forente Tyskland en tysk modell med en sentralbank som skulle bekjempe inflasjon. De offentlige underskuddene fikk ikke være større enn 3 prosent, gjelden 60 prosent av BNP og regjeringene må anstrenge seg for å sikre «en høy grad» av prisstabilitet (det vil si «en inflasjon mindre enn 1,5 av gjennomsnittet i de tre medlemslandene med lavest inflasjon»). På dette stadiet ble ikke lønningene underlagt direkte styring.

Euroens fødsel i 1999 markerer et vendepunkt. Fellesvalutaen forbyr landene enhver devaluering eller andre spill med vekslingsratene for å styrke sin konkurranseevne. Dermed har lønningene blitt den siste justeringsmuligheten de har for å forbedre de relative produksjonskostnadene. Dette skaper en situasjon med konstant press på de europeiske arbeidernes kjøpekraft.

Etter 1999 har politikken med kollektive forhandlinger blitt grunnleggende endret og antatt en svært defensiv karakter. Under press fra de pågående omstruktureringene og økningen i massearbeidsledighet, har mange europeiske fagforbund (med de tyske i tet) dempet sine krav. Siden de forhandler med en overhengende trussel om å skade hjemlandets konkurranseevne, er ikke prioriteten deres lenger økte lønninger, men å beholde jobben.

En lang rekke bedriftsavtaler der lengre arbeidstid aksepteres mot å bevare stillinger viser tendensen til devaluering av sektorvise tarifforhandlinger i hele Europa, som hos Siemens (Tyskland) i 2004 eller Bosch (Frankrike) i 2005. Økt arbeidstid er de facto en reduksjon av arbeidskostnaden. «Den Europeiske faglige Samorganisasjon (DEFS) mente at lønnsmoderasjon var nødvendig i en periode med svært høy arbeidsledighet (12–13 prosent i EU),» fortalte daværende generalsekretær Jean Lapeyre meg nylig. «Vi mente at vi burde gjøre dette for arbeidsplassene. […] Siden følte vi oss forrådt og ført bak ryggen av arbeidsgiverne, for lønnsandelen har sunket kontinuerlig uten at sysselsettingen har økt.»

Organisert lønnsdumping

I en slik situasjon svekkes selve lønnens natur. Den har i lang tid vært et sentralt politisk spørsmål, men er nå redusert til en vulgær faktor for inflasjonspress eller styrking av konkurranseevne. Dermed fjernes det avgjørende spørsmålet om omfordeling av rikdom.

De økonomiske aktørene på EU-nivå som slik tilraner seg spørsmålet, hopper gladelig over rollen politikken spiller i valget av økonomiske alternativer. Ifølge dem kan ikke partene i arbeidslivet – som bes vise «ansvarlighet» – ha andre ambisjoner enn å legge til rette for en nødvendig reduksjon av enhetskostnaden for arbeidskraft: «Partnerne i arbeidslivet må fortsette å vise ansvar og forhandle fram lønnsavtaler i medlemslandene som samsvarer med de generelle prinsippene definert i de overordnede retningslinajer for de økonomiske politikker.»¹⁰

Med denne teoretiske avkobling fra EUs sosiale myndighetsområde kastes lønnen inn i den felles økonomiske politikken. Og EUs makroøkonomiske tvangstrøye åpner ikke for andre perspektiver enn organisert lønnsdumping. Ingen andre rammer for kollektive forhandlinger på europeisk nivå eller harmonisering ovenfra lar seg for tiden skimte i EU-rammeverket. Dermed går forhandlingene bare en vei, nedover. Som om man ikke kunne forestille seg en koordinering av forhandlingene for å øke lønningene.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Intensjonsbrev fra Romanias regjering til IMF, 16. Juni 2010.

2 EU-kommisjonen, «Evaluation of National Reform Programme and Stability/Convergence programme 2011 in Belgium», Brussel, 7. juni 2011.

3 Tale til European University Institute (Firenze), 18. juni 2010.

4 «Lagarde au Conseil des ministres allemand», Le Figaro, Paris, 30. mars 2010.

5 «Les pays de la zone euro doivent faire des efforts», Le Figaro, 3. september 2010.

6 For en mer detaljert gjennomgang, se Bispinck Reinhard og Schulten Thorsten, Trade Union Responses to Precarious Employment in Germany, WSI-Diskussionspapier, nr. 178, desember 2011.

7 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), «Global Wage Report 2010/2011», Genève, november 2011.

8 Rundt 60 prosent av den tyske eksporten går til eurosonen.

9 Martin Wolf, «A disastrous failure at the summit», Financial Times, London, 14. desember 2011.

10 «Rådets henstilling av 15. juni 2001 vedrørende de overordnede retningslinjer for medlemsstatenes og Fellesskapets økonomiske politikker», 15. juni 2001.