Grasiøs og grusom

Hva finnes i foldene? I foldene til kostymene og kroppene til ballettdanserinnene Degas malte og tegnet? Disse spørsmålene vekket utstillingen «Degas and the Ballet: Picturing Movement» ved Royal Academy of Arts i London.¹

Et sitat av Baudelaire er med i den fantastiske katalogen: dansen, sa han, «er poesi med armer og ben, den er materie, grasiøs og grusom, forskjønnet av bevegelse.»

I Degas’ komposisjoner med flere danserinner, ligner skrittene, holdningene og gestene deres på de nærmest geometriske bokstavene i et alfabet, mens kroppene og hodene deres er gjenstridige, skjeve og individuelle. Dansen, det er poesi med armer og bein.

Maleren var besatt av den klassiske ballettkunsten, for i hans øyne var den et uttrykk for menneskets generelle livsvilkår. Degas var ikke en ballettoman på jakt etter en annen verden å søke tilflukt i. Dansen var for ham en åpning hvor han etter mye leting fant enkelte av menneskeartens hemmeligheter.

Utstillingen bringer fram parallellen mellom Degas’ særegent originale verk og utviklingen av fotografiet og kameraet, og, takket være disse to oppfinnelsene, de nye vitenskapelige oppdagelsene av sekvensene i bevegelsene og virkemåtene til menneske- og dyrekroppen. En hest som galopperer, en fugl som flyr.

Det er klart at Degas ble inspirert av disse oppfinnelsene og utnyttet dem, men jeg tenker at det som fascinerte ham mest er nærere det som besatte Michelangelo eller Andrea Mantegna. Alle tre var fascinert av den menneskelige evnen til å tåle tortur. Alle tre stilte seg spørsmålet om det var dette som definerte mennesket. Den menneskelige egenskapen Degas beundret mest var utholdenheten.

La oss gå nærmere. I en tegning, en pastell, i et maleri etter det andre, blir konturene av disse dansende figurene på et tidspunkt påfallende sotete, diffuse, utydelige. Rundt en albue, en hæl, en armhule, en leggmuskel, en nakke. På dette stedet blir maleriet mørklagt, uten at det stemmer med en logisk skygge.

I første omgang stammer disse sotete flekkene fra det faktum at kunstneren har korrigert, endret og korrigert igjen det presise stedet til dette lemmet, til hånden og det aktuelle øret. Fargestiften eller penselen markerer konturen, tilpasser og markerer igjen, denne gang mer iherdig, og framhever eller faser ut en kropp i kontinuerlig bevegelse. Det må gjøres kjapt.

Men de antyder også det obskure i foldene og bruddene; de inntar en egen ekspressiv funksjon. Hvilken?

La oss nærme oss enda mer. En klassisk danserinne kontrollerer og rører hele sin udelte kropp, men hennes mest spektakulære bevegelser angår hennes to ben og to armer, som man kan se for seg som et par av ben og et par av armer. To par som deler samme torso.

I hverdagslivet lever og handler torsoens to par side om side, tilpasset hverandre, i nærhet, forent av en sentripetal energi.

I den klassiske dansen derimot, skilles parene. Kroppsenergien er ofte sentrifugal og hver kvadratcentimeter av kroppen trekkes av en lengsel.

Foldene og de mørke bruddene i maleriene uttrykker savnet til et lem eller en torso når de ikke danser, etter å ha selskap, etter å bli berørt av sine søsterlemmer. Men når de danser må de klare seg selv.

De sotete flekkene uttrykker lidelsen i forvridningen og den nødvendige utholdenheten for å dempe den i tankene. Det er denne elegansen og denne hardheten Baudelaire henspiller på når han snakker om «grasiøs og grusom» materie.

La oss nå se på studiene av hvilende danserinner som Degas utførte – særlig de han gjorde mot slutten av livet. Disse bildene er blant de mest paradisiske jeg kjenner – samtidig som de overhodet ikke ligner Edens hage. Kanskje er de Degas’ imaginære erstatning.

Når de hviler, blir danserinnenes lemmer gjenforent. En arm hviler på et bens fulle lengde. En hånd har gjenfunnet et ben å berøre, fingrene slår seg sammen med hver tå. Lengselen tar slutt for et øyeblikk. Et kinn hviler på et kne. Nærheten er på fantastisk vis gjenetablert. Øynene er ofte halvveis lukket og ansiktene ser ut som om de er andre steder, som om de minnes en transcendens.

Denne transcendensen er det dansekunsten søker mot: det den plagede kroppen til danserinnen strekker seg mot, mens hun går i ett med musikken.

Maleriene til Degas har det utrolige ved seg at de lykkes med å fange inn denne erfaringen i stillhet. Med folder, men uten musikk.

Oversatt av I.G.Å.

Fotnoter:
1 «Degas and the Ballet: Picturing Movement», Royal Academy of Arts, London, 17. september – 11. desember 2011.