Guttestrekene som ble politiske

De siste årene har flere svært effektive digitale angrep blitt utført mot multinasjonale selskaper og regjeringer under identiteten «Anonymous», i navn av ytringsfrihet og sosial rettferdighet. Blant de siste målene finner vi: ArcoMittals belgiske nettsider (i protest mot stengingen av to smelteovner), det amerikanske private etterretningsfirmaet Stratfor (ble frarøvet store mengder personlig informasjon), det syriske forsvarsdepartementet, og ikke minst det spanske politiet etter arrestasjonen av tre antatte Anonymous-medlemmer i Spania.

Hva skjuler seg bak masken? Elitehackere, ignorante tenåringer, livsfarlige cyberterrorister, eller bare spøkefulle troll? Ingen av disse karakteristikkene er fullstendig feil, men de får ikke med seg hovedaspektet, nemlig at Anonymous ikke er én, men mange. Det er verken en gruppe eller et nettverk, men en sverm, eller mer presist, flere svermer som fôrer hverandre.

Anonymous er muligens et ekstremtilfelle, men det er på mange måter kjennetegnende for en større protestbevegelse som i fjor spredde seg i Midtøsten, Europa og USA. Avgrunnen mellom disse bevegelsene og landenes politiske systemer er tydeligst i den radikale forskjellen i organisering. På den ene siden hierarkiske organisasjoner basert på representasjon, der lederne gis legitimitet til å snakke på vegne av alle gjennom ulike former for delegering, som oftest via valg. Denne legitimitet har imidlertid blitt svekket av korrupsjon, favorisering og misbruk av institusjoner. På den andre siden bevisst lederløse organisasjoner som avviser prinsippet om representasjon til fordel for direkte deltakelse i konkrete prosjekter. Disse organisasjonenes mangfold åpner for beslutningstagning ved spontan oppslutning, snarere enn formelle flertall. For de etablerte politiske institusjonene er slike organisasjoner nærmest ubegripelige, derav den ofte uttrykte forundringen over fraværet av konkrete krav som de kan imøtegå.

Sosiale svermer

En sosial sverm består av uavhengige individer som bruker enkle verktøy og regler for å organisere horisontalt en kollektiv handling. Som Rick Falkvinge, grunnleggeren av det svenske Piratpartiet, påpeker: « Siden alle er frivillig med i en sverm […] kan den bare styres ved å inspirere andre til handling.»¹ Svermens styrke kommer altså fra hvor mange som blir med og søkelyset den retter mot de ulike og gjensidig uavhengige prosjektene.

En sverm starter alltid på samme måte. En oppfordring til handling og nok tilgjengelige ressurser til å starte umiddelbart. Ekspert på sosiale medier Clay Shirky har identifisert tre betingelser som må være oppfylt for at et slikt løselig organisert samarbeid skal finne form: løfte, verktøy, avtale.² Løftet ligger i oppfordringen, som ikke bare må være relevant for nok folk, men også være gjennomførbar. Her kan det for eksempel dreie seg om å angripe en regjeringsserver i protest mot sensur. Verktøyene er de tilgjengelige ressursene, for eksempel den berømte Low Orbit Ion Cannon (LOIC) som gjør det mulig å koordinere handlinger fra frivillige verden over. Avtalen henviser til betingelsene som aksepteres når noen går inn i et kollektivt handlingsrom.

Over tid kan disse dimensjonene endre seg, svermen kan vokse, endre retning eller kollapse. For at slike svermer ikke skal bli tilfeldige og kortlivede, kreves det et fjerde element, en felles horisont som «åpner for at spredte medlemmer i et nettverk anerkjenner hverandre som eksisterende i et univers med felles referanser og forestilinger,» slik kulturkritikeren Brian Holmes formulerer det.³

Det er her den berømte Anonymous-masken kommer inn. Anonymous er en rekke svermer, som hver for seg er organisert rundt en bestemt oppfordring, som jobber individuelt mot et felles mål. Hver sverm er uavhengig av de andre i den forstand at hver av dem må tiltrekke seg sine egne bidragsytere basert på en egen kombinasjon av løfte, verktøy og avtale. Men de er forent i den forstand at de bygger hverandre opp gjennom å operere under den samme åpne identiteten, som består av et par relativt generiske slagord, grafiske elementer og kulturelle referanser. Alle kan ikle seg denne identiteten, men det gir bare mening å være Anonymous hvis det klinger med den bestemte kulturen av pubertal humor, antiautoritære holdninger og ytringsfrihet denne identiteten har blitt bygd rundt.

Nettets mørke kroker

På tross av alle forsøkene på å «sivilisere nettet», nylig gjentatt av Nicolas Sarkozy under eG8-forumet i Paris i mai 2011, lever de lovløse mørke krokene i beste velgående. For Anonymous er nettstedet 4chan.org spesielt viktig. Dette er et veldig enkelt, men svært populært nettforum, opprettet i 2003, der folk kan poste bilder og tekster uten å registrere seg og dermed opptre som anonym på nettet. Nettstedet oppfordrer ikke bare til anonyme poster, men dets mest aktive seksjon, forumet /b/, har eksplisitt ingen regler for hva som kan postes. Forumet har ikke minne, det vil si at alt som postes som ikke får noen svar flyttes automatisk ned i køen før det slettes. Dette skjer vanligvis etter et par minutter. Det lages ingen arkiv.⁴ Det eneste sporet finnes i hodet på brukerne, dermed forsvinner alt som ikke lett kan huskes og gjentas.

For å ikke glemmes, postes flere hundre oppfordringer om dagen, f. eks forslag om å vandalisere en artikkel på Wikipedia, men det ender muligens med at den 67. foreslåtte artikkelen blir valgt, bare for moro skyld. På grunn av behovet for å holde ting igang gjennom gjentakelse og engasjement over tid, oppsto en kollektiv kultur renset for individualitet og røtter, redusert til et par lett tilgjengelige elementer som alle med grunnleggende nettferdigheter kan sette sammen og forvandle. Rundt slike oppfordringer, eller operasjoner, dukket det opp en kultur av «ultrakoordinert faenskap», slik en deltaker fortalte til antropologen Biella Coleman.⁵ På fem år ble «anonym» til Anonymous, en teknisk løsning ble til en kollektiv identitet. Deres hang til ytterligheter båret fram av anonymiteten går hånd i hånd med en dyp mistro mot enhver autoritet som forsøker å regulere nettytringer ut fra det de oppfatter som dobbeltmoral.

Inn i rampelyset

Det var dermed ingen tilfeldighet at noen begynte å bruke denne identiteten vinteren 2008 til en kampanje mot Scientologikirken. Feiden mellom hackerne og Scientologikirken er gammel. Hackerne fikk tak i informasjon som avdekket svindel og manipulasjon, mens scientologikirken svarte med å bruke sine betydelige midler til å fjerne denne informasjonen og sverte kritikerne. Anonymous ble involvert etter at kirken forsøkte å fjerne en motivasjonsvideo med en tilsynelatende gal Tom Cruise, som er et høytstående medlem. Som svar på de sedvanlige truslene om rettslige skritt, ble en halvseriøs video sluppet der Anonymous annonserte at kirken ville bli lagt i ruiner. Etter en periode med opphetet debatt i ulike nettfora ble en bestemt kombinasjon av løfte, verktøy og avtale klekket ut og en felles horisont etablert. Men denne gangen begrenset det seg ikke til koordinerte aksjoner mot Scientologikirkens nettsider: En global aksjonsdag ble planlagt og gjennomført 18. februar 2008 med demonstrasjoner i 90 byer i Nord-Amerika, Europa, Australia og New Zealand. Mange av deltakerne bar den nå berømte Guy Fawkes-masken for å beskytte seg mot hevn fra Scientologikirken. Antallet og uærbødigheten deres veide opp for manglende politiske krav, da de stakk hull på myten om at Scientologikirken ville knuse enhver som våget å kritisere den. For første gang samlet Anonymous-svermer seg utenfor nettet og koordinerte seg med mer etablerte politiske aktivister. Leken var blitt alvor. Disse protestene fortsatte å være Anonymous’ politiske hovedfokus i de påfølgende to årene.

I september 2010 dannet en annen Anonymous-sverm seg rundt Operation Payback, som begynte som et angrep mot Aiplex Software, et indisk selskap leid inn for å forstyrre fildelingssteder som The Pirate Bay. Dette utviklet seg raskt til angrep mot nettsidene til Hollywoods bransjeorganisasjon MPAA og mange andre copyright-organisasjoner. Operasjonens stridsrop ga gjenklang i et større miljø: «De kaller det piratvirksomhet, vi kaller det frihet.»

Under disse aksjonene ble Anonymous’ politiske identitet som et sett politisk orienterte svermer utvidet. Da WikiLeaks i desember 2010 ble hindret fra å motta pengegaver fikk Operasjon Payback et nytt fokus og forstyrret nettsidene til MasterCard, Visa, PayPal og Bank of America. I januar 2011 pekte Anonymous ut et nytt mål og angrep nettsidene til den tunisiske regjeringen. Dette ga bloggere i Tunisia en følelse av global solidaritet og med medieoppmerksomheten Anonymous skapte bidro de til å vende den internasjonale oppmerksomheten mot de gryende arabiske revolusjonene.

Gjennom hele 2011 vokste svermene og talløse oppfordringer til aksjoner har blitt sendt ut, enkelte av oppmerksomhetssøkende og andre som håper på å profittere på mediejippoen. Men dette har ikke stoppet andre svermer fra å tiltrekke seg folk. 23. august 2011 slapp Anonymous en video som oppfordret til å okkupere Wall Street, etter at kanadiske Adbuster først hadde lansert ideen noen uker i forveien.

Overdrivelsene og motet til Anonymous lar dem bruke slagord som «Piratkopiering er frihet», som ingen tradisjonell politisk aktør ville våget uten frykt for å miste all troverdighet. Og den får med seg folk som kjedes av klassiske mobiliseringer. Men uansett hva som er dens styrke, kan den bare måle seg med de etablerte institusjonene i destruktivt potensial. Denne formen for organisering har ikke som mål å bygge alternative institusjoner. Samarbeidet består i å konstruere en felles horisont for protest som kanskje åpner for framtidig handling. Den har allerede slått sprekker i tilsynelatende uknuselige murer, sprekker som andre kan forvandle til åpninger.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 1 Rick Falkvinge, «Swarmwise: What is a Swarm?», 8. januar 2011, http://falkvinge.net.

2 Clay Shirky, Here Comes Everybody: The Power of Organizing Without Organizations. Penguin Press, New York, 2008.

3 Brian Holmes, Swarmachine. Continental Drift Blog, 21. juli 2007, http://brianholmes.wordpress.com.

4 Cole Stryker, Epic Win for Anonymous: How 4chan’s Army Conquered the Web, Overlook Hardcover, New York/London, 2011

5 Gabriella Coleman, 2011, www.thenewsignificance.com.