Når ris blir et finansprodukt

Veien er snorrett, asfaltert, monoton. Baobabtrærne står på rekke og rad, bakken er gul og støvete selv om det er tidlig på morgenen. I den gamle svarte Peugeoten er lufta kvelende, knapt mulig å puste i. Sammen med agronom og bistandsrådgiver ved den sveitsiske ambassaden, Adama Faye, og hans sjåfør, Ibrahima Sar, kjører vi nordover, mot de store jordbruksområdene i Senegal. For å få en innsikt i innvirkingen til matvarespekulasjonen, har vi de siste statistikkene fra Den afrikanske utviklingsbanken brettet ut på knærne. Men Adama vet at litt lenger fremme vil vi få demonstrert dette på en mer konkret måte. Bilen kjører inn i landsbyen Louga, 100 kilometer fra Saint-Louis. Plutselig sier han: «Kom! Vi skal besøke lillesøsteren min. Hun trenger ikke statistikk for å forklare deg hva som skjer.»

Et fattig marked, et par boder langs veien. Noen hauger med øyebønner, maniok, et par kaklende kyllinger i bur, peanøtter, noen rynkete tomater, poteter. Appelsiner og klementiner fra Spania. Ikke en eneste mango, frukten som Senegal er så kjent for. Bak en av trebodene, kledd i en fyldig knall gul boubou og et matchende sjal, snakker en ung kvinne med naboene sine. Dette er Aisha, Adamas søster. Hun svarer oss livlig, men blir sintere og sintere jo mer hun snakker. Snart omringes vi av en støyende og munter gjeng barn, ungdommer og gamle kvinner langs den støvete veien.

En 50-kilossekk importert ris koster 14 000 CFA (165 kroner).¹ Kveldsuppa blir stadig tynnere. Kun noen få korn får lov til å flyte i gryta. Kvinnene kjøper nå ris i kopper. En liten gassflaske har på noen år steget fra 1300 til 1600 CFA, en kilo gulrøtter fra 175 til 245 CFA, brød fra 140 til 175 CFA. Et brett med 30 egg har gått fra 1600 til 2500 CFA på et år. Aisha er forbannet. Hun later som om hun krangler med de i hennes øyne altfor beskjedne naboene om hvordan de beskriver situasjonen: «Fortell Toubab hva du betaler for et kilo ris! Ikke vær redd for å si det! Alt stiger nesten hver eneste dag.»

Slik sulter finansindustrien befolkningene sakte, uten at disse nødvendigvis vet hvilke mekanismer spekulasjonen bygger på.

Sultopprør

Alt begynner med noe enestående, for handel med matvarer er ikke som andre handler: På dette markedet er forbruket større enn salget. «Den internasjonale kornhandelen omfatter knappe ti prosent av produksjonen av alle kornsorter (ris står for sju prosent),» forteller økonomen Olivier Pastré. «En ørliten forflytning av verdensproduksjonen i den ene eller andre retning kan felle markedet.»² Med en stadig økende etterspørsel er tilbudet (produksjonen) ikke bare sprengt, men også ekstremt sårbar for klimaendringer: tørke, branner, oversvømmelser, osv

Dette var grunnen til at derivater først dukket opp, i Chicago på begynnelsen av 1900-tallet. Disse finansproduktene, med en verdi «derivert» fra andre «underliggende» produkter (aksjer, obligasjoner, monetære instrumenter), ble opprinnelig skapt for å gi bøndene i Midtvesten muligheten til å selge avlingene sine til en pris fastsatt før innhøstingen – derav det amerikanske navnet «futures». Disse terminkontraktene beskyttet bonden mot prisfall under innhøsting, mens investorene tjente på eventuelle prisstigninger.

Men på begynnelsen av 1990-tallet ble disse forsikringsproduktene forvandlet til spekulative produkter. Sjeføkonom i FN-konferansen om handel og utvikling (Unctad), Heiner Flassbeck, har fastslått at i perioden 2003–2008 økte indeksfondenes³ spekulasjon på råvarer med 2300 prosent.⁴ Mot slutten av denne perioden førte prisstigning på basisvarer til «sultopprør» i 37 land. Bildene av kvinner i den haitiske slumbyen Cité-Soleil som lagde sølekaker til barna sine ble vist på tv-skjermer verden over. I flere uker rapporterte avisforsidene om vold, plyndring og store demonstrasjoner med flere hundretusen i gatene i Kairo, Dakar, Mumbai, Port-au-Prince og Tunis, som krevde brød for å overleve.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) fastslo i 2008 at matvareprisene var 24 prosent høyere enn året før og 57 prosent høyere enn i 2006. Bruk av mais til å lage bioetanol i USA – subsidiert med seks milliarder dollar årlig – reduserte betraktelig USAs salg av mais på verdensmarkedet. Mais er mye brukt til dyrefôr, dermed bidro knappheten på markedet, sammen med stadig økende etterspørsel etter kjøtt, til høyere kjøttpriser fra 2006. «Utviklingen har vært så å si den samme for den andre store kornsorten, ris,» forteller økonomen Philippe Chalmin. «I Bangkok steg prisen fra 250 til over 1000 dollar tonnet på en måned.»⁵ Verden ble plutselig klar over at flere millioner mennesker døde av sult på 2000-tallet. Deretter senket tausheten seg på ny.

På cocktailselskapene i Davos

Etter at finanskrisen brøt ut, har råvarespekulasjonen økt kontinuerlig. Spekulantene – især hedgefondene – flyktet fra kaoset de selv hadde framprovosert og søkte tilflukt i landbruksmarkedene. For dem er alle klodens goder potensielle objekter for spekulasjon på framtiden, så hvorfor ikke basisvarene (ris, mais og hvete) som står for 75 prosent av alt forbruk i verden (50 prosent for ris)? Ifølge FAOs rapport for 2011 ender kun to prosent av terminkontraktene på råvarer med at en vare faktisk leveres. De resterende 98 prosentene blir videresolgt av spekulantene.

Dette fenomenet har antatt så store proporsjoner at selv det amerikanske senatet er bekymret. I juli 2009 kritiserte det den «overdrevne spekulasjonen» i hvetemarkedene, og særlig enkelte tradere som satt på opptil 53 000 terminkontrakter! De rettet også kritikk mot at «seks indeksfond har fått tillatelse til å ha 130 000 kontrakter på hvete samtidig, et beløp tjue ganger høyere enn grensen for vanlige finansaktører.»⁵

Amerikanske folkevalgte er ikke de eneste som roper varsku. I januar 2011 rangerte en annen institusjon prisstigningen på råvarer, og særlig matvarer, som en av de fem store truslene mot nasjonenes velstand, på nivå med kyberkrig og terrorister med masseødeleggelsesvåpen. Institusjonen er Det økonomiske forum i Davos.

Dette var overraskende med tanke på rekrutteringen til dette forumet. Grunnleggeren, økonomen Klaus Schwab, overlot ikke medlemskap i «De tusens klubb», som den offisielt heter, til tilfeldighetene: Kun ledere for selskaper med en omsetning på mer enn én milliard dollar. Hvert medlem betaler 10 000 dollar for å delta. Kun disse har tilgang til alle møtene. Blant dem finnes det åpenbart mange spekulanter.

Likevel ble problemstillingen tatt opp i åpningstalene på fjorårets møte i kongressenterets bunker. De fordømte kraftig de «uansvarlige spekulantene» som av rent profittjag ruinerer matvaremarkedene og forverrer hungersnøden i verden. I de påfølgende seks dagene ble problemstillingen kommentert i en rekke seminarer, konferanser, cocktailselskap, samlinger og hemmelige møter i de store hotellene i denne lille snødekte byen. Men er det virkelig i restaurantene, barene og bistroene i Davos at sultproblemet finner de mest lydhøre ørene?

Flassbeck-metoden

For å overvinne spekulantene en gang for alle og verne markedene for basisvarer mot gjentatte angrep, foreslår Flassbeck en radikal løsning: «Røske ut råvarespekulantene, særlig de som spekulerer på matvarer.»⁷ Han ønsker et spesifikt mandat fra FN, slik at Unctad kan kontrollere hvordan børsprisene på basismatvarer formes. Da vil kun produsenter, kjøpmenn og brukere av landbruksråvarer få tilgang til terminmarkedene. Den som forhandler om en leveranse av hvete, ris eller olje forplikte seg til å levere varen. Flassbeck ønsker også å innføre et høyere krav til selvfinansiering for markedsaktørene, og at de som ikke bruker varen vil bli ekskludert fra børsen.

Hvis dette forslaget, som har fått navnet «Flassbeck-metoden», blir en realitet, vil spekulantene fjernes fra livsmidlene til jordens fordømte og skape et radikalt hinder mot finansialiseringen av landbruksmarkedene. Forslaget til Flassbeck og Unctad støttes tungt av en koalisjon av ikke-statlige organisasjoner og forskningsinstitutter.⁸

Det som mangler for øyeblikket er politisk vilje fra statsapparatene.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Tall fra mai 2009.

2 Olivier Pastre, «La crise alimentaire mondiale n’est pas une fatalité» (Den globale matvarekrisen er ikke uunngåelig), i Pierre Jacquet og Jean- Herve Lorenzi (red.), Les Nouveaux Equilibres agroalimentaires mondiaux, Presses universitaires de France (PUF), Paris, 2011.

3 Fond som forsøker å følge utviklingen til en markedsindeks (f.eks Oslo børs hovedaksjeindeks OSEBX).

4 Unctad, «Trade and Development Report 2008», Genève, 2008.

5 Philippe Chalmin, Le Monde a faim, Bourin Editeur, Paris, 2009.

6 Paul-Florent Montfort, «Le Sénat américain dénonce la spéculation excessive sur les marchés à terme agricoles», rapport fra den faste granskningskomiteen til Det amerikanske senatet, www.momagri.org.

7 Heiner Flassbeck, «Rohstoffe den Spekulanten entreissen», Handelsblatt, Düsseldorf, 11. februar 2010.

8 Argumentasjonen deres er gjengitt i Joachim von Braun, Miguel Robles og Maximo Torero, «When Speculation Matters», International Food Policy Research Institute (Ifpri), Washington, 2009.

(…)