Tre hypoteser om Big Bang

Kosmologien er en særegen disiplin: et forsøk på å beskrive kosmos fra dets første øyeblikk til dets eventuelle slutt. Det er naturligvis ikke mulig å gjenskape «universets fødsel», noe som utelukker vanlig vitenskapelig metode med slutning og verifikasjon gjennom gjentatt observasjon av like prosesser. Dessuten er forskeren selv en del av det systemet hun forsøker å beskrive, og har dermed ikke den nødvendige distanse til å foreta en nøytral og objektiv observasjon. I tillegg er «utgangsbetingelsene», det vil si tilstanden systemets evolusjon regnes ut i fra, svært gåtefulle, fordi «universsystemet» per definisjon verken har utside eller fortid. For ikke å snakke om at energiene som var i spill i den kosmologiske historiens første øyeblikk ikke kan sammenlignes med det som har vært gjenskapt på Jorda. I motsetning til vanlig vitenskapelig forskning, er den «endelige» tilstanden til forskningsobjektet kjent, mens det er dets opprinnelige tilstand det forskes på. Til tross for disse utfordringene (og på grunn av dem), har kosmologien blitt en presis vitenskap. Standardmodellen for Big Bang, det vil si et univers i ekspansjon i nesten 14 milliarder år, er i dag overbevisende, fordi den støttes opp av solide momenter.

Dynamisk romtid

Det er flere gode grunner til at ideen om et ekspanderende univers dukket opp i forrige århundre: Galaksene beveger seg lenger fra hverandre, overfloden av kjemiske elementer i universet stemmer med kjernefysikkens forutsigelser i Big Bang-teorien, og kosmos’ bestanddeler utvikler seg tydelig med tiden, noe det ville være vanskelig å forklare hvis det var statisk og uendelig. Den kosmiske bakgrunnsstrålingen, det første lyset i universet, oppfører seg dessuten akkurat som forventet. Denne diffuse bakgrunnen av fotoner ble oppdaget i 1965 og observeres for øyeblikket med stor presisjon av den europeiske satellitten Planck. Strålingen kommer fra alle himmelretninger og vitner om perioden med intens varme etter Big Bang, noe som bekrefter hovedmomentene i modellen. Dessuten har strålingen bevart små avtrykk av universets tidlige fysikk. De aller første øyeblikkene avslører sakte men sikkert sine hemmeligheter. (…)