Insourcing

Insourcing

Hva skal vi leve av i framtiden? Spørsmålet stilles stadig og som oftest med retorisk intensjon om å skape skremselsbilder. Etter flere tiår med utflytting av produksjon til lavkostland har denne outsourcingen nå blitt et sentralt stridstema i presidentvalgkampene i USA og Frankrike. Insourcing er hovedbudskapet, industrien skal hentes hjem for å reparere skadene etter at finansindustrien utløste den økonomiske krisen i Vesten (se Gérard Duménil og Dominique Lévys artikkel på side 12–13).

På besøk i en fabrikk i Wisconsin nylig sa Obama: «Jeg ønsker ikke at USA skal være et land som hovedsakelig er kjent for finansspekulasjon og som stabler opp gjeld for å kjøpe ting fra andre land. Jeg vil at vi skal bli kjent for å lage og selge produkter over hele verden stemplet med tre stolte ord: Made in America.» ¹ I Frankrike reiser Nicolas Sarkozy land og strand rundt med løfter om å redde fabrikker. I hans store plan skal små og mellomstore bedrifter reindustrialisere Frankrike og bli stolte av merkelappenMade in France. Tysklands positive handelsbalanse og suksessfulle eksportindustri har satt dagsorden i Europa i kjølvannet av gjeldskrisen.

Det kan virke som det er slutt på de siste tiårenes fokus i vestlige land på å bygge opp mektige og finansielt sterke multinasjonale selskaper, som så på seg selv som immaterielle konseptprodusenter snarere enn materielle vareprodusenter, slik Naomi Klein beskrev i No Logofor snart 13 år siden. I stedet for at grenseløse, finansielt mektige merkevareprodusenter skal ut å erobre verden uten å hemmes av hjemlandenes produksjonsforhold, skal den globale konkurransen nå tilsynelatende flyttes tilbake til de konkrete, håndfaste produktene, der kryssingen av landegrenser blir det essensielle – om enn bare for at det skal gjenspeiles positivt på handelsbalansen.
(…)